Europeiske makter støtter USAs krigsprovokasjoner mot Iran

Av Alex Lantier
26 September 2019

I en offisiell uttalelse på tirsdag meldte Berlin, London og Paris sin godkjenning av amerikanske påskudd for militæraggresjon mot Iran. Der Donald Trump forberedte sin fordømmelse av Iran som en blodtørstig trussel mot freden under FNs generalforsamling i New York, erklærte de tre største europeiske imperialistmaktenes regjeringer kynisk at amerikanske krigsprovokasjoner mot Iran er selvinnlysende sannheter.

Med henvisning til deres «delte sikkerhetsinteresser, og særlig opprettholdelsen av det globale ikke-spredningsregimet og bevaringen av stabilitet i Midtøsten,» falt de inn på rekke med Washingtons narrativ om den nylige bombingen av saudiarabiske oljeinstallasjoner: «Vi fordømmer i de sterkeste ordelag angrepet den 14. september 2019 på oljeanlegg på Saudi-Arabias territorium i Abqaiq og Khurais, og bekrefter i denne sammenheng vår fulle solidaritet med kongeriket Saudi-Arabia og landets befolkning.»

De tre europeiske maktene presenterte overhodet ingen bevis for å støtte amerikanske påstander om at bombingen ble utført av Iran, og er en krigshandling som fortjener en militær respons. De fortsatte ganske enkelt: «Det er klart for oss at Iran bærer ansvaret for dette angrepet. Det er ingen annen sannsynlig forklaring. Vi støtter pågående undersøkelser for å etablere ytterligere detaljer.»

Der de bemerket «faren for en vesentlig konflikt» snudde Berlin, London og Paris situasjonen på hodet, og la ikke skylden for faren for krig på amerikansk imperialismes aggressive handlinger – fra dens skroting av den iranske 2015-atomavtalen til dens trussel i år om å bombe Iran – men på Teheran. De forlangte at Iran fullstendig måtte opprettholde atomtraktaten som Trump rev opp i fjor og «avstå fra å velge provokasjon og opptrapping».

Mens Washington utplasserer tropper til Saudi-Arabia og krigsskip til Persiabukta i forberedelse for krig mot Iran, er innholdet i denne uttalelsen utvetydig. De ledende europeiske imperialistmaktene frasier seg sin initelle kritikk av Trump for å ha skrotet 2015-traktaten. Ved å støtte oppbyggingen til en ny USA-ledet krig i Midtøsten, basert på politiske løgner akkurat som den USA-ledede krigen mot Irak i 2003, signaliserer de at de denne gangen kan støtte, og muligens også delta i en slik krig.

Washington på sin side hyllet europeisk støtte for deres kampanje mot Iran. USAs utenriksminister Mike Pompeo tvitret: «USA takker våre nære venner, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, for deres klare formulering av Irans ene-ansvar for krigshandlingen mot Saudi-Arabia og konsekvensen for regionen og verden.» I en ytterligere tweet videreførte Pompeo hyllingen av den europeiske uttalelsen, der han anvendte Den store løgnens teknikk: «Dette vil styrke diplomatiet og fredsaken. Vi oppfordrer alle nasjoner til å delta i denne fordømmelsen av Irans handlinger.»

Den europeiske godkjenningen av amerikanske krigstrusler mot Iran vil ikke styrke freden, men oppmuntre Trump-administrasjonen til å trappe opp sine trusler og provokasjoner, og risikere en katastrofal krig.

Helt forutsigbart brukte Trump sin tale for FNs generalforsamling på tirsdag til ikke bare å fordømme sosialisme, men også hysterisk å true Iran. «En av de største sikkerhetstruslene som fredselskende nasjoner står overfor i dag, er det undertrykkende regimet i Iran,» erklærte han, og appellerte for støtte mot Iran: «Alle nasjoner har en plikt til å handle. Ingen ansvarlig regjering burde subsidiere Irans blodtørst. Så lenge som Irans truende oppførsel fortsetter, vil ikke sanksjonene bli opphevet. De vil bli tilstrammet.»

Den amerikanske presidentens argumenter, og de europeiske maktenes uttalelser som støtter dem, er en samling løgner. I løpet av tre tiår, helt siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen og den USA-ledede Gulf-krigen i 1991, har imperialistmaktene bedrevet ødeleggelse av Midtøsten og Sentral-Asia. Deres kriger i Irak, Syria, Afghanistan, Pakistan og Jemen har forårsaket millioner av dødsofre, har ruinert hele samfunn og omringet Iran med en ring av amerikanske og europeiske militærbaser. Den viktigste trusselen mot fred kommer fra Washington og deres alliertes intriger.

Hverken Washington eller det saudiarabiske monarkiet har presentert noen bevis for at Iran utførte bombeangrepene på Abqaiq og Khurais. En uttalelse som hevder ansvar for angrepet er tilskrevet houthistyrker i Jemen, et land som har vært målrettet av en Saudi-Arabia-ledet, NATO-støttet krig som siden 2015 har drept over 90 000 mennesker, deriblant titusenvis av sivile og som har ført til hungersnød og død for minst 84 701 barn. Dersom denne uttalelsen viser seg å være berettiget kan houthistyrkene hevde å ha opptrådt i selvforsvar mot saudiaraberne.

Kontrasten mellom de europeiske maktenes respons på amerikansk krigspådriv i 2003 og i dag er påfallende. I 2003, da Bush-administrasjonen løy og påsto de måtte invadere Irak fordi Irak hadde masseødeleggelsesvåpen (WMD) og planla å gi dem videre til Al Qaida for utføring av atomterrorangrep, motsatte Tyskland og Frankrike seg det i fellesskap. Frankrike truet med å nedlegge veto i FNs sikkerhetsråd mot amerikanske resolusjoner for autorisering av militæraggresjon mot Irak.

Frankrikes daværende utenriksminister Dominique de Villepin motsa løgnene Washington brukte for å rettferdiggjøre sin krig, i en tale til FNs sikkerhetsråd den 14. februar 2003. Han sa: «For ti dager siden rapporterte den amerikanske utenriksministeren Colin Powell, om de angivelige koblingene mellom Al Qaida og regimet i Bagdad. Gitt den nåværende tilstanden av vår forskning og etterretning, i liason med våre allierte, er det ingenting som tillater oss å etablere slike koblinger. På den annen side må vi vurdere konsekvensen som omstridte militæraksjoner ville ha ...»

I dag haster de europeiske maktene seg ikke bare til å dømme før det blir kjent «ytterligere detaljer» om angrepene i Saudi-Arabia, men hevder at alle må si seg enige i Trumps hastverk med å beskylde Iran, ettersom det angivelig ikke er noe «plausibelt» alternativ.

De 16 årene siden Villepins tale har gitt en bitter lærdom i fallitten av bestrebelser på å motsette seg krig basert på støtte for Washingtons imperialistrivaler. Ikke bare angrep Washington Irak, men de europeiske imperialistmaktene, der de kalkulerte på grunnlag av deres kommersielle og strategiske interesser i Midtøsten og deres frykt for et voksende antiimperialistisk sentment internasjonalt, dreide snart nok 180 grader om. Paris og Berlin reparerte sine relasjoner til Bush-administrasjonen, og sendte oljeselskaper og troppeutplasseringer til USA-okkuperte Irak og Afghanistan.

Den eneste kraften som byr et sosialt grunnlag for en bevegelse mot krig er den internasjonale arbeiderklassen, hvor det er dyp og økende desillusjonering over krig og et eksplosivt raseri mot sosial ulikhet produsert av kapitalisme.

Berlin og Paris på deres side slår seg sammen med Storbritannias statsminister Boris Johnson, som på tirsdag fordømte den iranske 2015-atomavtalen, og ba om europeisk støtte for Trump for å holde nye samtaler med Iran, mens han bemerker at en amerikansk krig med Iran ikke «nødvendigvis ville hjelpe situasjonen».

Johnson sa: «Realiteten er, som president Trump så rett sa, det var en elendig avtale.» «Den har mange mangler. Iran oppførte seg, og oppfører seg fortsatt, forstyrrende i regionen. ... Jeg tror det er én fyr som kan gjøre en bedre avtale, og én fyr som forstår hvordan man kan få en vanskelig partner som Iran over streken, og det er USAs president.»

Den største faren er at den internasjonale arbeiderklassen ikke er helt på det rene med den enorme faren for en katastrofal konflikt. Midtøsten er i fyr og flamme med kriger fra Jemen til Syria og til Afghanistan. Trump, som gjennomgår mållister for USAs bombing av Iran, er bare få skritt fra å igangsette en regiondekkende krig som ville utgjøre en vesentlig opptrapping av konflikten med kjernevåpenbestykkede Russland og Kina, og faren for atomkrig.

Med deres reaksjonære uttalelse slutter de europeiske imperialistmaktene seg til Washington, der de kjelker med lukkede øyne rett mot katastrofe.