Mens Trump truer Iran med atomkrig:

Chelsea Manning fengslet uten tiltale i seks måneder, for å nekte å vitne mot Julian Assange

23 September 2019

Den modige varsleren Chelsea Manning har nå vært holdt i et føderalt interneringssenter i Alexandria, Virginia i mer enn seks måneder. Manning har ikke blitt siktet og har heller ikke begått noen forbrytelse. Hun ble den 8. mars 2019 sendt i fengsel for å ha nektet å vitne for den hemmelige storjuryen som har tiltalt den forfulgte WikiLeaks-grunnleggeren og forleggeren Julian Assange, som publiserte den informasjonen hun lekket, og som avslørte dyptgripende amerikanske imperialistiske forbrytelser.

Samtidig som president Donald Trump på fredag truet med å lansere en katastrofal krig mot Iran, så vel som den implisitte trusselen om å bruke atomvåpen, blir den historiske betydningen av det Manning og Assange gjorde åpenbar. Det er også klart hvorfor enhver ekte forsvarer av demokratiske rettigheter og en motstander av imperialisme, vil måtte slåss energisk for frihet for Manning og Assange.

Blant informasjonen som Manning besørget WikiLeaks med i 2009 og 2010 var den beryktede videoen «Collateral Murder» – som viste de vilkårlige drapene av sivile og Reuters-journalister, i den irakiske forstaden New Baghdad. Hun lekket en samling av 400 000 dokumenter som ble kjent som «Iraq War Logs» og ytterligere 91 000 dokumenter som ble del av «Afghan War Logs». Mer enn 250 000 amerikanske diplomatmeldinger ble også publisert, som avslørte de daglige intrigene og konspirasjonene som amerikanske ambassader og konsulater rundt om i verden var involvert i. Avsløringene spilte en rolle i å inspirere vanlige mennesker i Tunisia, Egypt og andre steder til å reise seg i revolusjon mot diktatur og undertrykking.

Verdens befolkning ble besørget alle de nødvendige bevis for å vise helt klart at Det hvite hus’ og Pentagons handlinger ikke er motiverte av bekymring for «demokrati», «rettsstat» eller «menneskerettigheter». Amerikansk imperialisme fungerer snarere som en rovmakt som anvender vold og intriger, for å opprettholde sitt strategisk hegemoni for milliardæroligarkers konsernprofittinteresser.

Alt Manning overleverte til WikiLeaks tjente til å varsle allmennheten om den amerikanske statens kriminelle operasjoner. Da hun forberedte seg på å dele dokumentene med mediene skrev Manning en readme.txt-fil, der hun bl.a. sa: «Dette er av de viktigste dokumenter i vår tid for å fjerne krigståka og avsløre det 21. århundres asymmetriske krigførings sanne karakter.»

Det er velkjent at – tilbake fra hennes arrestering i 2010, med domfellingen og straffeutmålingen i 2013 til 35 års fengsel, på 21 siktelser for brudd på Den enhetlige militærjustisen [Uniform Military Code of Justice] – Manning alltid har hevdet at hun handlet alene i lekkingen av informasjonen. Historikken er entydig. Hun kontaktet først Washington Post og New York Times med sine klassifiserte nedlastinger, og først etter at disse etablissementspublikasjonene ikke uttrykte noen interesse henvendte hun seg til WikiLeaks.

Manning sonet nesten sju år i fengsel for sine modige handlinger, bl.a. innesperringen i ei 6-x-12- fot stor celle uten vindu i Marine Corps Base i Quantico, og siden fengsling i det føderale fengselet i Fort Leavenworth, Kansas. Dommen på 35 år ble omgjort av president Obama i januar 2017 – men hun ble ikke benådet – bare dager før Donald Trumps innvielse.

Uansett prøver nå statsapparatet å tvinge Manning til å omgjøre sitt tidligere vitnesbyrd, for å samle nye «fakta» for anvendelse mot Julian Assange.

Trump-administrasjonen tiltalt i april Assange med 18 siktelser, deriblant 17 punkter for brudd på den drakoniske spionasjeloven [Espionage Act of 1917], som innebærer ei strafferamme med livstidsfengsling for opptil 175 år. Han er nå varetektsfengslet under brutale betingelser i Londons Belmarsh fengsel, for en angivelig «fluktrisiko», inntil høringer begynner den 25. februar om hvorvidt Storbritannia skal utlevere ham til USA for å møte en skuerettssak.

Manning ble løslatt den 9. mai fra sin første varetektsfengsling – da storjuryens første periode utløp – for umiddelbart å bli innsatt igjen den 16. mai, og levert stevningen for å møte for en ny storjury. For andre gang nektet Manning å besvare spørsmål. Hun uttalte: «Denne storjuryen søker å undergrave den offentlige diskursens integritet, med siktemål å straffe de som eksponerer noen av denne regjeringens seriøse, pågående og systematiske maktmisbruk.»

Den hevngjerrige behandlingen av Chelsea Manning har omfattet «administrativ segregering» – en fengseleufemisme for isolert forvaring – og hun har blitt bøtelagt med uovertrufne $ 1 000 per dag for sin nekting av å besvare storjuryens spørsmål. Innen den tid hun kan bli løslatt, i oktober 2020, vil hun sitte igjen med ei gjeld til den amerikanske regjeringen på så mye som $ 440 000. Jeremy Hammond, den dømte antikrigaktivisten som besørget etterretningsdokumenter til WikiLeaks, er også overført til samme fengsel som Manning, for å prøve å tvinge også ham til å avgi falskt vitnesbyrd.

Forfølgelsen av Assange, Manning og Hammond er ment å skremme alle som søker å tjene arbeiderklassen, og dens flertall av befolkningen, ved å bringe for dagen den regjerende kapitalistklassens og dens statsapparats kriminelle anliggender og overgrep. De er ofre og klassekrigsfanger, og det er grunnen til at kampen for å vinne deres frihet ikke kan krones med hell ved å appellere til de samme organisasjonene som forfølger dem, men bare ved å mobilisere den amerikanske og internasjonale arbeiderklassens enorme styrke.

Manning selv har gjennomlevd enorme politiske erfaringer. I januar 2018 bestemte hun seg for å stille i primærvalgene for Det demokratisk partiet, om et sete i det amerikanske Senatet for Maryland, der hun kom inn på andreplass av de åtte kandidatene som konkurrerte om nomineringen. Innen slutten av sin kampanje hadde hun trukket viktige konklusjoner om utsiktene til å få endret samfunnet via de eksisterende partier og institusjoner.

Manning uttalte i september 2018 i en videotale til et publikum på Sydney Operahus: «Etter å ha brukt timer og timer med å banke på dører og ringe rundt, er jeg nå overbevist om at den endringen folk virkelig har behov for går utover det vårt korrupte topartisystem er villig til å tilby.»

Hun kom med følgende appell: «Det er ikke lenger et spørsmål om reform. Tiden for reformer var for 40 år siden. Det er store antall mennesker som ikke har noe de skulle ha sagt, og ikke har noen som helst makt. Vi må begynne å gjøre ting selv. Alt vi gjør er en politisk beslutning. Ikke å gjøre noe, det er også en politisk beslutning. Vi må engasjere oss.»

Mannings holdning til hele det politiske etablissementet er årsaken til at det korporatistiske og militaristiske Demokratiske partiet, fagforeningsapparatet og de «liberale» mediene har nektet å gi henne noen støtte siden hun på nytt ble fengslet. Hennes avslag av å støtte Det demokratiske partiet, og hennes prinsippielle avslag av å vitne mot Julian Assange, er også grunn til at hun i vesentlig grad har blitt forlatt av middelklassens pseudo-venstre i USA, som er opptatt av å fremme illusjoner om kampanjen til etablissementsfigurer som Bernie Sanders.

Den umiddelbare faren for at amerikansk imperialisme skal iverksette et morderisk angrep på Iran, med nedstigning mot åpen krig mot atomvåpenbestykkede Kina og Russland, reiser klart og tydelig nødvendigheten for utviklingen av en verdensomspennende antikrigbevegelse, som slåss for å få slutt på årsaken til krig – det kapitalistiske profittsystemet og nasjon-stat splitteler.

En internasjonal antikrigbevegelse kan og må slåss for frihet for Assange, Manning og alle andre som har satt livet på spill for å la befolkningen få vite sannheten. Det må utvikles en politisk og industriell kampanje, på alle arbeidsplasser, i hver en bydel, på universiteter og i skoler, med krav om at de øyeblikkelig løslates.

Kampen mot krig, og for forsvaret av Assange og Manning, er uadskillelig fra alle arbeiderklassens kamper for dens grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter. Rundt om i verden har millioner av arbeidere trådt inn i de første stadiene av monumentale slag.

I USA er General Motors’ bilarbeideres første streik på 30 år bare forvarsel om et historisk utbrudd av klassekamp, mot flere tiår med stadig forverret sosial ulikhet, fattigdom og undertrykking under kapitalismen.

Dette oppsvinget av arbeiderklassen vil tilby det sosiale grunnlaget for kampen for å få løslatt Assange, Manning og alle andre krigsfanger. World Socialist Web Site og Sosialistisk Likhetspartier [Socialist Equality Parties] vil når de innleder sine diskusjoner med arbeidere i kamp over hele verden, søke å få reist den bredest mulige bevisstheten om kampen for å få løslatt Chelsea Manning og Julian Assange.

Kevin Reed og James Cogan