Bilarbeidere ved GM, Ford og Fiat Chrysler reagerer på UAWs sultelønn som streikekompensasjon

Av Tom Hall
21 September 2019

I går publiserte World Socialist Web Site en uttalelse som analyserte hvordan United Auto Workers bruker sitt streikefond som et slush-fond [bokstavlig: slaps-fond], mens de tvinger bilarbeidere til å overleve på ei skarve streikelønn på $ 250 uka, og som ikke begynner før etter at streiken har vart ei hel uke.

«Årsaken til den lave streikelønna er ikke fordi UAW mangler ressurser til å betale arbeidere mer,» skrev WSWS. «Streikefondet som kontrolleres av UAW er på $ 760 millioner. Disse pengene kommer direkte fra bidrag innbetalt av arbeiderne. Men bare en brøkdel av dette beløpet blir allokert de streikende arbeiderne, av UAWs hovedkontor Solidarity House.» I stedet bruker UAW streikefondet til å betale oppblåste lønninger til UAW-representanter, med hundrevis av dem som tjener mer enn $ 100 000 i året.

Mange bilarbeidere meldte inn sine kommentarer som respons. Arbeiderne støttet spesielt kravet om å tredoble den ukentlig streikelønna til $ 750.

«Ja! Definitivt behov for å heve streikelønna til minst $ 750 per uke, fra første dag,» skrev en arbeider fra Indianapolis. «Og dessuten, de øverste UAW-representantene burde få suspendert sine lønninger, eller i det minste droppes ned til streikelønn!! Tross alt, det er medlemmenes penger for tider som disse, ikke ‘offisielle feriepenger.’»

Arbeidere som demonstrerer utenfor et GM-anlegg i Langhorne, Pa., tirsdag den 17. september 2019 [Foto: AP Photo/Matt Rourke]

En arbeider fra fabrikken Sterling Heights Assembly Plant skrev: «Det faktum at UAW føler at det er OK for oss å få mindre enn minstelønn som streikebetaling er etsende. Min ærlige mening er at det bare er enda en metode som de behager begge parter med. De gir oss arbeidere mindre enn det absolutte minimum (med fingrene i kors, bak ryggen); på den måten kan vi ikke si at de gjorde absolutt ingen ting for oss, samtidig som de blunker til selskapene og forsikrer dem om at vi ikke kan holde ut så alt for lenge, på ei så lav ukentlig utbetaling. Hele Solidarity House må ryddes!»

«Ja, det er en utmerket ide, for $ 250 per uke er latterlig,» skrev en lærer fra den offentlige skolen i Detroit. «Forøvrig er det nødvendig å ta en nærmere kikk inn i bøkene, for å finne ut nøyaktig hvor mye som egentlig er i streikefondet.»

En arbeider som skrev inn foreslo $ 500 dollar per uke i stedet, men var enig i at «det nasjonale forbundet burde også få bare $ 500 per uke, så lenge deres egne medlemmer er i streik.

Arbeideren fortsatte: «Forøvrig mener jeg også at de ikke skal få mer i lønnsøkning enn hva grunnplanet får, og at de burde få samme pensjon og helserettigheter.»

«Jeg har forhørt meg med min lokalforening om hvorfor alle landsmøtene avholdes på feriesteder, når St Louis, Missouri har mer enn nok plass og til en langt lavere pris og kan håndtere enhver samling. Dette må det sees nøye på, såvel som mer bruk av telekonferanser.»

«Ja, det må minst være minstelønna. Damn UAW!» skrev en arbeider fra GM Arlington.

En annen skrev: «En ting er helt sikkert, ledere som stjeler og er skadelige og lever livet med GM-sjefene, de må håndteres. GM gjør seg rekordprofitter. Jeg var hos GM, og jeg fikk aldri en anstendig bonus da selskapet gjorde det bra. Vi må få ledelsen til å føle smerte.»

«Jeg sier til de unge folka, stå sammen med de menn og kvinner som har høy ansiennitet, og ikke selg stemmen din. Tenk på fremtiden, tenk langsiktig.»

En kanadisk bilarbeider skrev inn og meldte: «Dette er avskyelig. Jeg mente ledelsen for den lokale foreningen 707 fra det gamle CAW [Canadian Auto Workers] var ille. Dette er helt uakseptabelt! Sett de klovnene i fengsel!»

«Ja, streikelønn skal minst være ei ukes lønning,» mente en arbeider fra GM Wentzville. «Hva gjøres med resten av pengene i streikefondet? Sitter de bare der? Er det ikke meningen at de skal brukes under en streik? Så fondet har blitt bygd opp siden forrige streik, og så hva da?»

«Ja, jeg mener det må heves,» sa en arbeider fra Jefferson North Assembly Plant. «I flere tiår er spørsmålet reist ‘Hva betaler vi kontingenten for?’ Vi har representanter som er for selskapet, ikke for arbeiderne. Vi har komitéer som ikke gjør noe, med mindre det er tid for en revisjon.»

«Det er ingen sikkerhet eller representasjon,» la han til. «Jeg har vært vitne til, og er fortsatt vitne til at sikkerhetsproblemer blir feid til side av ledelsen, selv nå med alle iglene som blir avslørt. Vi betyr ingen ting. Vi er bare et siffer. Nummeret vårt er verdt mindre enn serienummeret på den bilen vi lager, i ledelsens og alle de andres øyne, alle de som får ‘GODER’. Dette må det bli en slutt på!»