Washington trapper opp trusler mot Iran over angrep på saudiarabiske oljeanlegg

Av Bill Van Auken
19 September 2019

Faren for at Washington skal slippe løs en stor ny krig i Midtøsten fortsatte å eskalere på tirsdag, da amerikanske etterretnings- og militærfunksjonærer – som uttalte seg uten å attribueres – hevdet å ha fastslått at angrepet på saudiarabiske oljeinstallasjoner sist lørdag ble lansert fra sørvest i Iran.

Det er ikke fremlagt et fnugg av bevis for å underbygge denne anklagen, og ifølge Pentagon-representanter som uttalte seg anonymt til National Public Radio, er bevisene som hevdes «formodentlige», og består av overvåkningsbilder fra satellitter, som viser aktivitet på antatte iranske oppskytningssteder i forkant av angrepet på Abqaiq, verdens største produksjonsanlegg for råolje, og på oljefeltet Khurais, begge i det østlige Saudi Arabia.

Til tross for at amerikanske myndigheter ikke har offentliggjort noe av deres påståtte bevismateriale, rapporterer de amerikanske foretaksmediene anklagen mot Iran som et uomtvistelig faktum.

Iran har benektet ethvert ansvar for angrepene, som houthiopprørerne i Jemen hevdet de utførte som gjengjeldelse for den nær-genocidale krigen Saudi-Arabia har ført mot det fattige arabiske landet de siste fire-og-et-halvt årene.

En uopphørlig bombekampanje, utført med uunnværlige amerikanske forsyninger av våpen, ammunisjon og logistisk støtte, er ansvarlig for hoveddelen av de nesten 100 000 jemenittiske dødsfallene i løpet av krigen. De saudiarabiske angrepene, kombinert med en blokade som blir håndhevet med hjelp fra den amerikanske marinen, har drevet rundt 8 millioner jemenitter til randen av hungersnød.

Houthiene hevdet å ha iscenesatt angrepene med en sverm av 10 våpenbestykkede droner, våpen som de offentlig avslørte de var i besittelse av i juli i fjor. Angrepene kuttet Saudi-Arabias oljeproduksjon ned til halvparten, og reduserte den med 5,7 millioner fat daglig, eller mer enn 5 prosent av den globale råoljeproduksjonen.

Angrepene sendte først råoljeprisene til værs, der de på mandag økte med så mye som 20 prosent før de falt tilbake i løpet av dagens handel. Prisene falt videre på tirsdag etter at Saudi-Arabias energiminister Prins Abdulaziz bin Salman kunngjorde at kongeriket ville opprettholde forsyningene ved å tappe av sine lagre og allerede hadde gjenopprettet 50 prosent av sin produksjon, som var midlertidig stanset av angrepene. Andre saudiarabiske kilder indikerte at oljeproduksjonen ville bli fullstendig gjenopprettet i løpet av bare to uker, langt tidligere enn først antatt.

Ikke desto mindre holdt oljeprisen seg skarpt høyere enn før angrepene, og den anslåtte økningen av gasspriser i USA falt bare fra 25 cent til 20 cent. Markedene kalkulerer ikke bare inn den umiddelbare innvirkningen på Saudi-Arabias produksjon, men også de enorme geostrategiske spenningene som omslutter Midtøsten og de reelle utsiktene for en ødeleggende ny krig.

Hvilke tiltak Washington vil treffe over sine ikke-underbygde anklager mot Iran – og når – er langt fra klare. Forsvarsminister Mark Esper og general Joseph Dunford, styreleder for de felles stabssjefene [chairman of the Joint Chiefs of Staff], ble på mandag samlet med andre nasjonale sikkerhetsrepresentanter i Det hvite hus, for å presentere president Donald Trump med en rekke militære alternativer, som etter sigende inkluderte amerikanske flyangrep på iranske oljefasiliteter og militærinstallasjoner. Det har også blitt rapportert at beslagleggelse av iranske skip på åpent hav – en pirathandling – så vel som cyberangrep, er under vurdering.

Den amerikanske militærkommandoen advarer, ifølge offisielle tjenesterepresentanter som uttalte seg til både New York Times og Washington Post, mot store militæraksjoner mot Iran, i frykt for at det kunne fremprovosere iranske angrep på de 70 000 amerikanske militærpersonell som er utplassert ved baser og på krigsskip spredt over hele regionen, alle innen rekkevidde av iranske ballistiske missiler. De øverste rekkene av den militære befalsstrukturen ser også en slik konflikt som en avledning fra amerikansk imperialismes overordnede strategiske mål, som er å forberede seg for konfrontasjon med «stormaktsrivaler», i første omgang Kina og Russland.

USAs utenriksminister Mike Pompeo, talsmann for ei hard linje mot Iran, reiste tirsdag til Riyadh der han skulle møte Saudi-Arabias de facto hersker kronprins Mohamed bin Salman, organisator for det brutale attentatet på journalisten Jamal Khashoggi og som beordret halshugging av minst 134 personer bare i løpet av første-halvår-i-år. Pompeo er angivelig gjort ansvarlig for «koordinering» av en respons på lørdagens angrep med den kongelige drapsmannen.

Samtidig gjentok visepresident Mike Pence Trumps tidligere erklæring, der han på tirsdag holdt en tale i Washington for den høyreorienterte tankesmia Heritage Foundation, om at det amerikanske militæret var «locked and loaded» [‘låst og ladet»] og «klare til å forsvare våre interesser og våre allierte i regionen, ta ikke feil av det».

Trump uttalte senere at han «helt klart ønsket å unngå» en krig med Iran, og at mens han hadde «mange alternativer», så han «ikke på alternativer akkurat nå», og ventet på «endelig» bevis for hvem som var ansvarlige for lørdagens angrep.

Pressemedarbeidere fra Det hvite hus ble sendt ut for å fortelle mediene at Trump med «locked and loaded» bare refererte til USAs energiuavhengighet, og at han fortsatt er villig til å forhandle med Iran. Iranske ledere har utelukket slike samtaler inntil den amerikanske administrasjonen avslutter avvisningen av atomavtalen fra 2015, inngått mellom Teheran og verdens stormakter, og avslutter sine «maksimalt press»-sanksjoner, som er en økonomisk blokade som utgjør en krigstilstand.

Nesten i samme åndedrett sa den amerikanske presidenten at han «ikke var ute etter å komme inn i en ny konflikt, men noen ganger må du bare. Dette var et veldig stort angrep, og det kunne bli møtt med et angrep mange, mange ganger større.»

Det kanskje mest avslørende symptomet på den enorme faren for en ny krig er det faktum at de borgerlige mediene selvtilfredst antyder at den ikke vil finne sted, fordi Trump ikke ønsker den.

Til tross for den amerikanske presidentens «America First»-retorikk reflekterer hans krigerske reaksjoner på de nylige begivenhetene i Midtøsten press fra motstridende sjikt innen USAs styringsoligarki og det massive militær-etterretningsapparatet.

Det er åpenbart at det er betydelig støtte med den amerikanske styringsklassen for en militær intervensjon for å få gjennomført et regimeskifte i Iran, og hevde amerikansk imperialismes uhemmede kontroll over de strategiske energiressursene i hele Midtøsten. Dette har funnet sitt mest eksplisitte uttrykk i oppfordringen fra den ledende republikanske senatoren Lindsey Graham for amerikanske luftangrep mot iranske oljeraffinerier, for å «knekke regimets rygg».

Utover de taktiske splittelsene innen det amerikanske styringsetablissementet blir de økende krigsspenningene i Persiabukta drevet frem av kraftige geostrategiske konflikter, som har sine røtter i verdenskapitalismens krise.

En amerikansk militærkonfrontasjon med Iran er i direkte konflikt med Kinas interesser, som er avhengig av Persiagulf-regionen for en vesentlig del av landets enorme energibehov. Den truede avskjæringen av oljeeksporten fra Saudi-Arabia utgjorde den største faren for Kina, som regner kongeriket som sin nest-største kilde for oljeforsyninger etter Russland. Dessuten er Iran, i tillegg til å være en viktig energikilde for Kina, en viktig tilknytning for Beijings investeringsinitiativ «Ett belte - Én Vei» [‘One Belt, One Road’], der Kina tilbyr Iran anslagsvis $ 400 milliarder i langsiktige investeringer i Irans energi, transport og produksjonssektorer.

Et amerikansk kvelertak over Persiabukta ville konfrontere Kina med en utålelig trussel om å bli plassert på energirasjonering av sin viktigste globale rival, eller helt å bli avskåret fra forsyninger.

USAs aggresjon mot Iran kutter også på tvers av de europeiske imperialistmaktenes interesser. De er ivrige etter å sikre sin egen tilgang til Irans lukrative markeder og energiressurser, og gjennomfører det som tilsvarer et opprør i knestående mot Washingtons pådriv for krig.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel og den britiske statsministeren Boris Johnson diskuterte angrepene mot Saudi-Arabia i en telefonsamtale på tirsdag, og understreket «behovet for å samarbeide, sammen med internasjonale partnere, for å bli enige om en kollektivt respons», og «viktigheten av å unngå en ytterligere opptrapping av spenningene i regionen».

Samtidig insisterte den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian på at Paris «ikke har bevis for å kunne si at disse dronene kom fra det ene eller det andre stedet, og jeg vet ikke om noen har noen bevis». Der han uttalte seg sammen med utenriksministeren fra det egyptiske diktaturet i Kairo, la Le Drian til at «det må bli en strategi for de-eskalering».

Uansett hvor spak utfordringen mot Washington er av idag, driver de motstridende imperialistinteressenes logikk de europeiske maktene til gjenopprusting og forberedelser for krig.

Den politiske krisen i Israel forverrer spenningene i regionen ytterligere, der den mangeårige statsministeren Benjamin Netanyahu tilsynelatende ikke oppnådde å vinne et styringsflertall i tirsdagens valg. Oppkjøringen til dette andre valget på knappe fem måneder har sett Israel gjennomføre en hensynsløs serie av militærangrep mot mål i Syria, Irak og Libanon, mens de kontinuerlig truer med et angrep mot Iran.

I Israel, som i USA og alle de større kapitalistlandene, er det et mektig insentiv for styringsklassen til å rette spenningene skapt av uløselige økonomiske og politiske kriser, sosial ulikhet og voksende klassekonflikt, utad i et utbrudd av militærvold.

Uansett Trumps eller noen andres subjektive intensjoner, driver verdenskapitalismens objektive motsetninger – mellom sosial produksjon og privateierskap av produktivkreftene, og mellom verdensøkonomiens integrerte karakter og nasjon-stat-systemet – ubønnhørlig i retning av en ny periode med global krig, som truer menneskehetens overlevelse.

Det eneste middel som kan motvirke denne faren er den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, mot krig og imperialisme. Det er ingen annen bevegelse på planetens overflate enn Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) som konsekvent motsetter seg imperialistkrig. Det må bygges seksjoner av ICFI i hvert et land, for å besørge det revolusjonære lederskap som arbeiderklassen trenger for å få en slutt på krig, og på kapitalistsystemet som er dens kilde og opphav.