Washingtons hast med å anklage Iran for angrep mot Saudi-Arabia

18 September 2019

Nok en gang setter amerikansk imperialisme seg opp som verdens dommer, jury og bøddel, og raser tankeløst i retning nok en krig i Midtøsten, med katastrofale implikasjoner. Denne gangen har Washington grepet til lørdagens angrep på saudiarabiske oljeinstallasjoner som sitt påskudd for krig mot Iran.

Den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeos reaksjon på disse angrepene, som har kuttet kongedømmets oljeproduksjon med nesten halvparten, og redusert den globale dagsproduksjonen med 6 prosent, var bemerkelsesverdig både for hans hastverk og for hans særegne formulering.

«Iran har nå iverksatt et uhørt angrep på verdens energiforsyning,» tvitret Pompeo sent på lørdag, der han la til: «Det er ingen bevis for at angrepene kom fra Jemen.»

Dette bildet som ble tilgjengelig søndag den 15. september 2019, fra den amerikanske regjeringen og DigitalGlobe, er annotert av kilden, og viser skader på infrastrukturen ved Saudi Aramcos oljeprosesseringsanlegg Abaqaiq, i Buqyaq, Saudi-Arabia. (Foto: U.S. government/Digital Globe via AP)

Anklagen mot Iran for angrepene som antente en serie branner og ødela to oljeanlegg øst i Saudi-Arabia, kom uten et fnugg av understøttende bevis, bortsett fra den drøye påstanden om at det ikke var «noe bevis» for at de var lanserte fra Jemen.

Ifølge utenriksministerens forvridde logikk måtte Jemen utelukkes, fordi houthiopprørerne som kontrollerer det meste av landet, hadde påtatt seg ansvar for angrepene og hadde et klart motiv – gitt kongedømmets nær-genocidale krig mot Jemens sivilbefolkning – for å utføre dem. De amerikanske massemediene har i det store og hele gjentatt Pompeos påstander som absolutt sannhet. Mandag kveld siterte fjernsynsnyhetene ikke-navngitte etterretningskilder, med henvisning til uspesifisert bevismateriale, som hevdet iransk ansvar for angrepene. Dette «bevismaterialet» vil uten tvil vise seg å være like overbevisende som de fra Tonkinbukta i Vietnam og «masseødeleggelsesvåpen» i Irak. De samme mediene har så godt som ikke nevnt Saudi-Arabias forbrytelser i Jemen.

De siste fire-og-et-halvt årene har Saudi-Arabia ført en nær-genocidal krig mot Jemen, Midtøstens fattigste land. Volden har krevd livene til nesten 100 000 jemenitter direkte – størsteparten gjennom en nådeløs bombekampanje mot sivile mål – mens ytterligeere anslagsvis 8 millioner er skjøvet til randen av hungersnød.

Washington er en direkte medskyldig part i dette blodbadet, som besørger krigsfly, bomber og missiler som anvendes til å utføre den, sammen med logistisk støtte, og frem til slutten av fjoråret også tanking-i-lufta som tilrettela for saudiske bombeflys uavbrutte blodbad. Samtidig har den amerikanske marinen bidratt til å håndheve en blokade som har avstengt Jemens tilførsel av mat og medisiner.

Hvis det de jemenittiske houthiene sier er sant, at de sendte en sverm av 10 våpenbestykkede droner for å angripe de saudiarabiske anleggene, så var aksjonen helt klart en selvforsvarshandling, langt mindre enn proporsjonal med slaktingen det saudiarabiske regimet hadde påført Jemen.

På mandag gjentok Kelly Craft, Washingtons nye ambassadør til FN, anklagene mot Iran før et møte om Jemen i FNs sikkerhetsråd. Hun fremla ikke noe mer bevis enn hva Pompeo gjorde to dager tidligere, og bare gjentok formuleringen at «det ikke er bevis for at angrepene kom fra Jemen», samtidig som hun beskrev skaden på de saudiske oljeinstallasjonene som «dypt urovekkende».

I likhet med regjeringen hun representerer, er FN-ambassadøren – kona til kullbaronmilliardæren Joe Craft fra Kentucky, en toppdonor til republikanerne – tydeligvis langt mer opprørt over oljen som renner vekk for det saudiske monarkiet enn hun er for blodet som renner fra titusenvis av jemenittiske menn, kvinner og barn.

Lørdag kveld ringte president Donald Trump til kronprins Mohamed bin Salman, kongedømmets de facto hersker, og tilbød sine kondolanser og sin uforbeholdne støtte til en mann avslørt som en kaldblodig morder. Bin Salman er ansvarlig, ikke bare for det grusomme attentatet og oppstykkingen av den Washington-baserte journalisten Jamal Khashoggi ved det saudiske konsulatet i Istanbul for nesten ett år siden, men også for halshuggingen av minst 134 mennesker i løpet av første halvår-i-år, 34 av dem politiske aktivister som ble slaktet den 23. april.

Trump kunngjorde senere at USA var «locked and loaded» [‘låst og ladet’] for å hevne Saudi-oljen med militærmakt. (Dette var en variant av hans påstand fra juni om at Pentagon hadde vært «cocked and loaded» [‘ladet og med hanen spent’] da han ifølge hans egen beretning var innen ti minutter fra å ha lansert ødeleggende angrep på Iran, etter at landet skjøt ned en ubemannet amerikansk spiondrone over deres territorium.)

Dersom det er «ingen bevis», som Washington hevder, for at angrepene ble lansert fra Jemen, kunne man med like stor, om ikke større berettigelse hevde at det på samme måte er «ingen bevis» for at de ikke ble lansert av USA selv, eller av Israel, deres viktigste regionale allierte.

Dersom man tar utgangpunkt i den eldgamle detektivmaksimen Cui bono? – eller Hvem har fordel? – er Teheran den minst sannsynlige mistenkte. Det er er åpenbart langt mer ved Washingtons hastverk med sin domsavsigelse, enn det som møter øyet.

Angrepet på de saudiarabiske oljeanleggene besørger et casus belli [latin for ‘begrunnelse for krig’] ønsket av en vesentlig del av det amerikanske styringsoligarkiet og dets militære og etterretningsapparat, som er fast bestemt på å føre krig for regimeskifte i Iran. En slik krig ville være den seneste investeringen i Washingtons langtidige pådriv for med militære midler å få reversert nedgangen for amerikansk imperialismes globale hegemoni, og helt spesielt ved å hevde USAs uhemmede kontroll over verdens energireserver, og derved makten til å benekte dem for sine rivaler.

Tenkningen innen disse sjiktene kom til uttrykk i en redaksjonell lederartikkel publisert på mandag i Wall Street Journal, talerøret for amerikansk finanskapital. Journal advarte for at Iran «utprøvde Trump like mye som saudiene. De tester hans besluttsomhet om å gjennomføre hans ‘maksimalt press’-kampanje, og de fornemmer svakhet.» Lederartikkelen refererte mismodig til Trumps unnlatelse av å iverksette luftangrep i juni, etter nedskytingen av den amerikanske dronen.

Journal refererte godkjennende oppfordringer fra den republikanske senatoren Lindsey Graham, om bombing av iranske oljeraffinerier for å «knekke regimets rygg», og foreslo at Trump «unnskylder seg overfor John Bolton, som gjentatte ganger advarte for at Iran ville dra nytte av en fornemmet svakhet fra Det hvite hus’ side». Bolton, som over lang tid har vært en talsmann for bombing av Iran, trakk seg som Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver i forrige uke, etter sigende over forskjeller på politikken overfor Teheran.

Angrepet på de saudiarabisk oljeanleggene byr også Washington styrke i bestrebelsene på å få samlet de vesteuropeiske maktene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – bak USAs krigsmål. Undertegnerne av den iranske atomoverenskomsten som Trump-administrasjonen tok avstand fra, har gjort noen spake gester for å motvirke Washingtons «maksimalt press»-sanksjonsregime, i et forsøk på å redde iland sine egne imperialistinteresser. Selv om de foreløpig ikke har stilt seg bak USAs anklager om iransk ansvar, kunne de ved hjelp av angrepet på Saudi-Arabia bli svingt inn bak USAs pådriv for krig.

Israel og landets beleirede statsminister Benjamin Netanyahu har også rikelig motiv for å iscenesette en militæraksjon innrettet på å fremprovosere krig med Iran. Dagen før gårsdagens israelske valg, tjente trusselen om en stor krig med Iran Netanyahus politiske interesser, som har sin politiske fremtid uløselig knyttet til opptrapping av militærkonflikt i Midtøsten. Den israelske staten har dessuten blitt stadig mer bekymret for en tilsynelatende avkjøling av appetitten for en konfrontasjon med Iran fra de regjerende monarkiene både i Saudi Arabia og De forente arabiske emirater (UAE).

Nylige droneangrep mot sjiamilitser i Irak, som angivelig hadde mottatt iranske våpen, ble ifølge en rapport fra nettstedet Middle East Eye iscenesatt av israelske droner opererte ut fra baser kontrollert av de såkalte Syrian Democratic Forces (SDF), den viktigste proxi-styrken til USA i Syria. En lignende skjult amerikansk-israelsk kollaborering kunne lett ha produsert angrepene på de saudiske oljeinstallasjonene.

Uansett de eksakte omstendighetene rundt angrepene på de saudiarabiske oljeanleggene, så blir de utnyttet for det formål å trekke den amerikanske befolkningen og hele menneskeheten inn i en krig som raskt kan eskalere til en regiondekkende, og til og med en global brannstorm.

Amerikanske angrep mot Iran, utført under påskudd av gjengjeldelse for angrepene mot Saudi-Arabia, kan utløse iranske motangrep, og sende amerikanske krigsskip til bunnen av Persiabukta og skape kaos og ødeleggelser ved amerikanske militærbaser over hele regionen.

Utsiktene til at tusener av amerikanske soldater og sjøfolk dør som følge av Washingtons konspirasjoner og aggresjon bærer med seg faren for at den amerikanske regjeringen griper til nødfullmakter og iverksette politi-stat-tiltak i USA selv, under påskudd av «nasjonal sikkerhet».

Dette ville på ingen måte være en utilsiktet konsekvens. Oppbyggingen til krig drives i vesentlig grad av eskaleringen av sosiale spenninger og klassekamp innen USA selv, som har funnet et helt nytt uttrykk i 46 000 bilarbeideres streik mot General Motors. Det er et kraftig insentiv for den amerikanske styringsklassen til å rette disse spenningene utad, i et utbrudd av militærkonflikt, samtidig som det skaper påskudd for masserepresjon.

Faren for et amerikansk angrep på Iran, som baner vei for en tredje verdenskrig, må besvares med en politisk bevisst og uavhengig intervensjon fra arbeiderklassen, for å få slutt på imperialisme og for å omorganisere samfunnet på sosialistiske fundamenter.

Bill Van Auken