Brexit-krisen og kampen for arbeiderklassens enhet og politiske uavhengig

Av Thomas Scripps
17 September 2019

Storbritannias høyesterett begynner på tirsdag høringer om hvorvidt De konservatives statsminister Boris Johnsons suspendering av Parlamentet er i henhold til loven.

Opposisjonens MP-er [Members of Parliament; lovgivere] har samlet seg rundt anklager om at Johnson har løyet for dronningen og krever en tilbakekalling av Parlamentet. John Bercow, Underhusets president [Speaker of the House of Commons], som er Tory men formentlig skal være upartisk, har sagt at «begrensningene i den eksisterende regelboka» ikke vil stoppe ham i å forhindre Johnson å bryte eller omgå en lov som forbyr en no-deal Brexit [EU-fratredelse uten handels- og tollavtale] den 31. oktober. MP-er som er pro-EU vedtok loven i forrige uke.

Det har til-og-med vært trusler om å fengsle Johnson, som har gjort det klart at han vil trosse loven og ikke vil søke noen utsettelse av Brexit-fristen, og vil mønstre en juridisk utfordring.

Den autoritære vendingen Johnsons Parlament-suspendering representerer er det mest fremskredne uttrykket for sammenbrudd av de tradisjonelle mekanismene for parlamentarisk styre. Initielt har dette blitt møtt med en henvendelse til domstolene og appellerer til dronningen, men under forhold med brutal konflikt innen styringseliten vil ting uunngåelig gå lenger.

Det blir satt et enormt press på arbeiderklassen om å «velge side» i denne innbyrdeskonflikten. Hele det politiske liv har blitt innrammet i form av «pro» eller «anti» Brexit. Hver fraksjon hevder at deres er den eneste veien ut av en forestående økonomisk katastrofe – enten gjennom stadig tettere innordning med Trump-administrasjonens globale «Amerika Først» offensiv, eller innen det beskyttende ly av ei europeisk handelsblokk.

Men den sosiale katastrofen som den britiske arbeiderklassen konfronterer begynte ikke med 2016-referendumet om EU-medlemskapet. Rettere sagt, Brexit var resultat av den utdypende krisen for den britiske og for verdenskapitalismen, som eskalerte kraftig etter bankkollapsen i 2008. Mens billioner ble overført til finanseliten, ble sosiale utlegg og lønninger skåret ned, i en ny «æra med innstramminger».

Lønnsveksten har blitt drevet ned til historiske lavnivå, ledsaget av fremveksten av nulltime-kontrakter og midlertidig og deltidssysselsetting. Den sosiale ulikheten har nådd nivå som tidligere var usett i etterkrigsperioden, der Storbritannia nå er det mest ulike land i Europa. Den gjennomsnittlige adm. dir. med foretak handlet på London-børsens FTSE100-indeks henter hjem 145-ganger lønningen til den gjennomsnittlige arbeidstakeren, som er opp fra 47-gangen i 1998. De 10-prosent mest velbeslåtte har 290 ganger mer i privatformue enn de som er nederst.

Dette er den essensielle politiske konteksten for Brexit-krisen. Millioner av arbeidere sliter med å overleve, mens de superrike fortsetter å meske seg. Demokratiske styreformer kan ikke opprettholdes under det enorme presset fra de sosiale motsetninger skapt av denne situasjonen.

Uansett deres meningsforskjeller om EU-medlemskap er begge fraksjoner av britisk imperialisme forent om en videreført offensiv mot arbeiderklassen, for å forbli «globalt konkurransedyktige». Begge er klare og tydelige om at dette innebærer en forsterket militarisme, enten som en ubetinget alliert av amerikansk imperialisme, eller ved å balansere mellom USA og et raskt gjenopprustende Europa.

Johnsons plan for Brexit er å forvandle Storbritannia til «Singapore ved Themsen», inkludert enorme skattekutt for de velstående og foretakene, og etablering av «frihavner» for å muliggjøre hyperutbytting av store deler av arbeidsstyrken. Nigel Lawson, tidligere finansminister for De konservative, oppsummerte det som pådrivet for å «fullføre Thatcher-revolusjonen».

Regjeringen vet at dens agenda vil bli møtt med sosial opposisjon. Operasjon Yellowhammer, regjeringens post-Brexit plan, vil mobilisere 50 000 tropper støttet av 10 000 fra opprørspolitiet, klare for utplassering på 24 timers varsel, for å håndtere «offentlige forstyrrelser». Lovgivning for å håndtere nasjonale nødssituasjoner vil ifølge Sunday Times muliggjøre «portforbud, reiseforbud, inndragning av besittelser, og mest drastisk, utplasseringen av de væpnede styrker for å knuse opptøyer».

Men styringsklassens Remain-seksjon [forbli i EU] er ikke mindre reaksjonær. Den 5. september ble det gjort klart av Financial Times, pro-EU-elitens ledende stemme, at det ikke ville bli noe tilfluktssted fra «Thatcherist-revolusjonen på 1980-tallet», som «selv om den ofte var brutal, førte til det nødvendige skiftet i maktbalansen mellom arbeid og kapital ...» MP-er fra Labour Party [Arbeiderpartiet], Liberal Democrats [Lib Dems; et sosialdemokratisk utbryterparti fra Labour], Det skotske nasjonalpartiet (SNP) [Scottish National Party] og Det konservative partiet [Tory-ene], som utgjør pro-Remain alliansen, påla nøysomhetspolitikk og innstramminger før Brexit-krisen, og vil videreføre samme politikken dersom det skulle løses seg til deres favør, basert på statens maktmidler.

Deres kamp for «parlamentarisk suverenitet» hviler ikke på et populært mandat, men på dommerfullmektiger. Samtidig anvender Remain-MP-er suspenderingen av Parlamentet til å engasjere seg i bakromsdiskusjoner om dannelse av en ikke-valgt nasjonal enhetsregjering, ledet av erke-Thatcheristen Ken Clark, som innledet privatiseringen av det britiske helsevesenet (NHS) [National Health Service].

Begge disse strategiene er avhengige av å forhindre enhver politisk intervensjon fra arbeiderklassen til forsvar for sine uavhengige interesser. Nøkkelrollen spilles av Labour-leder Jeremy Corbyn, som har brukt de fire-siste-årene for å undertrykke klassekampen, i kollaborering med fagforeningsbyråkratiet.

Han står nå i sentrum for bestrebelsene for å ekskludere arbeiderklassen fra den britiske styringsklassens største krise siden 1930-tallet, der han fortsatt nekter å kreve et generalvalg og i stedet tilbyr seg som leder for en «caretaker»-regjering [midlertidig ‘ivaretaker’-regjering] som ville trenge støtte fra alle pro-Remain partiene og fra Tory-rebellene.

Daily Mirror har avslørt at skyggeministrene [hovedopposisjonen mønstrer en parallell «skygge»-regjering, som sitter på første rad tvers overfor regjeringsrepresentantene i Underhusdebattene] har utarbeidet planer for at denne caretaker-regjeringen skal sitte i seks måneder, for å avholde et nytt referendum om EU-medlemskap, før ethvert generalvalg. Selv dette ville det bare være enighet om dersom Corbyn lover ikke å gjøre noe som ville begrense big business sin agenda for innstramminger og nøysomhetspolitikk. Konsekvensen ville være å forverre de farlige splittelsene i pro- og antiBrexit, i stedet for å forene arbeidere i én kamp mot deres klassefiende.

Socialist Equality Party (UK) insisterte i sine kongressresolusjoner fra 2016 og 2018, på Labour Partys historisk definerte bankerott og på den reaksjonære karakteren til EU-referendumet og de to alternative pro-kapitalistiske fraksjonene det var basert på. SEP forklarte at den eneste veien fremover er gjennom en uavhengig kamp for sosialisme, som må være basert på en sosialistisk og internasjonalistisk respons på kapitalismens globale krise.

Denne vurderingen har nå blitt bekreftet. Eskalerende angrep på arbeiderklassen og dreiningen til diktatoriske styreformer er universelle fenomener.

Frankrike tilbrakte to år under unntakstilstand, der de drakoniske bestemmelsene nå er integrert i den franske statens lovverk og har vært anvendt det siste året for å slå ned på protesterende Gule vester og på migranter.

Fascistiske lovgivere sitter i den tyske Bundestag [det føderale parlamentet] der de kollaborerer med storkoalisjonsregjeringen for føring av en militaristisk, xenofobisk og antidemokratisk politikk, samtidig som de jobber hånd i hanske med de statlige sikkerhetstjenestene.

President Donald Trump søker å få bygd en utenomkonstitusjonell fascistbevegelse i USA, samtidig som han med demokratenes støtte konstruerer et enormt nettverk av leirer, grensemurer, bevæpnede vaktstyrker og militser, i sitt angrep på migranter, som i siste instans også vil bli dreid mot den USA-fødte arbeiderklassen.

Mot denne universelle trusselen må det organiseres en ny politisk offensiv av arbeiderklassen. Det objektive grunnlaget for dette har begynt å utvikles, med økningen av klassekampen rundt om i verden – fra USAs bilproduksjonsarbeidere og til masseprotester på Puerto Rico, til De gule vestene i Frankrike, til massedemonstrasjonene i Hong Kong og masseprotester i Algerie, Sudan og andre land. Skal den lykkes må denne spirende bevegelsen få et politisk perspektiv. I Storbritannia er dette det perspektivet Socialist Equality Party (SEP UK) har fremmet for De forente sosialistiske stater av Europa, mot EU og alle unionens konstituerende regjeringer.