Storbritannia: «Operasjon Yellowhammer» detaljerer brutale innstramminger og bekrefter planer for statsrepresjon post-Brexit

Av Thomas Scripp
14 September 2019

Onsdag kveld ble Boris Johnsons regjering tvunget til å offentliggjøre sin prognose for en no-deal Brexit [fratredelse fra EU uten handels- og tollavtale], med kodenavnet «Operasjon Yellowhammer». Dokumentet, som er på seks sider, bekrefter den sosiale og økonomiske katastrofen en no-deal Brexit truer med, og understreker faren for autoritært styre i Storbritannia.

Mens regjeringen insisterer på at scenarioene skissert i Yellowhammer representerer «rimelige forventninger for et verste tilfelle scenario», anvender en bredt fordelt versjon av dokumentet fra samme dag uttrykket «basisscenario».

Utgivelsen av dokumentet motbeviser regjeringens påstander, først fremsatt for et år siden da Times lekket detaljer om Yellowhammer, om at prognosen var utdaterte etterlatenskaper fra Theresa Mays tid som De konservatives statsminister. Dokumentet er datert 10 dager etter Johnsons innsettelse som statsminister og bekrefter at Yellowhammer presenterer det forventede utfallet av en no-deal Brexit.

Det initielle problemet som er identifisert er å opprettholde godstransporten ved Kanaltunnelen og Storbritannias havner. Gjennomstrømmingshastigheten for tungtransporten kan falle ned på 40 til 60 prosent av dagens nivå i tre måneder etter Brexit, med trailere som stående i opptil to-og-et-halvt døgn, før situasjonen «forbedrer» seg til et nivå av 50 til 70 prosent.

Et eller annet nivå av vedvarende forstyrrelser forventes å bestå «betydelig lenger». Sammenbrudd av forsyningskjedene vil «ha innvirkning på forsyningene av medisiner og medisinsk utstyr», som på grunn av kort holdbarhet er «spesielt utsatt». Redusert tilførsel av veterinærmedisiner vil «redusere vår evne til å forhindre og kontrollere utbrudd av dyresykdommer, med potensielt skadelige innvirkninger for ... miljøet, og bredere matsikkerhet/tilgjengeligheter, og av smittsomme dyresykdommer som kan direkte påvirke menneskers helse.»

Den britiske legeforeningen har beskrevet disse punktene som «alarmerende», og sagt at de bekrefter deres advarsler om faren for mangel på medisiner i tilfelle et no-deal brudd med EU.

Når det gjelder matforsyningen vil en no-deal Brexit «redusere tilgjengeligheten og utvalget av produkter, og det vil øke prisene». Dokumentet legger til: «Det er en risiko for at panikkjøp vil forårsake, eller forverre» disse problemene.

Helen Dickinson, fra det britiske detaljhandelskonsortiet, kommenterte: «Tilgjengeligheten av ferske matvarer vil avta, forbrukernes valgmuligheter vil bli begrenset og prisene vil stige.»

En no-deal Brexit truer med å «forspurre drivstoff-forsyningen til London og Sør-Øst» og «kunders opptreden kan føre til lokale mangler i andre deler av landet». I tillegg forventes «betydelige strømprisøkninger», «med tilhørende større økonomiske og politiske innvirkninger». En «økning i inflasjonen etter en EU-exit vil ha betydelig innvirkning på eldresosialpleie ... og kan føre til tilbydersvikt.»

I en av de mest avslørende passasjene konkluderer dokumentet med at disse effektene vil ramme «sårbare» og «lavinntektsgrupper» hardest, og kan føre til en «økning i offentlig uorden og spenninger i samfunnet».

Alt dette, for å ikke snakke om konsekvensen av regjeringens egne økonomiske planer for Storbritannia post-Brexit. Disse inkluderer betydelige skattekutt for de velstående og for foretak, fjerningen av mange arbeidslivbeskyttelser, dypere kutt i sosiale utlegg og etableringen av «frihavner» for å muliggjøre hyperutbytting av store deler av arbeidsstyrken. Disse tiltakene legger opp til en engrosødeleggelse av levestandarder for et stort flertall av befolkningen.

Et no-deal scenario forventes også umiddelbart å skape tennpunkter for internasjonale spenninger. Forvirring og konflikt om fiskerettigheter mellom fiskere i Storbritannia og EU antas «med sannsynlighet» å produsere «voldelige tvister eller blokkering av havner».

Dokumentet beskriver regjeringens løfte om ikke å etablere ei hard grense mellom Nord-Irland og resten av Irland som «uholdbart, på grunn av betydelige risikoer for økonomiske, juridiske og biosikkerhetskonsekvenser, og ingen effektive ensidige forhåndsregler for å løse disse vil være tilgjengelige».

Det pågår en rettssak mot regjeringen, som utfordrer lovligheten av en no-deal Brexit med den begrunnelse at det ville bryte langfredagsavtalen fra 1998, som EU-loven av 2018 (om utmelding) lover å beskytte. Argumentet ble avvist av høyesterett i Belfast på torsdag, der dommeren sa at hovedaspektene i saken «var iboende og umiskjennelig politiske», men beslutningen vil bli anket. Raymond McCord, som brakte saken inn for retten og som fører en kampanje for ofre for urolighetene i Nord-Irland [Northern Ireland Troubles], sier han planlegger å ta saken til høyesterett.

Situasjonen som er skissert under Operasjon Yellowhammer er et scenario der demokratiske styreformer ikke kan opprettholdes. Mens mediene har bemerket at dokumentet henviser til at «betydelige mengder politiressurser» vil påkreves for å håndtere protester, har det nesten ikke blitt sagt noe om de større planene for represjon, som det er kjent er iverksatt.

Det er forstått at 50 000 vanlige tropper og reservetropper vil bli stilt i beredskap «i tilfelle av sivil uro, for å hjelpe til ved Storbritannias flyplasser, og for å sikre drivstoff og medisinsk utstyr». De vil bli støttet av 10 000 fra opprørspolitiet, klare til utplassering på 24 timer, og 1 000 ekstra politi fra Storbritannia vil bli utsendt for å forsterke Nord-Irlands politikorps.

Det har blitt diskutert blant toppembetsrepresentanter om bruk av fullmakter som normalt er reservert «for å håndtere nasjonale nødssituasjoner, som krigshandlinger og terrorisme», deriblant loven Civil Contingencies Act 2004, som ble introdusert av Labour-regjeringen til Tony Blair. Ifølge Sunday Times inkluderer disse fullmaktene «portforbud, reiseforbud, inndragning av besittelser, og kanskje mest drastisk, utplasseringen av de væpnede styrkene for å knuse opptøyer». Ministrene «kan også endre og tillegge enhver parlamentarisk lov, for maksimalt 21 dager, bortsett fra for menneskerettighetsloven [Human Rights Act].»

Ett avsnitt i dokumentet, nummerert 15, har blitt redigert. Bare medlemmer av Privy Council – som sverger en ed om å holde saker diskutert i rådet hemmelige – får tillatelse til å lese teksten.

Regjeringen hevder å ha sensurert avsnittet «på grunn av kommersiell følsomhet». Times-lekkasjen i august avslørte at dette avsnittet omhandler trusler mot den britiske drivstoffindustrien, og de politiske konsekvensene. Der sto det: «I møte med EU-tollsatser blir bensineksport til EU ikke lenger konkurransedyktig. Industrien hadde planer om å dempe virkningen på raffinerimarginene og lønnsomheten, men den britiske regjeringens politikk for å sette bensinimporttariffer til 0 prosent undergraver utilsiktet disse planene. Dette fører til betydelige økonomiske tap og kunngjøringen av to raffinerinedleggelser (og omlegging til importterminaler) og til direkte tap av arbeidsplasser (ca. 2000).

«Resulterende streikeaksjon ved raffineriene ville føre til forstyrrelser i drivstofftilgjengeligheten i 1 til 2 uker i de regionene som er direkte levert av raffineriene.»

Gitt at denne informasjonen allerede er i den offentlig sfære er det veldig sannsynlig at regjeringen prøver å skjule en oppdatert, langt verre vurdering. Det sensurerte avsnittet er det eneste punkt i dokumentet som refererer til faren for streiker.

Regjeringen har innrømmet sannsynligheten for «protester og motprotester», antagelig relatert til tilhengere av Leave og Remain, og til og med «protester og direkte tiltak med veisperringer» i Nord-Irland. over grenseanliggender og deres økonomiske konsekvenser. Men regjeringen vil ikke erkjenne utsiktene til arbeidslivsaksjoner som ville involvere langt mer enn 2 000 raffineriarbeidere.

I løpet av de tre siste årene har styringsklassen vært i stand til å ekskludere arbeiderklassen fra å gripe uavhengig inn i Brexit-krisen, takket være rollen som fagforeningene og Labour-lederen Jeremy Corbyn har spilt. Antallet arbeidere som var involvert i arbeidslivstvister i 2018 (39 000) var det nest-laveste antallet siden 1893. Det aller-laveste antallet siden 1893 var i 2017, da bare 33 000 arbeidere var involvert i arbeidslivsaksjoner.

Samtidig har Labour Party og fagforeningsbyråkrater søkt å binde arbeiderne til den ene eller den andre av de like reaksjonære fraksjonene av styringseliten – pro-EU eller pro-Brexit.

Utviklingen av storstreiker i løpet av Brexit, eller i kjølvannet av en fratredelse, truer med å bringe arbeiderklassen tilbake inn i den politiske likningen, der den kan begynne å hevde sine egne interesser. Det er mot denne potensielle bevegelsen de enorme represjonskreftene bygget opp gjennom Operasjon Yellowhammer vil bli utplassert.