Storbritannia: Johnson hyller politiet som «samfunnets grunnfjell», mens Brixit-krisen intensiveres

Av Robert Stevens
9 September 2019

De konservatives statsminister Boris Johnson erklærte at titusenvis av ekstra politibetjenter ville være hans regjerings «absolutte grunnfjell». Han kunngjorde tiltaket på torsdag, i en tale der en vegg av politikadetter var mobilisert som bakteppe.

Trekket var modellert på taktikken til den amerikanske presidenten Donald Trump, der hans innvielseseremoni så militærpersonell stille opp bak ham. For to år siden holdt Trump en tale, der hans sto med en falanks av uniformert politi da han advarte: «Hvert et gjengmedlem og hver en kriminell fremmed. Vi finner dere. Vi skal arrestere dere. Vi skal fengsle dere. Og vi skal deportere dere.» Johnsons tale ble holdt bare timer etter at han var vert i Downing Street for Trumps visepresident Mike Pence.

College of Policing i Wakefield, West Yorkshire, der Johnson talte, har en offisiell grunnregel om at alle politioffiserer må utvise politisk partiuavhengighet.

Johnson innledet sin tale med å fortelle politiet at hans ministre hadde bekjentgjort ekstra utlegg til Den nasjonale helsetjenesten – National Health Service (NHS) – og til den offentlige utdanningen (som dog ikke kommer i nærheten av å kompensere for de store innstrammingene som har vært pålagt i løpet av det siste tiåret), før han erklærte at ingen av disse ville være noe hovedfokus for hans regjering.

«Etter mitt syn er imidlertid politiarbeidet, trygge gater, samfunnets absolutte grunnfjell,» sa han. «Det er dét som driver en vellykket og produktiv økonomi. Dét inngir folk tillit til å investere ... for å forbedre sine nabolag, og da er trygge gater absolutt avgjørende for vårt land.»

Han erklærte at som borgermester i London «var jeg effektivt sett politi- og kriminalitetskommissær», og han insisterte: «Det viktigste politikerne kan gjøre er å støtte politiet, gi dere toppdekning for det dere gjør. Der de skal sikre at dere har skikkelig juridisk beskyttelse for viktige ting som stopp-og-søk, og fremfor alt besørge at dere har finansiering for det dere trenger.»

Hans regjering ville rekruttere 6 000 politibetjenter, og dette var «bare begynnelsen» på «et program for å rekruttere 20 000 flere politifolk». Dette «første skyvet» ville koste £ 750 millioner [NOK 8,3 milliarder], og det skulle komme mer. Johnson uttalte at Labour-lederen Jeremy Corbyn «nå antydet at vi skulle bruke en milliard pund ekstra i måneden, ikke £ 750 millioner pund, men én milliard pund mer i måneden, for å forbli i EU etter den 31. oktober, og det mener jeg ikke er en god bruk av offentlige midler, og jeg skal besørge at vi ikke får denne unødvendige forsinkelsen.»

Johnsons lovprising av politiet må forstås i sammenheng med regjeringens planer, under Operasjon Yellowhammer, om å anvende statens fulle makt for å kontrollere sosial uro post-Brexit. Så langt tilbake som i januar ble Theresa Mays regjeringsministre, under et planleggingsmøte for en no-deal Brexit, fortalt av forsvarsminister Tobias Elwood at 30 000 vanlige tropper og 20 000 reservister måtte settes i beredskap for utplassering, når Storbritannia trer ut av EU. I april ble det avslørt at soldater ville bli støttet av mer enn 10 000 fra opprørspolitiet, som ville bli gjort klare for mobilisering for enhver 24-timersperiode de måtte være nødvendige. Den første kontingenten fra opprørspolitiet, på 1 000, skulle være tilgjengeliggjort for mobilisering, for hvor som helst, på bare én time.

Labour responderte på Johnsons provokasjon ved å bekrefte hans egen forpliktelse for lov-og-orden. Louise Haigh, skyggepolitiminister og selv tidligere frivillig politikonstabel, beskrev iscenesettingen av Johnsons tale som «foraktelig», med politifolk «anvendt som rekvisitter for en naken valgkampanjevirksomhet, etter å ha stemt for kuttingen av tusenvis av deres kolleger». Skyggeinnenriksminister Diane Abbott, som er med i Corbyns indre krets, erklærte: «Når Toryene har skåret ned antallet politibetjenter til beinet, er det virkelig en god ide for statsministeren deretter å anvende et stort antall av dem som rekvisitter?» I månedsvis har Corbyn insistert på behovet for tusenvis av ekstra politibetjenter, og partiets 2017-valgmanifest lovet at ved makten ville Labour rekruttere ytterligere 10 000.

Under sin tale sa Johnson at han heller ville «dø i ei grøft» enn å godta en Brexit-utsettelse utover den 31. oktober – slik det ble krevd av Labour Party og de andre hovedopposisjonspartiene – Det skotske nasjonalpartiet (SNP), Liberal-demokratene [Lib Dems] og Plaid Cymru-Party of Wales. Dette kom da parlamentets øvre kammer – House of Lords – aksepterte å sende lovfremlegget forfattet av Blairisten Hilary Benn tilbake til Underhuset [House of Commons] uten tilleggsendringer, og med dét utelukket MP-enes støtte for den no-deal Brexit, som Johnson har truet med.

Regjeringen visste at den ikke ville være i stand til å stoppe lovforslagets utvikling og satte en stopper Tory-peers [o. anm.: medlemmer av House of Lords] planer om å utøve en filibuster [o. anm.: forpurring av lovprosessen med en uttrukket diskusjon]. Lovforslaget tvinger nå Johnson til å be EU om innen den 19. oktober å akseptere å utsette Brexit til den 31. januar 2020, med mindre MP-er innen da har godkjent en nyforhandlet avtale, eller har stemt for og akseptert en no-deal exit. Dette lovforslaget vil nå bli parlamentslov, idag mandag.

På fredag holdt Labour Party og fire andre opposisjonspartier – Det skotske nasjonalpartiet (SNP), Lib Dems, Plaid Cymru og Independent Group (bestående av Blairister og tidligere Labour-MP-er og pro-EU Toryer) – en konferansesamtale for å bli enige om at de ikke ville støtte utlysing av et generalvalg før EU har akseptert en Brexit-utsettelse.

Opposisjonspartiene stemte mot Johnson da han onsdag kveld fremmet et forslag om å kalle til et valg den 15. oktober, i henhold til loven om faste parlamentsperioder [Fixed Term Parliaments Act]. Deres seneste avtale betyr at de vil stemme ned Johnsons andre forsøk forventet idag, mandag kveld, på å utlyse et kjapt nyvalg [‘snap election’].

Financial Times (FT) rapporterte: «De [opposisjonspartiene] har også flyttet seg fra ideen om på mandag å fremme et mistillitsvotum mot statsministeren, som kunne utløse et valg senere i oktober, ifølge to personer som er kjent med den interne utvekslingen.»

Johnsons regjering vakler videre ved makten, under betingelser der han har tapt det som allerede var et knapt flertall, og nå også har utvist 21 rebellerende Tory-MP-er etter at de i forrige uke nektet å støtte en no-deal Brexit.

I forrige uke publiserte Financial Times en redaksjonell lederartikkel om at Blairister og Lib Dems kanskje må vurdere forslaget om «en caretaker-regjering under Labours Jeremy Corbyn» som den mest sannsynlige måten for å forhindre en no-deal Brexit. Corbyn hadde lovet å utføre denne ene oppgaven før han kalte for et generalvalg, der Labour ville love en ny folkeavstemming om Brexit. FT argumenterte mot insisteringene fra Lib Dems om at Corbyn måtte frasi seg ledelsen av en caretaker-regjering, til Remainer og Tory-grandee Ken Clarke eller til Blairisten Harriet Harman, og en mer langsiktig plan for å gjøre en slik ordning til lanseringsrampen for en permanent nasjonal enhetsregjering.

Corbyn aksepterte til slutt å forlate sine oppfordringer om et mistillitsvotum og en caretaker-regjering, til fordel for å støtte Benns lovfremlegg. Han har nå utført sin gjerning for pro-Remain-fraksjonen av styringsklassen så bra at FT igjen føler de kan understreke deres egen fiendtlighet overfor enhver langsiktig regjeringsrolle for Corbyn.

På torsdag advarte avisa for at en Corbyn-regjering ville true «med å omgjøre mye av Thatcherist-revolusjonen fra 1980-tallet ...» Avisa erklærte at Thatchers politikk, «mens den ofte var brutal, førte til et nødvendig skifte av maktbalansen mellom arbeid og kapital ...»

City of London frykter ikke Corbyn selv, eller for den del hans skyggefinansminister John McDonnell – som anvender all sin tid på å forsikre bankfolket om at de ikke representerer noen trussel.

Corbyns essensielle rolle siden hans tiltredelse som partileder, som har vært helt avgjørende for big business under den nåværende krisen, har vært for enhver pris å forebygge arbeiderklassens uavhengige sosiale og politiske intervensjon. Bekymringen innen styringskretser er imidlertid å fortsatt få sikret at det ikke gjøres noe som oppfordrer arbeidere, under betingelser med en vekst i klassekampen internasjonalt, til å kreve at Corbyn nå står for sine løfter om å få en slutt på innstramminger og militarisme. Da er det bedre at han fortsetter å så forvirring og lammelse, mens de høyreradikale fraksjonene gruppert rundt Remain og Leave slåss om hvordan de best kan hevde britisk imperialismes interesser mot dens rivaler internasjonalt, og mot arbeiderklassen på hjemmebane.