Standard & Poor’s påstår Argentina har «misligholdt» sin gjeld

Av Andrea Lobo
2 September 2019

Der konsekvensene av de argentinske primærvalgene forleden uke fortsetter å utspille seg, og forutsier et kommende nederlag for den sittende høyreorienterte presidenten Mauricio Macri, erklærte kredittvurderingsbyrået Standard & Poor's (S&P) fra Wall Street på fredag at regjeringen effektivt sett har misligholdt sin gjeld, og sendte med det frysninger på tvers av styringskretser.

Macri-administrasjonen var ute av stand til fortsatt å betjene statsgjelden og kunngjorde på onsdag at den ville suspendere betalinger på lån for tilsammen $ 101 milliarder, deriblant både kortsiktige og langsiktige obligasjoner, og at regjeringen nå reforhandler sin avtale med IMF.

S&P-uttalelsen sa: «Etter den vedvarende manglende evnen til å plassere kortsiktige verdipapirer hos markedsdeltakere i den private sektor, forlenget den argentinske regjeringen den 28. august ensidig utløpstiden for alle kortsiktige verdipapirer. Dette utgjør i henhold til våre kriterier mislighold.»

Det argentinske finansdepartementet sa, etter å ha publisert nye tidsplaner for utbetalingene, at S&P-vedtaket kunne bli omgjort, mens S&P-uttalelsen selv indikerer at ratingforetakets konklusjon er basert på bredere vurderinger av den globale økonomien, der den forklarte at «Argentinas kredittprofils økte sårbarheter stammer fra de raskt forverrende økonomiske omgivelsene.»

Denne frykten og kapitalflukten, som utdypet den argentinske gjeldskrisen, var ikke resultat av frykten for en mulig kommende regjering ledet av kandidatene Alberto Fernández og eks-president Cristina Fernández de Kirchner, men for den økende sosiale opposisjonen blant arbeidere.

En argentinsk bankier referert av Financial Times sa at de erindrer streikene, opptøyene og bank-runs [o. anm.: kunder stormløp på bankene, med samtidige uttak] under forrige gangs gjeldsmislighold i 2001, og «vi er veldig redde for hva som skal skje».

Bloomberg advarer om at valgresultatet ikke gjenspeiler «nostalgi for den såkalte rosabølga» i Latin-Amerika, som inkluderte Kirchner-ismen. «Dette er ikke en gjenoppvekking: det er kjøpers anger.»

Det finansielle nettverket applauderte faktisk Alberto Fernández’ forsikringer overfor IMF-representantene forrige mandag, til tross for at han skyldte på IMF-avtalen for denne siste krisen. Presidentkandidaten sa, etter sigende: «Dere vil kunne belaste oss, og vi skal kunne komme overens», mens hans teammedlemmer lovet «å pålegge justeringer av lønninger og pensjoner, som en mekanisme for å oppnå budsjettmessige likevekter, og redusere prispresset».

Også Wall Street Journal berømmet Fernández for å være «pragmatisk», en «veteranpolitiker» og for å ha «gode bånd til peronistbevegelsen, inkludert fagforeningene, ytrevenstregrupper og konservative provinsguvernører».

Slike

kommentarer viser at investorer ser i Fernández en representant for sine klasseinteresser, så vel som i den bredere overbygningen av peronistiske fagforeninger, partier og pseudo-venstre-apologeter, som har utgjort ryggraden for det borgerlige styret i Argentina siden 1944. De kommer ganske enkelt til forståelsen av det faktum at de igjen befinner seg avhengige av disse kreftene, for å finne en løsning på en ytterligere krise, som igjen er resultat av deres egne finansielle plyndringer, mens de krever at Kirchner-istene gjenoppretter betingelsene som skal til for å videreføre deres økonomiske parasittisme på sosialformuen, som er skapt av argentinske arbeidere.

I kontekst av en regional økonomisk oppbremsning og nedgang, frykten for en global resesjon og «vedvarigheten av inntektsulikheter, og den enorme informelle sektoren,» la Bloomberg til at Argentina og regionen er truet av «ekstremister». Det vil si at det styringsklassen frykter er at kommende sosiale protester skal kunne overvelde de politiske organisasjonene de kontrollerer, samtidig med et global gjenoppsving av klassekampen og av sosiale masseprotester.

Det siste året har sett økende fattigdom, hundretusenvis av permitteringer, og et hopp i den kroniske underernæring av barn fra 21,7 prosent til nesten 30 prosent. Den spanske avisa El País kommenterte at «Argentina er på vei til å nå grensa».

Titusener deltok i massedemonstrasjoner over hele landet i forrige uke. Hele det politiske etablissementet og fagforeningene arbeider imidlertid febrilsk for å kontrollere den sosiale harmen, der protestene faller i hendene på de såkalte «kjempende» fraksjonene av fagforeningene, og på andre organisasjoner som enten oppfordrer til å stemme på Fernández, eller de appellerer til fagforeningene om å kalle for en 36-timersstreik.I et intervju med Wall Street Journal på fredag kunngjorde presidentkandidat Alberto Fernández en enda tydeligere erkjennelse av rollen som han og hans støttespillere er forventet å spille, ved å fordømme IMF for å ha gitt penger til Macri, «en tvangsdrevet øder», mens han indikerte at «den pågående krisen er en déjà vu-sak», med henvisning til misligholdkrisen fra 2001 og 2002.

De peronistiske fagforeningene og pseudo-venstre kanaliserte i 2001 de sosiale protester – etter flere IMF-forhandlinger som innebar tosifrede lønnskutt, og den ene innstrammingspakka etter den andre – inn bak 2003-valget av nå avdøde Néstor Kirchner. Han og hans kone Cristina Fernández regjerte frem til 2015, og tilbakebetalte mer enn $ 300 milliarder [NOK 2,73 billioner] i gjeld til landets kreditorer. En kort syklus med høyere råvarepriser muliggjorde begrensede økninger av sosialutleggene, men påfølgende kutt og innstramminger førte til en rekke generalstreiker og en slutt på Kirchner-ismen med valget av Macri i 2015.

Det var nettopp alle de politiske kreftenes underordning til det lokale og internasjonale finansoligarkiet som oppmuntret til den hensynsløse spekulasjonen og den direkte kriminaliteten som har ført til den nåværende gjeldskrisen.

I 2001 hadde administrasjonen til, den gang president, De la Rúa gått med på å transformere en del av Argentinas statsgjeld til lukrative Credit Default Swops (spekulative forsikringer mot mislighold) [o. anm.: de samme spekulative verdipapirene pushet på norske kystkommuner i årene før 2008] som økte den samlede statsgjelden til $ 53 milliarder. Administrasjonen til Fernández de Kirchner gransket den underliggende konspirasjonen mellom De la Rúas embetsrepresentanter og banker som Credit Suisse, Santander, HSBC og JP Morgan, og konkluderte med at avtalen var en «kollosal svindel av den offentlige statskassa». Kirchner-istene nektet imidlertid å straffeforfølge enhver av de vesentlige institusjonene – akkurat som Obama-administrasjonen etter finanskrasjet i 2008.

Den mest leste artikkelen i den argentinske næringslivsavisa Ámbito, skrevet av spaltisten Pablo Tigani, argumenterer for at en ytterligere kriminell operasjon, akkurat som «mega-swop’en» i 2001 er høyst sannsynlig. Han skriver: «Globaliseringen av [finans-] markedene,

og fremveksten av en ‘kasinoøkonomi’ har skapt en påkostet pol av spekulativ etterspørsel. Følgelig avledet dette en økning av pompøse finansprodukter, designet for styringen av beredskapstiltak. På den annen side har teknologi nå gjort det mulig for finansinstitusjonene, utover å ha opprettet disse [produktene], også å styre prisene på dem, og å bestemme deres kunders sikkerhetsbehov.»

Da de argentinske aksjekursene falt dramatisk på Wall Street, i London og i Buenos Aires, og den argentinske pesoen stupte fra 45 til 60 mot dollaren etter primærvalgene, svarte Macri med flere desperate tiltak for å forhindre en sosial eksplosjon, så vel som for å stoppe ytterligere kapitalflukt og inflasjon. Disse tiltakene inkluderte å suspendere merverdiavgiften på grunnleggende forbruksvarer, senke regressive inntektsskatter og injiseringen av $ 350 millioner av dollarreservene inn i obligasjonsmarkedet, som is sin tur hevet renteavkastningen for kortsiktige statsobligasjoner opp til 79 prosent, den høyeste i verden.

Dette brøt offisielt betingelsene i låneavtalen med Det internasjonale pengefondet (IMF), det største noensinne på $ 57 milliarder, og førte til at IMF vedtok å suspendere utbetalingene, med de angivelige mål for på mellomlang sikt å forhindre et «mislighold», forbedre landets kredittvurdering og å senke rentenivået. Essensen i avtalen var imidlertid løftene om dype sosiale innstamminger og enda høyere regressive skatter, for å imøtekomme et «nullunderskudds»-mål.

Den amerikanske sentralbanken US Feds og andre topp sentralbankers heving av renten i fjor drev kapital vekk fra Argentina, Tyrkia og andre sterkt gjeldssatte periferiland, og det førte i sin tur til Macri-IMF-avtalen. Men nå kutter igjen disse bankene sine renter, under press fra spekulanter som krever mer billig kreditt.

Den fornyede kapitalflukten fra Argentina, som er et svakt ledd i verdensøkonomien, signaliserer en dypere krise i de såkalte fremvoksende økonomiene, der investorer nå haster seg til å finne sikrere verdipapirer som langsiktige statsobligasjoner i fremskredne økonomier, der mange handles med negativ avkastning. Et toppmøte mellom sentralbankfolk forleden uke var vitne til advarsler om at det monetære systemet «ikke vil holde», så vel som forslag om en «total omtenkning av sentralbankvirksomhet», og for et globalt IMF-administrert fond for å håndtere kapitalflukt. IMF-lånet til Argentina, det største i historien, har imidlertid ikke klart å stemme investorenes frykt.