Mauthausens fotograf: Dokumentering av naziforbrytelser i en krigstidskonsentrasjonsleir

Av Benjamin Mateus
29 August 2019

Regissert av Mar Targarona; skrevet av Roger Danès og Alfred Pérez Fargas

The Photographer of Mauthausen, tilgjengelig på Netflix, er en spansk film regissert av Mar Targarona, en skuespiller-produsent og nå regissør. Den er basert på historien om Francesc Boix (spilt av Mario Casas), en venstreorientert katalansk militant som var fengslet i den beryktede konsentrasjonsleiren Mauthausen i Østerrike. Mauthausen og de tilhørende underavdelingene dannet til sammen et av de største slavearbeidskompleksene i det tyskkontrollerte Europa. Oppsamlingsleiren for «uforbederlige» politiske fanger og andre, var endestasjon for hundretusener som fant sitt endelikt der.

Mario Casas i The Photographer of Mauthausen

Mange venstreorienterte spaniere som flyktet til Frankrike etter fasciststyrkenes seier i Den spanske borgerkrigen (1936 til 1939) ble tatt til fange av tyske styrker etter Frankrikes fall i 1940, eller de ble overlevert dem av de franske Vichy-myndighetene.

Boix (født i 1920), som hadde sluttet seg til den franske hæren, falt i tyskernes hender og ble sendt til Mauthausen i 1941, hvor han ble værende til frigjøringen i mai 1945. På grunn av sitt rykte som amatørfotograf ble han assistent i laboratoriet til SS-offiseren Paul Ricken (Richard Van Weyden). Nazistene var nitidige i sin fotografiske dokumentering av dagliglivet i disse leirene, ikke minst av viktige besøk av embetsmenn som Heinrich Himmler og Albert Speer.

I løpet av interneringen var Boix, ifølge The Photographer of Mauthausen, i stand til skjule og smugle ut over 2 000 negativer som dokumenterte nazi-SS’ systematiske terror og forbrytelser. Disse bildene spilte en avgjørende rolle i rettsforfølgelsen av visse høytstående offiserer i Nürnbergprossesen.

Regissør Targaronas motivering for å lage filmen stammet fra hennes interesse for perioden, «og spesielt nazismen, som aldri slutter å forferde meg». Beretningen om en spansk krigsfange syntes spesielt inntakende. Ei bok av Benito Bermejo, The Photographer of Horror (2002) [Skrekkens fotograf], var grunnlaget for filmen. Bermejo samarbeidet også tett med Targarona og hennes team både med manuskriparbeidet og i filmingen. Som regissøren forteller til Variety er begivenhetene som berettes og karakterene som blir fremstilt «kompositter av livet i Mauthausen». Vi kommer tilbake til denne problemstillingen, som kan ha en viss betydning, senere i omtalen.

Mario Casas og Richard van Weyden i The Photographer of Mauthausen

I stedet for å gi et bredere portrett av Boix – knapt 20-år-gammel da han ankom leiren, og allerede en erfaren kriger fra Den spanske borgerkrigen – og hans livsløp, begrenser Targarona sitt subtile, men komplekse narrativ hovedsakelig til den unge mannens opplevelser i Mauthausen. Hun baserer seg, med rette eller ikke, på seerens forkunnskaper om perioden for å gi den manglende konteksten. De innledende titlene og Boix’ sparsomme førstepersonsberetning og dialog, gir de historiske koblingene til de uhyggelige bildene.

Med vilje har Targarona unngått kornete, dokumentartype effekter med skjelvende håndholdte bilder, ment å gi en fornemmelse av å være i øyeblikket. Ifølge filmskaperen: «Fra starten av ønsket jeg cinematografi av høy kvalitet. Jeg liker ikke ideen om å lage en historisk film, og derfor automatisk gjøre den kornete og drepe fargen.» Så visst, hennes tilnærming byr en mer intim referanseramme.

Filmen åpner med uskarpe bilder og dempede farger, som så kommer i fokus. Der er menn i forskjellige helsetilstander og aldre, som marsjeres inn gjennom leirens illevarslende porter. Kapos tar kontroll. Fangenes eiendeler blir inndratt, de bli avkledd og får sine hoder barberte. De blir marsjert ut i kulda, hvor de står nakne i formasjon.

SS-offiser Ricken plasserer sitt kamera og fotograferer dem. Franz Ziereis (Stefan Weinert), øverstekommandant for Mauthausen, kommer for å ta fangene i betraktning. De gamle, lemlestede og svake trekkes ut av formasjonen og føres over til en varebil for å kjøres vekk. Den fortvilte gutten Anselmo (Adrià Salazar) ser sin far føres vekk, mens sistnevnte formaner sønnen om å forholde seg rolig.

Richard van Weyden i The Photographer of Mauthausen

Vi blir så introdusert for Boix, der han forbereder et portrettfoto av Anselmo iført sin nye fengselsuniform, i forbindelse med innrulleringen. Han trøster den unge gutten og forsikrer ham at faren er trygg på sykeavdelingen i Gusen-leiren. Når Anselmo forlater skjeller Valbuena (spilt av Alain Hernández), som er hovedassistent i fotolaboratoriet, ut Boix for å ha løyet for gutten.

Dramaet i The Photographer of Mauthausen utvikles episodisk, en mosaikk av begivenheter som spenner over fire år, uten å identifisere noen spesifikk kronologi. Gjentagelsen av narrative tråder som skildrer kampen for å overleve i hverdagen er med på å binde scenene strukturelt, mens de formelt fungerer til å trekke narrativet fremover.

Den første utvekslingen mellom Boix og SS-offiser Ricken setter i gang filmens utvikling, som en polemikk om kunstens og objektivitetens natur. Etter at Boix forklarer Ricken hvordan han kom til å bli fotograf, ser Ricken over hans arbeid og sier: «Du kan gjøre det bedre. Du må lære å male med lys.» Boix svarer: «Det er juks.» Ricken kontrer med at kunst, akkurat som opplevelsen av virkelighet, er rent subjektiv, og et spørsmål om tolkning.

Vi bevitner tildekningen av meningsløse drap begått av SS-offiserer iscenesatt som rømninger, og fotografert for den offisielle dokumentasjonen. I en grufull scene reiser Boix og Ricken med bil til utkantene av leiren. Det ligger flere lik i snøen. De ble angivelig skutt under et rømningsforsøk. Mens Boix setter opp kameralysene og posisjonerer kroppene, hvisker han til Fonesca (Eduard Buch), som har tilsyn med identifiseringstjenestene, at disse mennene ble henrettet. Én av dem er faren til Anselmo.

Under arbeid i fotolaboratoriet kommer Boix snart over ei mappe full av negativer, og når han sikter gjennom dem oppdager han at de er bilder av hauger av lik stablet oppå hverandre. Forstyrret av sine funn om nazistenes systematiske massedrap, skjuler han instinktivt negativene bakerst i ei skuff i et arkivskap.

I filmens overgangmoment treffer Boix sammen med andre fanger nederst i ei av brakkene. De lytter på en amatørradio til en krigskringkasting. De forstår at tyskerne har tapt slaget ved Stalingrad (i begynnelsen av februar 1943). Selv om de blir varsomt opprømte av nyhetens omfang får mennene også vite at leirkommandanten Ziereis har beordret ødeleggelse av alle negativer og fremkalte bilder i fotolaboratoriet.

Francois Boix står ytterst til venstre, med kamera rundt halsen. Fotografi av Donald R. Ornitz

Boix overbeviser sine kamerater om at de må oppbevare disse som bevis; ellers vil ingen noen sinne tro på de grusomhetene nazisten har begått. Filmens tempo endres til å skape en følelse av målrettet hast og kameraderi. Det er koordinert innsats fra disse mennenes side, der de samarbeider for å skjule og smugle ut disse fotografiene. Omfanget av denne bestrebelsen finner sitt sammenfattede uttrykk nær filmens konklusjon.

Fangene blir drevet ut av brakkene til oppstilling. Ziereis skriker inn i en mikrofon, kjefter og truer dem fra eventuelle fremtidige rømningsforsøk. Som en parodi på en tidligere begivenhet, da de spanske fangene iscenesatte en varietéoppvisning som avledning av vaktenes oppmerksomhet under en flukt, blir fangene tvunget til å se en prosesjon av musikere lede deres kamerat, synlig torturert, til en improvisert galge.

Ricken står klar med sitt kamera for å fange øyeblikket. Ei løkke legges rundt fangens hals og krakken han står på sparkes vekk under ham. Der han begynner å svinge ryker tauet og han faller gispende til bakken. Ziereis, synlig irritert, anviser musikerne til å spille opp. Kapos hjelper fangen opp, plasserer ei sterkere løkke rundt halsen hans, og denne gangen blir jobben utført. Deretter, i et bevegende øyeblikk, panorerer kamera med dybdefokus over den svingende mannens skulder på hvert-og-ett av ansiktene til fangene som defileres forbi med kval og smerte i blikket. Scenen antar en gripende dokumentarisk realitet.

The Photographer of Mauthausen omhandler leirens frigjøring og Rickens, Boix’ og de skjulte fotografienes skjebne. Filmens ettertitler er visningen av faktiske fotografier av scener gjenskapt i filmen. Det siste segmentet viser oss den virkelige Francesc Boix, der han blir bedt om å identifisere en av nazikrigsforbryterne ved Nürnbergprosessen.

Targaronas film er et helhetlig kunstnerisk verk, som understreker viktigheten av å bevare historisk sannhet. Disse faktorene må applauderes og sterkt oppmuntres. Diverse elementer forblir imidlertid underutviklet. Henvisningen til kommunistene i filmen, som sympatiske hovedpersoner skal anerkjennes, men det er lite som opplyser tilskuerne om arten av de forskjellige politiske relasjonene under så komplekse og fysisk uutholdelige betingelser. Blandingen av venstreorienterte elementer inkluderte anarkister og borgerlige republikanere, som alle hadde betydelige politiske meningsforskjeller.

Det er også lite i The Photographer of Mauthausen som forklarer nazistenes umenneskelighet. Det er lett å bli forferdet, men vanskeligere å forstå opphavet til en slik grusomhet. Den eneste referansen til fascismens sosioøkonomiske underbygning må ekstrapoleres fra en voldelig episode der SS-offiserer og deres familier samles for en grand galla på et slott tilhørende Poschacher (Rainer Reiners), en mann som eier et nærliggende steinbrudd der han anvender slavearbeidere fra Mauthausen.

Forståelig nok pålegger historiske kompleksiteter slike verk visse begrensninger. Imidlertid kan unnlatelser, som fremstilles som «kompositter», fungere for å skjule mange sentrale og nødvendige fakta.

I David Wingeate Pikes’ bok Spaniards in the Holocaust: Mauthausen: Horror on the Donube (2002) [Spaniere i Holocaust: Skrekk og gru ved Donaus bredd], tilbyr Antonio García Alonso (som ikke opptrer under eget navn i Targaronas film) – en annen spansk borgerkrigsveteran og erfaren fotograf, som også var internert i Mauthausen – et langt mindre flatterende portrett av Boix. García anklaget Boix (som døde i 1951 av nyresvikt) for å ha vært en prinsippløs intrigemaker i Mauthausen, som til og med innsmigret seg med SS.

I følge Pikes bok jobbet García og en polsk fange ved navn Grabowski i fotolaboratoriet, der de samarbeidet om å fremkalle ekstrakopier av nøkkelfotografier, for så å sammenstille et hemmelig arkiv. García hadde anbefalt Boix for Ricken, på grunn av deres felles katalanske opphav. Deres arbeidsrelasjon i leiren skulle imidlertid bli anstrengt. Grabowski begikk selvmord i 1944. I februar 1945 ble García syk og tilbrakte en måned på sykeavdelingen. Han betrodde samlingen av hemmelige og skjulte fotokopier til Boix. Da García var tilbake én måned senere manglet bildene. Boix vedgikk at han hadde overlevert dem til den spanske kommunistiske undergrunnen i leiren. Garcia ble rasende på Boix, men kunne lite gjøre. Boix ble senere kanonisert av Kommunistpartiet, mens Garcia ble beskyldt for å være en «trotskist» og en bråkmaker.

Fra vårt ståsted er det vanskelig å fastslå hva som er sannheten i begivenhetenes gang, men historisk dokumentasjon belegger Det spanske kommunistpartiets absolutte kynisme og uærlighet.

Uansett, The Photographer of Mauthausen et bidrag til dokumenteringen av nazistenes forbrytelser, og dét er en uunnværlig og pågående oppgave.