20 000 AT&T-arbeidere i streik, samtidig som kontraktfrist nærmer seg for GM, Ford og Chrysler

27 August 2019

Fredag kveld ved midnatt gikk over 20 000 arbeidere i Georgia, Florida, Alabama, Kentucky, Louisiana, Mississippi, North Carolina, South Carolina og Tennessee av jobben i AT&T.

Streiken brøt ut med lite forvarsel, siden fagforeningen CWA – Communications Workers of America – forsøkte å tvinge arbeiderne til å bli på jobb, tre uker etter at deres kontrakter utløp den 3. august. En uttalelse fra CWA på torsdag, vedgikk arbeidernes massive raseri: «Telefonene på District 3-kontoret ringer i-ett-sett i dag. Medlemmene ringer for å si at de vil ha en ny kontrakt.»

Streikende AT&T-arbeidere i Nashville

Den største streiken i de amerikanske sørstatene i nyere historie fanger inn en økende militant stemning blant arbeidere over hele verden. Bilder av fargede og hvite arbeidere som bemanner streikevakter sammen, i landets dype sør, sender en viktig melding: Den internasjonale arbeiderklassens enhet – uansett etnisitet eller hudfarge, kjønn eller nasjonalitet – er en strategisk nødvendighet i kampen for sosial likhet.

Arbeidere overalt stemmer i hundretusentall for å streike. Over 150 000 bilproduksjonsarbeidere holder nå avstemminger over autorisering til streik på tvers av Texas, Illinois, Indiana, Ohio, Michigan, Pennsylvania, Kentucky, Tennessee, New York, Kansas og Missouri, og de første resultatene viser over 97 prosent som stemmer: «streik».

I juli stemte 60 000 arbeidere i dagligvarebutikker for å streike i Sør-California, og over 85 000 helsetjenestarbeidere stemte for å streike ved Kaiser Permanente på tvers av California, Oregon, Washington, Colorado, Maryland, Virginia, Hawaii og District of Columbia. Ytterligere 25 000 lærere i Chicago har autorisert en streik.

AT&T Inc. er en av verdens store usurpatorer av massiv rikdom. I sin hensynsløse utnyttelse av arbeidere og kunder, og sine kvelende befalinger over regjeringer og verdensmarkeder, karakteriserer konsernet den rovgriske globale kapitalismen.

Foretaket krever en uforlignelig innstrammingskontrakt, som ville bane vei for masseoppsigelser og som ville tvinge arbeiderne til å arbeide under forhold og betingelser som ikke har vært sett siden 1920-tallet.

AT&T vil ha makten til å permittere arbeidere uavhengig av ansiennitet, på oppmøte- og prestasjonsrelaterte forutsetninger. De søker å implementere et obligatorisk, døgnåpent standby-program der arbeidere kan bli utkalt til å arbeide med uregelmessige tidsplaner på kort forvarsel, som ligner «shape-up»-systemet fra begynnelsen av det 20. århundre. Linjeteknikere ville bli tvunget til å jobbe mer komplekse og farlige jobber uten lønnsøkning, arbeidere i call-centre ville bli overvåket med hver en pust de tar, og selskapet krever etter sigende at arbeidere betaler mer i egenandel for tilgang til helsetjenester.

Selskapets bruttoprofitt i 2018 var $ 91,3 milliarder, hver-en-dollar stjålet gjennom utbyttingen av arbeidsstyrken. Selskapet kontrollerer 34 prosent av USAs trådløse telefoniabonnementer. Bare en håndfull foretaks dominans over det amerikanske mobiltelefonimarkedet betyr at amerikanere betaler de høyeste prisene for mobildata av alle i hele verden, ifølge en studie publisert i fjor.

AT&T eksisterer for å sluse milliarder inn i lommene til sine aristokratiske aksjonærer, med utbytte per aksje som har økt fra under $ 0,50 per aksje i 1994, til nesten $ 2,00 per aksje i dag. Foretaket anvendte $ 693 millioner på tilbakekjøp av egne aksjer bare i 2017. Administrerende direktør Randall Stephenson tjente i 2018 $ 29 millioner [NOK 261 millioner].

I likhet med de notoriske «robber barons of the gilded age» [‘den gyldne tids røverbaroner’; o. anm.: jern- og stålmagnatene og jernbanebaronene, og deres finansierer, da jernbanen ble bygget på tvers av USA, i tiårene etter Den amerikanske borgerkrigen; størrelser som Carnegie, Mellon, J.P Morgan, m.fl.], så dominerer AT&T regjeringen, de eier politikerne og de skriver selv reglene for sine egne «forskrifter».

I følge Opensecrets.org bidro selskapet med $ 11,8 millioner til kandidater i 2016-valgkampen, inkludert $ 1,5 millioner for utgiftene for Den demokratiske nasjonalkonferansen i Philadelphia og $ 4,2 millioner for Den republikanske nasjonalkonferansen i Cleveland.

Alt en del av kostnadene for å drive forretning. Tidligere i år avgjorde en føderal ankedomstol at AT&Ts oppkjøp av Time Warner ikke brøt antitrustloven. Foretaksskattekuttene som ble implementert av Donald Trump i 2017, nettet selskapet $ 3 milliarder i årlige skattebesparelser, for all ettertid. Siden skattekuttene trådte i kraft har AT&T permittert nesten 25 000 arbeidere.

CWA er effektivt sett ei grein av selskapet. Fagforeningslederne blir belønnet som konsernledelsen, og lever komfortabelt innen de rikeste 5 eller 10 prosentene. CWAs juridiske sjefsråd [tittel: general councel], tjente for eksempel i 2016 $ 481 000 dollar [NOK 4,32 millioner] mens fagforeningens president Chris Sheldon i 2018 tjente over $ 200 000 [NOK 1,8 millioner]. Tjue flere av fagforeningslederne tjente over $ 150 000 [NOK 1,35 millioner], der de beriket seg på medlemmenes fagforeningsavgifter.

I følge føderale registreringer hos arbeidslivsdepartementet hadde CWA eiendeler på totalt $ 561,4 millioner [NOK 5,044 milliarder] i 2018, inkludert $ 481,7 millioner [NOK 4,34 milliarder] i «investeringer», inkludert titalls millioner i indeksfond forvaltet av Vanguard, Loomis Sayles, Alliance Bernstein og Paladin Capital.

Det er sannsynlig at disse aksjefondene inkluderer investeringer i AT&T-aksjer, som betyr at CWA-lederne ville tape penger i tilfelle en streik. Det er ikke noe stort mysterium hvorfor CWA i 2016 la ned 7-ukers streiken til 40 000 Verizon-arbeidere på østkysten, og tvang gjennom en knefallkontrakt.

CWA og AT&T har brukt de siste månedene på å konspirere med hverandre mot arbeiderne, for å sikre selskapets lønnsomhet og utvide CWAs nedskjæringer. CWA District 3s egne «forhandlingsoppdateringer» til medlemmene forteller følgende patetiske beretning:

«Trepidation», definert som «en følelse av frykt eller agitasjon, i forventningen om at noe kan skje», er det passende ordet for å beskrive følelsen som fagforeningene, foretakene, de politiske kapitalistpartiene og alle verdens regjeringer nå ser på utsiktene til at arbeidere opponerer mot foretakenes krav. I forrige uke ble de globale aksjemarkedene delvis raslet av spøkelset av «sosial uro», med investorer som beklaget de pågående massedemonstrasjonene i Hong Kong.

Så langt i år har massedemonstrasjoner med titalls-millioner-mennesker funnet sted i både rike og fattige land, på nesten alle kontinenter.

Hva angår språk, religion, hudfarger og etnisiteter, ser det ikke ut til at den mengden av demonstranter som fylte gatene i Sudan, Puerto Rico, Frankrike, Algerie, Hong Kong, Honduras, Nicaragua og Brasil, har så mye til felles. Men i virkeligheten er disse arbeiderne og ungdommene de første bataljonene av en gryende, enhetlig verdensbevegelse av arbeiderklassen, mot sosial ulikhet.

Styringsklassens strategi som respons på denne bevegelsen, er flerfoldig: holde arbeiderklassen knyttet til fagforeningene, med alle nødvendige midler splitte arbeiderklassen innbyrdes, og en forberedelse for massiv fysisk undertrykking av streiker og sosiale protester.

I USA følger Trump denne strategien ved å gjøre syndebukker av immigrantarbeidere for USAs sosiale plager, fremme den fascistiske løgnen om at ulikheten og fattigdommen i USA skyldes arbeiderne fra de fattige landene, som er ruinerte og ødelagte av amerikansk imperialisme.

Det demokratiske partiet, og demokrat-tilknyttede medier som New York Times, adopterer en tilsvarende strategi som med like stor besettelse oppildner til etnisitets-, hudfarge- og kjønnsidentitetsinndelinger, og de hevder at amerikansk historie bare kan forklares med den iboende rasismen til det Times kaller den «hvite arbeiderklassen».

Arbeiderklassens strategi må være å bryte med de nasjonalistiske fagforeningene, og å konstruere egne, uavhengige organer for sosial kamp – grunnplankomitéer. Hovedformålet med disse nye kamporganisasjonene må være å ta kontroll over, og utvide alle sine kamper og å sikre den internasjonale arbeiderklassens enhet, for en felles offensiv mot den kapitalistiske økonomiske ordens kommandohøyder.

Eric London