Trump eskalerer økonomisk konfrontasjon med Kina

26 August 2019

På fredag, da verdensledere samlet seg i Frankrike til sist helgs G7-toppmøte, slapp USAs president Donald Trump løs en sperreild av invektiver, som så godt som erklærte økonomisk krig mot Kina.

Trump kalte den kinesiske presidenten Xi Jinping en «fiende», kunngjorde massive hevinger av tolltariffer på all amerikansk import fra Kina, og «beordret herved» amerikanske foretak å slutte å gjøre forretninger i landet.

Kort før formiddagstimen fordømte Trump det han sa var utilstrekkelige handlinger fra [den amerikanske sentralbanken] Federal Reserve for devaluering av den amerikanske valutaen, for å gjøre amerikansk eksport mer konkurransedyktig mot Kina og andre land.

«Mitt eneste spørsmål er, hvem er vår største fiende, [Federal-Reserve-styreleder] Jay Powell eller formann Xi Jinping,» sa Trump på Twitter, i en ekstraordinær fordømmelse av både en amerikansk embetsrepresentant og statsoverhodet for en suveren stat.

USAs president Donald Trump (høyre) og Kinas president Xi Jinping tar del i en velkomstseremoni ved Folkets store hall i Beijing torsdag den 9. november 2017. [AP Photo/Andy Wong]

Dette utbruddet, sammen med tidligere uttalelser, utgjør et krav om at USA gjør våpen av dollaren, verdensøkonomiens primære reservevaluta, som del av en valutakrig som truer fundamentene for enhver institusjon i det økonomiske og politiske liv over hele verden.

Den amerikanske presidenten fortsatte: «Vi trenger ikke Kina, og ærlig talt, vi ville vært langt bedre stilt uten dem ... Våre fenomenale amerikanske selskaper blir herved beordret til umiddelbart å begynne å se etter et alternativ til Kina, inkludert å få brakt ... deres virksomheter HJEM, og lage deres produkter i USA.»

Den tiltagende handelskrigen kommer samtidig med USAs raskt eskalerende militære trusler og provokasjoner mot Kina. Bare timer før Trumps Twitter-utbrudd sendte USA et krigsskip gjennom Taiwanstredet, kort etter et stort nytt amerikansk våpensalg til Taiwan. Washington har også lovet å stå ved Vietnam, i landets eskalerende konflikt med Beijing over omstridt territorium i Sør-Kinahavet.

Tidligere denne måneden, etter at USA offisielt trakk seg fra INF-traktaten som begrenset produksjonen av visse atomare missiler, sa forsvarsminister Mark Esper at han ønsker å begynne utplassering av mellomdistansemissiler nært Kina i løpet av «måneder».

Forrige uka sa Esper at Pentagon må fokusere på å forberede seg på «høyintensitetskonflikter mot konkurrenter som Russland og Kina», og erklærte at den amerikanske produksjonen av våpen forbudt under INF-traktaten er nødvendig for å «avverge dårlig kinesisk opptreden».

Trumps «beordring» av amerikanske selskaper til å forlate Kina markerer en milepæl i det globale utbruddet av økonomisk nasjonalisme, proteksjonisme og forberedelser til militær konflikt. Denne prosessen finner sitt mest direkte uttrykk i sammenstøtet mellom de to største økonomiene: USA, med et BNP på $ 20 billioner, og Kina med et BNP på $ 13 billioner.

Siden knusingen av protestene på Den himmelske freds plass i 1989 har det amerikanske oligarkiet anvendt Kina som en gigantisk sweatshop [o. anm.: billigarbeidsplattform med lave lønninger, lange arbeidsdager og prekære beingelser; begrep fra den tidlige industrialiseringen av England], og ekstrahert profitter fra den enorme arbeiderklassen, mens de har brukt trusselen om «offshoring» [o. anm.: nedleggelse og utflytting] for å drive ned lønninger i USA og internasjonalt.

Men Kina-baserte foretaks inntreden i høy-verdi-avkastningsindustrier – eksempelvis design og produksjon av halvledere, mobiltelefoner, high-end maskineringsverktøy, medisinsk utstyr og optikk – har satt dem i direkte konkurranse med amerikanske selskaper, og truet deres kontroll over profitt-poolen svettet ut av den internasjonale arbeiderklassen.

Den amerikanske presidentens raljeringer reflekterer i siste instans amerikansk kapitalismes begjær etter å sikre sin svekkende dominans via trusler, og om nødvendig ved bruk av militærmakt.

Trump representerer med sin brutale og bøllete tilbedelse av makt, trusler og vold de essensielle egenskapene til den amerikanske styringseliten: dens uendelige grådighet, dens brutalitet og dens tro på at «makt virker».

Tidligere denne måneden kom utenriksminister Mike Pompeo med en ekstremt avslørende uttalelse. «Jeg får høre folk snakke om handel og økonomiske problemstillinger som atskilte fra nasjonal sikkerhet,» sa Pompeo. «La oss ikke ta feil her, Kinas kapasitet, Folkets frigjøringshærs (PLA) kapasitet ... er direkte resultat av handelsrelasjonene de har bygd seg.»

Kinas økonomiske vekst blir med andre ord sett av Washington som en militær trussel, som skal motvirkes av alt fra handelskonflikt til fullskala krig.

Pompeos ord er i tråd med doktrinen om stormaktsrivalisering mot Russland og Kina, som ble omfavnet av Pentagon i fjor, og som erklærte at «stor maktkonkurranse – ikke terrorisme – nå er hovedfokuset for USAs nasjonale sikkerhet.»

Føringen av slike «stormakt»-konflikter vil kreve en «hele-samfunnets» tilnærming, erklærte Pentagon, der de refererte til det som mer konvensjonelt kalles total krig.

Dette reiser tydelig betydningen av Trumps «beordring» av amerikanske foretak til å forlate Kina. Under normale omstendigheter har amerikanske presidenter ingen slik makt. Men i krigstid har presidenter hevdet vidtrekkende fullmakter for å mobilisere økonomien, og Trumps uttalelser har slike diktatoriske overtoner. I dette kontekst antar hans gjentatte henvisninger til å utvide sitt presidentskap utover de konstitusjonelt definerte terminbegrensningene, og hans «vitser» om å avlyse valget i 2020, et snev av sannsynlighet.

Trumps utbrudd og opptrappingen av handelskrig opprørte tydeligvis finansmarkedene, med børsindeksen Dow Jones Industrial Average som stupte mer enn 600 poeng. Hans bitre fordømmelser av styrelederen for Federal Reserve kan bare forsterke fornemmelsen innen viktige deler av styringseliten, og ikke bare i USA, om at Trumps politikk fører mot en katastrofe.

Men til tross for de dype splittelsene som eksisterer innen den amerikanske styringsklassen ville imidlertid ikke konfrontasjonen med Kina ta slutt, selv om han skulle bli erstattet. Selv om det kan være meningsforskjeller om Trumps metoder, eksisterer det en bred antiKina-enighet basert på amerikansk imperialismes globale interesser.

Det som imidlertid gjør situasjonen svært farlig, er at det ikke eksisterer noen politisk artikulert opposisjon mot Trumps politikk som fører USA på kollisjonskurs med verdens mest folkerike land.

Nå for tre-år-på-rad har demokratene stemt for Trumps rekordstore økninger av militærutleggene, og hevet forsvarsbudsjettet fra $ 619 milliarder i 2016, til $ 738 milliarder i 2020.

New York Times, Det demokratiske partiets uoffisielle husorgan, har krevd at han tar ei hardere linje mot de kinesiske teknologiselskapene Huawei og ZTE. En gjestekronikk inneværende år brysket med at «vi trenger å frakoble den amerikanske økonomien fra Kina.» Times-skribenten Bret Stephens skrev en kronikk med tittelen «USA trenger flere nukes [atombomber]», som fullt ut støttet Det hvite hus’ brudd på INF-traktaten og deres atomare oppbygging mot Kina.

Som Steve Bannon, ytrehøyreideologen som var mesterhjernen bak Trumps valgseier i 2016, kommenterte: «Demokratene er like harde [på Kina] som republikanerne.» Eller som Robert Daly fra Kissinger Institute, sa det: «Det er en tverrpartikonsensus om at Kina er USAs største langsiktige strategiske utfordring.»

Virulent nasjonalisme, fremmedfrykt, proteksjonisme, diktatur – all skitten som karakteriserte fascismen på 1900-tallet – tyter nå ut av alle den amerikanske kapitalismens åpninger.

Ingen skal ha noen illusjoner. Det var ikke hul retorikk da forsvarsminister Esper påsto at Pentagon forbereder seg på «høyintensitetskonflikter mot konkurrenter som Russland og Kina». Amerikansk imperialisme, bevæpnet til tennene med atomvåpen, er på krigsstien.

Men den amerikanske arbeiderklassen, som må sende sine sønner og døtre ut for å slåss i utlandet, og som må dø i de ulmende ruinene av Amerikas byer i et nukleært ragnarokk, ønsker ingen krig. Og de, sammen med arbeidere i Kina, Russland og internasjonalt, er den eneste sosiale kraften som kan forhindre det.

Som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) skrev i erklæringen fra 2016, «Sosialisme og kampen mot krig»:

Siden publiseringen av denne erklæringen har arbeiderklassen trådt inn i kamp over hele verden: fra Kina og India og til «gul vest»-protestene i Frankrike, til kampen for demokratiske rettigheter i Hong Kong og på Puerto Rico, til streiken av bildelarbeidere i Mexico, og om bare få uker den eksplosive kampen til amerikanske bilarbeidere for anstendige arbeidsplasser, lønninger og betingelser.

Det er den internasjonale arbeiderklassens gigantiske og enormt mektige samfunnskraft som må mobiliseres for å stoppe de kapitalistiske styringselitenes krigsplaner og diktatoriske anordninger.

Andre Damon