Merkel avviser Brexit-innrømmelser til den britiske regjeringen – Labour’s Corbyn trapper opp krav om caretaker-regjering

Av Robert Stevens
23 August 2019

Storbritannias statsminister Boris Johnson møtte den tyske kansleren Angela Merkel på onsdag for samtaler om Brexit. På torsdag skulle han møte den franske presidenten Emmanuel Macron i Paris.

Rundturen forut for kommende helgs G7-toppmøte er Johnsons første utenlandsbesøk siden han i forrige måned overtok som statsminister etter Theresa May, med løfte om at Storbritannia skal forlate EU den 31. oktober, med-eller-uten en fratredelsesavtale.

Etter at han krevde at EU måtte rive opp fratredelsesavtalen de undertegnet med May, skrev Johnson denne uka et brev til EUs Europarådspresident Donald Tusk, der han insisterte på at EU dropper «backstop»-tiltakene som skulle sikre at det etter Brexit ikke blir noen hard grense mellom Nord-Irland og Republikken Irland.

Johnson søker innrømmelser basert på å overbevise EU-lederne om at Storbritannia som krasjer ut også reiser vesentlige problemer for Europa. Men det var på onsdag ingen tegn til at han ville få noen positiv respons i Berlin eller Paris.

De europeiske maktenes overordnede bekymring er å bevare enheten i EU og med de 27 medlemstatene, inkludert Irland. Dagsavisa Süddeutsche Zeitung beskrev i en redaksjonell lederartikkel Johnsons brev til Tusk som en «målrettet provokasjon»: «Det som er viktigere er at medlemslandene fortsetter å presentere en samlet front.» Denne holdningen burde opprettholdes, selv om noen land, deriblant Tyskland, blir rammet av en uordentlig Brexit, mente avisa.

Sentralt i kalkylene fra Tyskland og Frankrike er at Johnson kanskje ikke vil vare så lenge ved makten, da han konfronterer et britisk parlament der flertallet enten er motstandere av et no-deal resultat, eller av Brexit i enhver form. Elmar Brok, en kristelig-demokrat (CDU) som sitter i Europa-parlamentet for Tyskland og er nært alliert med Merkel, uttalte seg til BBCs Newsnight på tirsdag, der han sa: «Det er et flertall mot no-deal, det har [det britiske parlamentet] House of Commons vis.»

EUs gjenstridighet kan bare forverre de bitre politiske splittelsene i Storbritannia over Brexit. Johnson vet dette og uttalte på tirsdag til Sky News: «Så lenge de [EU-lederne] tror det er en mulighet for at parlamentet vil blokkere Brexit, er det lite sannsynlig at de vil ha i tankene å komme med de innrømmelsene vi trenger.»

På sin pressekonferanse med Merkel presset han på kravet om å få fjernet den irske backstop. Som respons sa den tyske kansleren at det ikke var en opsjon, men at endringer i teksten til fratredelsesavtalens medfølgende politiske erklæringstekst kunne by en løsning på backstop-problemet, på et senere stadium. Hun la maksimalt press på Johnson, ved å legge til at «kanskje vi kan finne den løsningen i løpet av de neste 30 dagene.»

Frankrikes Macron bygde opp under spenningene da han forberedte seg for samtalene med Johnson, og onsdag kveld insisterte på at dersom det skulle bli et no-deal-resultat, da «ville det være Storbritannias verk, på alle måter».

Ingen politiske utfall av denne uforlignelige krisen kan utelukkes, gitt det som står på spill for Storbritannia og EU, under betingelser med økte spenninger internasjonalt mellom stormaktene og handelsblokkene.

Storbritannias eskalerende krise så denne uka fornyede oppfordringer fra Labour-lederen Jeremy Corbyn, til Tory-dissidenter og de andre opposisjonspartiene, om å godta hans forslag om en midlertidig «caretaker-regjering» under hans ledelse.

Corbyn la frem dette tilbudet i forrige uke under press fra den høyreorienterte, Blair-ist-fløyen i sitt eget parti, som representerer de politiske hovedkreftene i pro-EU-fraksjonen i styringseliten.

I en tale på tirsdag i småbyen Corby, gjentok Corbyn at han var villig til å lede en slik midlertidig regjering, i borgerskapets interesse. Han sa at når parlamentet er tilbake fra sommeravbruddet «er landet i september på vei inn i en politisk og konstitusjonell storm». «Vi vil gjøre alt som er nødvendig for å stoppe en katastrofal No Deal, som denne regjeringen ikke har noe mandat for.»

Labour Party «vil samarbeide med MP-er fra hele parlamentet for å trekke landet vårt tilbake fra randen av stupet». Skulle hans mistillitsvotum mislykkes «ville jeg forsøke å danne en tidsbegrenset caretaker-administrasjon for å avverge en No Deal, og kalle et umiddelbart generalvalg slik at folket kan bestemme vårt lands fremtid».

Deretter lovet han: «Og dersom det blir er et generalvalg til høsten, da vil Labour Party forplikte seg til å holde en offentlig avstemming for å gi velgerne det siste ord, med troverdige alternativer for begge sider, inkludert muligheten til å forbli i EU.»

Corbyn prøvde å kombinere sin oppfordring til enhet med alle andre pro-kapitalistpartiene i parlamentet for å unngå et no-deal-resultat – av hensyn til dominerende deler av big business – med en retorikk som lovet at hans politikk ville forvandle livene til arbeidende mennesker:

«Et generalvalg utløst av Tory-enes Brexit-krise ville være et veiskille for vårt land. Det ville være en anledning som vi bare har en-gang-per-generasjon, for en virkelig retningsendring, potensielt av målestokken fra 1945.»

Dette var en referanse til Clement Atlees etterkrigs-Labour-regjering, som kom til makten i et valgskred og innviet velferdsstaten, som omfattet et masseprogram for sosial boligbygging og Det nasjonale helsevesenet (NHS) og nasjonaliseringen av en rekke viktige næringer.

Også dét ble gjort for å beskytte britisk kapitalisme og sikre den sosiale freden. Men til sammenligning er Corbyns løfte om sosial endring fullstendig falsk.

Hans appell til Blair-istene, til Liberal-demokratene – som tilbrakte fra 2010 til 2015 i en innstrammingsregjering sammen med De konservative – og til pro-EU Tory-dissidentene, eksluderer i seg selv ethvert radikalt resultat. Alt Corbyn har gjort som opposisjonsleder har vist at enhver Labour-regjering han er en del av, som hans skyggefinansminister John McDonnell har uttalt, ville være «kapitalismens stabiliserere». Labour Party har ingen intensjoner om å føre noen politisk kamp som ville skade foretakenes og de superrikes interesser.

Dessuten er tiltakene som Corbyn skisserer som grunnlag for et valgmanifest, minimale i det ekstreme. Han har ikke noe mer radikalt å tilby enn ei minstelønn på £ 10, og å tilby noen få fagforeningsbyråkrater å få sitte i foretakenes styrerom, og et varm-luft-løfte om å «gjenoppbygge britisk industri med en Green Industrial Revolution».

Corbyns handlinger siden han ble Labour-leder for snart fire år siden – der han sammen med fagforeningene har undertrykt enhver kamp fra arbeiderklassen – har muliggjort den nåværende Tory-regjeringen ledet av Johnson og andre fanatiske Thatcher-ister. Som Margaret Thatchers tidligere finansminister Nigel Lawson har uttalt har de nå, med Brexit, «en sjanse til å fullføre Thatcher-revolusjonen».

Corbyns tale ble etterfulgt på onsdag kveld med en kunngjøring om at han hadde invitert lederne for alle de andre politiske partiene, og førende cross-party backbenchers [MP-er fra alle partienes bakre rekker i parlamentet], til samtaler om «alle tilgjengelige taktikker for å forhindre en no-deal».

Til den grad har Corbyn adoptert kravene fra Blair-istene at Guardian, som i fire år har ført an i kampanjen mot ham, nå er fylt med appeller om at hans kritikere må støtte hans forslag. I en redaksjonell lederartikkel rettet mot Lib-Dem-leder Jo Swinson og noen Remain-støttende Tory-er som har sagt de ikke kunne akseptere Corbyn som leder av en nasjonal enhetsregjering, hevdet Guardian: «Jeremy Corbyn spiller en rolle i mange av disse skillene [over Brexit], men han må også være del av enhver løsning.» Hans tilbud om å lede en caretaker-regjering «bør tas på alvor, og ikke avfeies».

Blairist-skribenten Poly Toynbee skrev at mens hans «tvetydigheter rundt Brexit fortsetter ... kan Corbyn fortsatt være den som leder an til veien vekk fra Brexit». Styringseliten kunne være trygg på at «han ikke er styggen fra Tory-propagandaen; den røde demonen som er i ferd med å omgjøre Storbritannia til Venezuela ... Ingenting i hans stort sett sosialdemokratiske planer har kommet i nærheten av den revolusjonære eksplosjonen Johnson har tiltenkt oss om ti uker.»

Corbyn som sjef for et caretaker-regime ville være «hans flotteste time, som den moderate kompromissmakeren som setter sitt land først, der andre nekter» og «ville sende hans sjanser for å vinne valget vei-opp i meningsmålingene».

For alle Toynbees utøsninger om en valgseier for Corbyn er Blair-istenes mål først-og-fremst å forhindre en no-deal-Brexit, etterfulgt av å få kastet Corbyn som partileder, for deretter å danne en pro-EU-regjering av «nasjonal enhet».