Tysk filmpris til Margarethe von Trotta, regissør av Rosa Luxemburg (1986) og Rosenstrasse (2003)

Av Bernd Reinhardt
21 August 2019

Filmregissør Margarethe von Trotta ble tildelt hedersprisen for sitt livverk under årets tyske filmprisseremoni i mai. Filmskaperen er mest kjent for Katharina Blums tapte ære (1975, sammen med Volker Schlöndorff), Den blytunge tiden (1981) [amerikansk tittel Marianne & Julianne], Rosa Luxemburg (1986), Løftet (1994), Rosenstrasse (2003) og Hannah Arendt (2012).

Mye av mediedekningen rundt prisutdelingen formidlet et inntrykk at von Trottas viktigste bidrag til filmen har vært å presentere sterke kvinnelige personligheter på lerretet. Regissøren har imidlertid aldri sett seg som en «kvinnenes filmskaper». Von Trottas arbeider har aldri vært utelukkende viet kvinnesaker, men har alltid omhandlet kvinners problemer og konflikter i sammenheng med bredere sosiale anliggender. Filmregissøren har sagt at hun ser på fordømmelsene knyttet til #MeToo som «en slags omvendt heksejakt: kvinner pleide å bli jaktet ned, nå er utvalgte menn som er målet».

Margarethe von Trotta, 2013 [Foto: Roger Weill]

Margarethe von Trotta er en av etterkrigstidens viktigste tyske filmskapere. Hun ble født i Berlin i 1942, og tilhører en generasjon – født i skyggen av fascismen og Holocaust – som fattet den bevisste beslutningen å opponere mot de sosiale og politiske forholdene som rådet på 1960-tallet. Hun var del av en generasjon som også demonstrerte mot den videreførte tilstedeværelsen av tidligere nazister i tysk politikk, og som opponerte mot USAs krig i Vietnam. Som mange andre av sin generasjon plasserte hun mye av sitt håp i Det sosialdemokratiske partiet (SDP) [o. anm.: idag omdøpt til SPD; Det tyske sosialdemokratiske partiet].

Von Trotta tilbrakte sin barndom og ungdomstid i Düsseldorf, før hun ble skuespiller. I Klaus Lemkes fjernsynsfilm Brandstifter (1969) spiller hun den unge Anka, som tenner på et kjøpesenter som del av en politisk protest. Rollefiguren hadde modell fra brannstiftingene i kjøpesentre i Frankfurt i 1968, utført av individer som senere skulle bli terrorister fra Røde Armé Fraksjon (RAF; kjent i USA og resten av verden som Baader-Meinhof-banden), som Gudrun Ensslin og Andreas Baader. Von Trotta samarbeidet med andre regissører fra den nye tyske filmbevegelsen, som Rainer Werner Fassbinder og med Volker Schlöndorff, som hun giftet seg med i 1971.

Hun begynte å regissere filmer på midten av 1970-tallet, påvirket av blant annet franske filmer fra la Nouvelle Vague [‘Den nye bølge’]. En rekke av den svenske filmskaperen Ingmar Bergmans filmer var også viktige for henne, særlig Det sjunde inseglet (1957), et verk som i likhet med noen andre av Bergmans filmer gjenspeilte tvil og pessimisme angående livsvilkårene etter den andre verdenskrigen. En annen viktig inspirasjonskilde for hennes arbeid var Bergmans Gycklarnas afton (1953). Filmen om den aldrende direktøren for et omreisende sirkus og hans unge elskerinne reiser spørsmålet: kan man være mer enn ganske enkelt et offer for omstendighetene? I fjor ga von Trotta ut sin egen filmatiske hyllest til Bergman.

Margarethe von Trotta i Fassbinders Den amerikanske soldat (1970)

Som mange av sin generasjon foraktet Trotta det hykleriet, den selvmedlidenheten og undertrykkingen av fortiden som ble uttykt av tidligere nazister eller deres apologeter. I stedet ønsket hun å skape et nytt, demokratisk samfunn gjennom opplyst, og ofte radikal kritikk.

Hun tiltrekkes av livlige, standhaftige personligheter med en følelse for sosial rettferdighet, og som søker å forstå og endre sitt miljø, både i den private og sosiale sfæren. Ei rekke av hennes filmer utforsker intime relasjoner. Et tilbakevendende tema er konflikten mellom søstre, som i hennes filmer Søstre, eller lykkens balansespill [Schwestern oder Die Balance des Glücks’] (1979), Den blytunge tiden [‘Die bleierne Zeit’; amerikansk tittel: Marianne & Juliane] (1981) og fjernsynsfilmen Søstra [‘Die Schwester’] (2010).

Mario Adolf og Angela Winkler i Katharina Blums tapte ære (1975)

Hennes første film, der von Trotta er kreditert som medregissør, er Katharina Blums tapte ære, basert på en historie skrevet av den tyske forfatteren Heinrich Böll, som også arbeidet med filmmanuset. Filmens tema er den hysterisk ladede atmosfæren på 1970-tallet da Baader-Meinhof-medlemmer ble jaget ned av staten, og mange intellektuelle – deriblant Böll – ble fordømt som «terrorist»-sympatisører.

En kveld tar den unge Katharina Blum (Angela Winkler) med seg hjem den ung mannen Ludwig (Jürgen Prochnow), som blir overvåket av myndighetene. Da politiet neste morgen forsøker å arrestere Ludwig, har han allerede gitt dem anledningen. Katharina blir deretter umiddelbart beskyldt for å være hans medsammensvorne. Helt uskyldig blir hun hjelpeløst utsatt for en massiv hat- og løgnkampanje i mediene. I fullstendig fortvilelse skyter hun tabloidjournalisten som leder an i kampanjen. Under den påfølgende begravelsen blir hennes desperate handling kynisk fordømt som et angrep på pressefriheten av journalistens redaktør. Filmen, som advarte mot en sammensvergelse av politi, rettsvesen, big business og pressen, var en stor suksess både i Tyskland og i utlandet. (Visse lignende tema er tilstede i Fassbinders Mor Küsters himmelfart, også fra 1975).

Fellesverket til Schlöndorff og von Trotta demonstrerte skjørheten av etterkrigstidens demokrati i Tyskland, og videreføringen av autoritære ideer og praksis. Dette var ikke bare tilfelle for 1960-tallet da studentlederen Rudi Dutschke ble skutt midt under en frenetisk antikommunistisk kampanje i mediene, men også i det såkalte «sosialdemokratiske» tiåret [o. anm.: 1970-tallet da sosialdemokratene for første gang kom i regjeringsposisjon], som var vitne til en serie angrep på demokratiske rettigheter i terrorismebekjempelsens navn.

Von Trottas første film som eneste regissør var Christa Klages andre oppvåkning [Das zweite Erwachen der Christa Klages] (1978). Christa (Tina Engel) er ei impulsiv ung kvinne med både et stort hjerte og en stor munn, som søker sosial gjengjeldelse, og som raner en bank for å redde sine barns barnehage fra økonomisk katastrofe. I løpet av flukten fra politiet innser hun at «ekspropriering» i liten skala ikke kan føre til fundamental endring. Å bli brennmerket som en kriminell som risikerer uskyldiges liv kan ikke fremme progressive mål. «Vær tålmodig», skriver hun til slutt på veggen på rommet sitt.

Den blytunge tiden [‘Die bleierne Zeit’; amerikansk tittel: Marianne & Juliane]

En av von Trottas mest markante filmer er Die bleierne Zeit, som vant Den gyldne løve [Golden Lion] på filmfestivalen i Venezia i 1981. Filmen portretterer de to veldig forskjellige søstrene Marianne og Juliane, og er basert på beretningen om Baader-Meinhof-terroristen Gudrun Ensslin og hennes søster Christiane.

Marianne (Barbara Sukowa) og Juliane (Jutta Lampe) er født – som filmskaperen – under andre den andre verdenskrigen, og vokser opp i en pastorfamilie og erfarer 1950-tallets trangsynte og konservative atmosfære. Faren deres viser sine unge sognebarn en film. Det er den første dokumentaren om Holocaust som ble vist i Vest-Tyskland, Nacht und Nebel [Natt og Tåke] (1956, regissert av Alain Resnais).

Filmen ryster søstrene til hjerterøttene og blir en nøkkelopplevelse for dem begge. Nazi-forbrytelsene må aldri få skje igjen. På et senere tidspunkt blir de begge skremt av lignende forferdelige bilder, denne gangen fra USAs invasjon av Vietnam, som støttes av den tyske regjeringen. Internasjonalt vinner fascistbevegelser terreng, og det er en utvikling søstrene beslutter å motsette seg med alle sine krefter.

Jutta Lampe og Barbara Sukowa i Die bleierne Zeit (1981)

Juliane velger bevisst den lange og vanskelige kursen med de-små-trinns politikk og avviser Mariannes anarkistbaserte radikalisme. Juliane er den sterkere personligheten i filmen. Hun er mer jordnær enn si søster, som har mer til felles med en kristen martyr. Juliane innser at kampen for et rettferdig samfunn krever tålmodigheten nødvendig for å vinne over majoriteten av befolkningen.

Marianne, som var så mildt et barn, tar opp våpen. Juliane blir en journalist, melder seg med i kvinnebevegelsen og slåss mot det eksisterende abortforbudet. Da Marianne blir arrestert besøker hun si søster i fengselet. Først nekter Marianne å snakke med henne, men Juliane er påståelig og barndommens erindringer bringer dem nærmere hverandre. Under fengselsbesøkene beskylder Marianne si søster for å kaste bort tid på trivielle anliggender. Juliane svarer at Marianne romantiserer revolusjonær handling på en arrogant måte. Likevel er hun lojal mot si søster og anerkjenner energien Marianne legger for dagen for å prøve å løse de problemene som drev dem begge inn i politikken, selv om deres politiske metoder er helt forskjellige.

Etter at Marianne dør i fengsel demonstrerer Juliane med si søsters besluttsomhet og energi, at hennes død ikke kunne ha vært et selvmord og hun går dermed langt utover de trange horisontene til middelklassens kvinnebevegelse. De tre RAF-fangenes dødsfall (Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe) i Stammheim-fengselet i Stuttgart i oktober 1977 ble på den tiden heftig omdiskutert, og er fortsatt uavklart til i dag. Det er absolutt indikasjoner for at lederne for Baader-Meinhof-gruppa faktisk ble myrdet mens de var i Stammheim-fengselet. Det er også mulig at RAF-trioen begikk selvmord, i en desperat protest mot det de påsto var en fasciststat.

Journalisten Christiane Ensslin, Gudrun Ensslins søster, møtte von Trotta personlig i 1977, ved begravelsen av Gudrun og andre medlemmer av RAF.

Alarmerte over samfunnsutviklingen, men fulle av politiske fordommer mot såkalte «borgerliggjorte» arbeidere, sympatiserte mange intellektuelle ikke bare med den væpnede kampen til nasjonale frigjøringsbevegelser, eksempelvis Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Midtøsten, men de uttrykte også en viss sympati for aksjonene utført av Røde Armé Fraksjon (RAF). Von Trotta gjemte en kort periode en koffert som tilhørte en person assosiert med RAF og ble involvert i en kampanje for forbedrede fengselsbetingelser for RAF-medlemmer.

I et intervju med Tagesspiegel sa hun om denne tidsperioden: «Jeg kan ha vært for opptatt av å følge en ideologi, i stedet for å tenke ting helt gjennom. I dag tror jeg at jeg gikk for langt, selv om jeg ikke avviser alt det vi trodde på den gangen.»

På samme måte som Fassbinder, som regisserte fjernsynsserien Åtte timer er ingen dag om unge arbeidere på begynnelsen av 1970-tallet, (hun spilte tidlig i sin karriere i tre av hans filmer), viser von Trotta en sensibilitet overfor livssituasjonen til vanlige mennesker. Som innvandrerbarn (hennes mor var en tidligere tysk-baltisk adelskvinne som hadde flyktet fra Moskva), fikk von Trotta lære livets vanskeligheter fra barnsbein av. Hun forble statsløs frem til midten av 1960-tallet, og fikk først fullt gyldig tysk statsborgerskap etter sitt ekteskap med Schlöndorff.

Trottas film Rosa Luxemburg dukket opp i en tid da en bred antikrigsbevegelse aktivt motarbeidet Tysklands intensiverte bestrebelser for militær gjenopprusting på 1980-tallet. Filmen er basert på faktiske tekster, og omhandler de siste 20 årene av den fremragende sosialisten og revolusjonæren Rosa Luxemburgs liv. Luxemburg ble, sammen med Karl Liebknecht, i 1919 myrdet av leiesoldater under kontrarevolusjonen som ble sanksjonert av regjeringen ledet av den tidens Sosialdemokratiske parti (SDP).

Filmen presenterer viktige politiske og personlige episoder fra revolusjonærens liv, og demonstrerer hennes enorme mot og politiske besluttsomhet.

I 1905 bryter det ut revolusjon i Russland. Ei bølge av spontane massestreiker brer seg over hele landet. Det tyske SPD-lederskapet, dominert av partiets konservative fagforeningsfløy, reagerer defensivt. Luxemburg (fremragende spilt av Sukowa) returnerte i 1906 til Berlin fra Russland, og hun hyller revolusjonen. Ledende personer i SDP argumenterer for at situasjonen i Tyskland ikke er moden for den type masseaksjoner assosierte med den russiske revolusjonen i 1905. Selv den aldrende partilederen August Bebel (Jan Biczycki) erklærer: «Du kan ikke sammenligne den russiske situasjonen med Tyskland.»

Luxemburg erkjenner at den russiske revolusjonen [o. anm. her refereres til 1905, som forøvrig anses å være opptakten til 1917] er et uttrykk for en ny historisk æra som avslutter den relativt fredelige perioden som hadde vart i 40 år. Anliggendet dreier seg ikke om å manipulere masseaksjoner ovenfra, som en av hennes kritikere hevder må gjøres, men snarere om «bevisst å delta i den historiske epoken». Luxemburg argumenterer for at å begrense politisk arbeid til fagforeningsvirksomhet og parlamentariske manøvrer er å isolere partiet fra dets virkelige base av internasjonale arbeidere. Verdenskapitalismens nye utvikling krever at SPD omfavner massebevegelsen i Russland, som sin egen.

Kort tid senere, på partikongressen Mannheim i 1906, kritiserer Luxemburg Bebels tilbakeholdenhet angående SDPs holdning i tilfelle et tysk militærangrep på Russland. Hans bidrag på kongressen antyder at ingenting kan gjøres. Hun hilser velkomment holdningen som Det franske sosialistpartiet hadde inntatt, som hadde erklært at i tilfelle krigsutbrudd: «Heller et folkelig opprør enn krig!»

Luxemburgs lidenskapelige tale til en arbeiderforsamling i Frankfurt am Main i 1913 ville vært høyaktuell også i dag: «Vrangforestillingen om en gradvis trend mot fred har fordampet. De som peker på 40 års fred i Europa, glemmer krigene som fant sted utenfor Europa, og der Europa spilte en rolle. De som er ansvarlige for krigsfaren som svever over den kulturelle verden er klassene som støttet opprustningsmanien, til sjøs og på land, og under påskudd av å ville sikre freden. Men de liberale partiene har også sin del av ansvaret, som har gitt opp enhver motstand mot militarisme. (...) Herskerne mener de har rett til å avgjøre et så viktig spørsmål over hodet på hele befolkningen. (...) Når vi blir bedt om å ta opp drapsvåpen mot våre franske og andre brødre, da erklærer vi: Nei, vi nekter!» [1]

SDPs parlamentariske fraksjons innvilging av krigskreditter til den tyske regjeringen i august 1914 er et gigantisk slag for Luxemburg, og for hele den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Ved ett slag tilintetgjør de alt det pedagogiske arbeidet partiet hadde utført de siste 40 årene. Den nye partilederen Hugo Haase berettiget SDPs forræderi ved å erklære på vegne av sin parlamentariske gruppe: «I denne nye krisetimen må vi ikke overlate patriotismen til høyresiden.»

Karl Liebknecht (Otto Sander) og Luxemburg fant en venstreopposisjon inne i SDP, som kort tid etter adopterer navnet «Spartakus» (Spartakusbund). I en andre avstemming avviser Liebknecht bevilgningen av ytterligere krigskreditter. I august 1914 stemte han for krigskredittene, for å opprettholde partiets gruppedisiplin.

Barbara Sukowa i Rosa Luxemburg (1986)

Den første verdenskrigens barbariske opplevelser fører til utbruddet av Den russiske revolusjon i 1917, og til politisk uro i Tyskland i 1918. Von Trottas film presenterer Liebknechts elektrifiserende tale i Berlin Tiergarten. «Revolusjonen i Tyskland har kommet! (…) Vi oppfordrer til revolusjonær beredskap og mønstringen av all vår energi for å påta oss gjenoppbyggingen av verden. Enten sklir vi tilbake i fortidens sump, eller vi viderefører kampen inntil hele menneskehetens frigjøring fra trelldommens forbannelse. Lenge leve verdensrevolusjonen! Lenge leve Spartakus!» [2]

Liebknecht kritiserer heftig alle de innen SDP som fordømmer mindretallet av sosialistiske opponenter mot krig som forrædere i 1914, og som nå agiterer mot Spartakus. SDP forsvarer åpent «fortidens sump». Kort tid før monarkiets sammenbrudd i 1918 tiltrer SDP den keiserlige regjeringen. Noen uker senere er Liebknecht og Luxemburg ofre for kontrarevolusjonen som ble sluppet løs av den nye sosialdemokratiske regjeringen ledet av Friedrich Ebert.

Rosa Luxemburgs skikkelse vedvarte å være en rød klut for det vesttyske etablissementet på slutten av 1900-tallet. Et frimerke med Luxemburgs portrett utløste på 1970-tallet hysteriske reaksjoner. Von Trotta utfordret tappert den antikommunistiske propagandaen mot «blodige Rosa», og hun avsto fra å gjøre den standhaftige revolusjonæren til en pasifist. Regissøren gjorde det klart at Luxemburg i januar 1919 ikke motsatte seg Spartakusbund-opprøret fordi arbeidere hadde tatt opp våpen, men snarere fordi bevegelsen var fullstendig isolert. Den sosialistiske revolusjonen som Luxemburg forfektet hadde ingenting til felles med politiske eventyr, stalinistisk byråkratisme eller RAFs «revolusjonære» terror. Den revolusjonære «mønstringen av all vår energi» som hun kjempet for, var bare mulig med støtte fra arbeiderklassen, majoriteten av befolkningen.

Regissørens respekt for Luxemburgs kamp mot kapitalismens militarisme gjennomsyrer filmen. Talene i filmen ble trukket direkte fra originale kilder, og scenene av hverdagslivet er basert på Luxemburgs brev. De sistnevnte omhandler hennes personlige relasjoner, og hennes uoppfylte lengsel etter barn og familie. Noen ganger synes filmens konsentrering på Luxemburgs «mykere» karaktertrekk litt i meste laget. Brevene hun skrev da hun var i fengsel gir innblikk i Luxemburgs mentale tilstand under de tøffe betingelsene for hennes internering, og det ville være galt å trekke mer generelle konklusjoner om hennes karakter og utvikling, ganske enkelt basert på den fasen av hennes liv.

I siste instans, og til dens ære, gjør ikke von Trottas film det. Luxemburgs store følsomhet for hennes umiddelbare nærmiljø, og hennes medfølelse med de svake og forsvarsløse er drivkreftene for hennes ubendige kamp for sosialisme. Dypt rystet av at Den andre internasjonale ikke forhindret verdenskrigen overveier hun en kort tid selvmord. Men så spør hun i filmen Clara Zetkin (Doris Schade): «Hvem ellers skal gjøre vårt arbeid?» På sammme tid skrev hun i fengselet sin berømte «Junius-pamflett». Teksten, som har den faktiske tittelen «Sosialdemokratiets krise», dukket opp i 1916, ett år før et andre «tordenskrall» – Lenins egen analyse av den imperialistiske epoken.

Responsen på von Trottas Rosa Luxemburg i 1986 var ikke i liten grad farget av filmens vedvarende politiske relevans – og trussel. Det tyske samfunnet hadde begynt å endres etter sammenbruddet av 1968-studentbevegelsen; et nytt sjikt av sosialt kritiske unge mennesker begynte å gjøre seg gjeldende. Året 1969 ble preget av en serie arbeiderstreiker. Den tidens regjering vedtok unntakslover som respons, og SDP reagerte med en økende fiendtlighet mot denne venstreorienterte utviklingen. SDP-regjeringen ledet av Willy Brandt vedtok i 1972 Det radikale dekret, som forbød at venstreorienterte ble ansatt i offentlig sektor.

Under påskudd av å skulle bekjempe RAF-sympatisører innvilget Helmut Schmidt, Brandts etterfølger som SDP-kansler, politiet nye fullmakter. For første gang ble teknologi anvendt for masseovervåkning. Som nevnt over, ble kunstnere og forfattere som Heinrich Böll svertet i pressen som den «røde terrorens» intellektuelle mentorer. Da det fant sted masseprotester mot utplasseringen av amerikanske atomvåpenbestykkede mellomdistansemissiler i Vest-Tyskland, stilte Schmidt og Det tyske fagforbundet (DGB) demonstrativt opp på rekke bak den tyske hæren (Bundeswehr).

Der Spiegel, Tysklands ledende ukemagasin den gang, langet ut mot von Trottas film fordi den pekte på forbindelsene mellom de kontrarevolusjonære soldatene som myrdet Luxemburg og Liebknecht, og regjeringspartiet SDP. Margarethe von Trotta og Christiane Ensslin, som i fellesskap ga ut ei bok om filmen, publiserte en del av et intervju fra 1962 med kaptein Waldemar Pabst (også i Der Spiegel!), som hadde beordret henrettelsene i januar 1919. I intervjuet gjorde Pabst det klart at drapene på Liebknecht og Luxemburg ikke ville ha funnet sted uten et grønt lys fra SDP-regjeringen. SPD [o. anm.: dagens akronym for Det sosialdemokratiske partiet] forsvarer den-dag-i-dag drapene på Liebknecht og Luxemburg.

Margarethe von Trotta forble assosiert med SPD i årevis, men dette forhindret henne ikke i å kritisere både rollen til tidligere nazister og deres fremvekst til politiske verv i etterkrigstidens tyske samfunn, og en kritikk av SDPs politiske sprang til høyre på 1970-tallet. I en fjernsynsdokumentar som ble vist i fjor fordømte hun det tyske «demokratiets» gjennomgående høyreorienterte tradisjoner. Som hun sa var anvendelsen av vold for å oppnå politiske mål først og fremst rettet mot venstreorienterte kritikere, og dét startet med drapene på Luxemburg og Liebknecht.

I von Trottas filmer fremstår det tyske statsapparatet aldri i sin foretrukne rolle som den faderlige, omsorgsfulle «fedrestaten», men alltid som en farlig maktbase, beredt og villig til å kollaborere med høyreorienterte diktaturer for å sikre opprettholdelsen av lov og orden. I innledningen av filmen Løftet (1994), om et par som ble separert i 40 år under Den kalde krigen, gjøres det et poeng av at piggtråden for byggingen av Berlinmuren ble levert av foretak fra vest.

Filmen Rosa Luxemburg gjør klart at ekte demokrati bare blir muliggjort av mennesker som Rosa. Det må baseres på den uavhengige massebevegelsen av arbeiderklassebefolkningen, politisk opplyst av en internasjonal sosialistbevegelse. I en scene er Luxemburg anklaget av en aktor for å være en offentlig fiende, og hun forsvarer seg med å konstatere at bare folket, ikke regjeringen, kan ta stilling til spørsmålet om krig eller fred: «Ingen krig mot vår vilje.»

Katja Riemann og Jürgen Vogel i Rosenstrasse (2003)

Von Trotta hyller også de vanlige menneskenes kraftfulle besluttsomhet i sin film Rosenstrasse (2003), som omhandler modige kvinnes kamp for å få løslatt sine ektemenn som er arrestert av nazistene under andre verdenskrig.

Rosa Luxemburg er utvilsomt von Trottas viktigste film. Luxemburgs liv og skrifter bekrefter at menneskeheten ikke er forhåndsdestinert til å forbli fanget i tid, eller på sitt nåværende stadium av sosial utvikling. Dette er et saksanliggende von Trotta har fulgt helt siden sin første film. Kunnskap og vitenskap er forutsetningene for fremskritt. Von Trotta forblir fascinert av opplyste, modige personligheter. Filmene hennes, uansett med hvilke begrensninger, er alltid alvorlige engasjement med historie og den sosiale prosessen.

[1] Rosa Luxemburgs tale i Frankfurt 1913, i Rosa Luxemburg – Das Buch zum Film von Margarethe von Trotta und Christiane Ensslin, Greno Verlagsgesellschaft mbH, 1986, 59

[2] Karl Liebknechts tale i Tiergarten, Berlin, vinteren 1918, ibid 93

Forfatteren anbefaler også:

Some of Hitler’s unwilling victims: Rosenstrasse, directed by Margarethe von Trotta
[13. oktober 2004]

To show the courage of those who resisted the Nazis”: An interview with Margarethe von Trotta, director of Rosenstrasse
[31. mai 2005]

Hannah Arendt: Margarethe von Trotta’s film revisits debate over Eichmann trial
[20. juni 2013]