«De fordømtes seilas»: Hundrevis av flyktninger standet på Middelhavet

15 August 2019

Inneværende år markerer 80-årsjubiléet for det tyske cruiseskipet MS St. Louis’ beryktede seilas fra Hamburg til Amerika med 937 passasjerer ombord, nesten alle av dem tysk-jødiske flyktninger på flukt fra nazistenes forfølgelse.

Selv om den kubanske regjeringen hadde solgt dem visa forhindret myndighetene flyktningene fra å gå i land da cruisskipet la til havn i Havana den 27. mai 1939. Etter forgjeves å ha ventet ei uke, i håp om at kubanske embetsrepresentanter skulle omgjøre sin beslutning, seilte St. Louis til kysten av Florida i håp om at USA ville tilby jødene tilflukt. Den demokratiske administrasjonen til Franklin Delano Roosevelt viste imidlertid også flyktningene vekk. På tilsvarende måte ble også forsøk på å kunne gå iland i Canada og på Den dominikanske republikk avvist.

Etterlatt uten annet valg enn å vende tilbake til Europa la St. Louis den 17. juni til kai ved den belgiske havna i Antwerpen. Før det var gått et år skulle Belgia være okkupert av tyske Wehrmacht. Innen slutten av andre verdenskrig skulle 256 av St. Louis-passasjerene være drept i Holocaust.

Berettet i boka Voyage of the Damned [De fordømtes seilas], så vel som i en film av samme navn, var St. Louis’ skjebne et symbol og et forvarsel for det uforlignelige barbariet som omfattet Hitlers «Endlösung», og som skulle oppsluke menneskeheten i en global krig som krevde rundt regnet 85 millioner menneskeliv.

Det var utvilsomt den tragiske og kriminelle sagaen om St. Louis som Leo Trotskij hadde i tankene, den store russiske revolusjonæren og grunnlegger av Den fjerde internasjonale, da han skrev i et manifest fra mai 1940 om «Imperialistkrigen og den proletariske verdensrevolusjonen»:

Den råtnende kapitalismens verden er overfylt. Spørsmålet om å ta imot og slippe inn hundre ekstra flyktninger blir et stort problem for slik en verdensmakt som USA. I en epoke med luftfart, telegrafi, telefoni, radio og fjernsyn, er reiser fra land til land lammet av pass og visa. Perioden med ødsling av utenrikshandel og nedgang i innenrikshandelen er på samme tid perioden med den monstrøse intensiveringen av sjåvinisme, og ganske særlig antisemittisme. ... Midt i de vidstrakte landområdene og med teknologiens vidundere, som har erobret himmelen så vel som jorda for menneskeheten, har borgerskapet klart å omgjøre vår planet til et råttent fengsel.

Disse ordene beholder all sin brennende aktualitet under forhold der «Voyages of the Damned» blir gjentatt på en daglig basis i det sentrale Middelhavet, en våt grav for titusenvis av migranter og flyktninger, rundt 14 000 av dem bare i løpet av de tre siste årene.

To redningsfartøyers skjebne minner ikke så rent lite om St. Louis’ – Ocean Viking og Open Arms – der de er strandet utenfor Europas kyster og kontinentets regjeringer nekter å slippe inn de mer enn 500 flyktningene ombord.

En båt med flyktninger på Middelhavet [Foto: UNHCR/L.Boldrini]

Migrantene, de fleste av dem fra Afrika, ble reddet utenfor kysten av Libya, landet de hadde flyktet fra, og noen var bokstavelig talt plukket opp fra vannet. De 151 passasjerene ombord på Open Arms – deriblant 31 mindreårige – et fartøy operert av ei spansk redningsgruppe, har vært til havs i nesten to uker utenfor kysten av Italia. Skipet har blitt nektet å legge til land av innenriksminister Matteo Salvini, som har innført bøtlegging på opptil € 1 million så vel som fengsling av kapteiner som seiler inn i italienske farvann med flyktninger, i tillegg til beslaglegging av farkostene.

Salvini, som står midt i en kampanje for å danne en ny, åpent fascistisk regjering i Italia, har rast mot redningsskipene og fremmet sin politikk om «absolutt forbud» mot deres tilgang til land, og han bestreber seg på å bruke de strandede flyktningenes situasjon for å piske opp en stemning av antiimmigrantsjåvinisme i forkant av et forventet valg.

Ocean Viking, med 356 flyktninger ombord som ble reddet til havs – nesten en tredjedel av dem mindreårige – som er stuet sammen på en plass tiltenkt 200, har blitt nektet etterfylling av drivstoff på Malta, så vel som innseiling til Italia. Passasjerene må utholde forhold med kvelende varme og høy luftfuktighet, og de sto overfor trusselen om enorme havdønninger som var forventet for onsdag.

Salvinis fascistiske raljeringer er bare det mest blatante uttrykket for en politikk som er iverksatt over hele Europa for å forhindre flyktningers tilgang. En statsråd for den sosialdemokratiske regjeringen til fungerende statsminister Pedro Sánchez i Spania avviste appellen fra kapteinen for Open Arms om å akseptere de 31 mindreårige ombord på skipet som flyktninger, og hevdet at kapteinen ikke hadde noen «juridisk status» eller vergemyndighet til komme med en slik forespørsel. Han anklaget videre mannskapet ombord på Open Arms, som redder flyktninger, for å «kompromitterte Spanias rykte».

Innvandringsministeren i Norge, hvis flagg Ocean Viking seiler under, sa at flyktningene måtte «transporteres tilbake til Afrika» for å forhindre enhver «utvidelse av flyktningruten».

EU-kommisjonen, som sendte ut en oppfordring til EU-landene om å koordinere en løsning på situasjonen for de strandede flyktningene og om å vise solidaritet, rapporterte at ikke en eneste regjering hadde svart. Hver europeiske regjering, med Tyskland og Frankrike i front, har kollaborert om å oppføre en «Festning Europa» med piggtråd og maskingeværer som forsvarer EUs grenser, og med en hensynsløs kampanje for å få avsluttet redningsoppdragene på Middelhavet.

En sentral del av denne ondskapsfulle antiflyktningkampanjen har blitt kontrahert ut til libyske militser som er rekruttert og trent som kystvakt dedikert til å jakte ned flyktninger som prøver å nå Europa. De opererer konsentrasjonsleirer i Libya der de som flykter for sine liv fra andre deler av Afrika og Midtøsten blir utsatt for tortur, voldtekt, summariske henrettelser og for å bli solgt inn i slaveri. En borgerkrig som har ødelagt landet siden USA-NATO-krigen i 2011 ødela landets regjering og infrastruktur, har ytterligere satt migranters liv i fare. Bombingen av et interneringssenter i forrige måned drepte rundt 50 flyktninger.

Kampanjen mot flyktninger i Europa gjenspeiles på andre siden av Atlanterhavet, der Trump-administrasjonen har lagt til sin massefengsling av barn, sin bortvisning av flyktninger ved den meksikanske grensa og dens opprunding av udokumenterte arbeidere i fabrikkraid, en pålegging av nye forskrifter som tar sikte på å forhindre lovlig innvandring av personer som er uten økonomiske ressurser. Innvandrere allerede i USA skal målrettes for deportering for «forbrytelsen» av å anvende sosialtjenester som matbonger, Medicaid og boligtilskudd.

Ken Cuccinelli, Trumps fungerende direktør for etaten US Citizenship and Immigration Services besvarte en reporters spørsmål på tirsdag om den fortsatte gyldigheten av Emma Lazarus’ dikt nedfelt på Frihetsgudinnens fundament – «Gi meg dine trette, dine fattige, dine sammenstuede masser som lengter etter å puste fritt ...» – med sin egen endrede versjon: «Gi meg dine trette og dine fattige, som kan stå på egne bein og som ikke vil bli en offentlig siktelse.» Selv om det neppe er poesi, er betydningen klar nok: innvandrere og flyktninger av arbeiderklassen trenger ikke søke.

Krigen mot flyktninger og utnevningen av innvandrere til syndebukker for forvitrende levestandarder, arbeidsledighet og ødeleggelsen av sosialtjenester under kapitalismen, er et globalt fenomen. Den brukes av regjeringer og styringsoligarkier over hele verden, som et middel til å splitte arbeiderklassen og dyrke frem nyfascistiske elementer som kan anvendes til å motvirke arbeiderklassens voksende bølge av sosiale kamper og streiker i land etter land.

Denne politikken er ikke bare forankret i det kriminelle og forvridde hodet på en Donald Trump eller i den fascistiske ideologien til en Matteo Salvini, men snarere i kapitalistsystemets krise og den uforsonlige motsetningen mellom den globale integreringen av produksjon og det kapitalistiske nasjonalstat-systemet. Forseglingen av grensene med barrikader av piggtråd og barberbladgjerder, byggingen av konsentrasjonsleirer for flyktninger og opp-piskingen av fremmedfiendtlige og fascistiske krefter, er ekko fra de mørkeste dagene på 1930-tallet, akkurat som skipene strandet på Middelhavet gjenspeiler St. Louis’ skjebne.

Dreiningen mot disse metodene er ikke et tegn på styrke, men på svakhet og utdypende krise, der kapitalistregjeringer i USA, Europa og internasjonalt konfronterer en økende motstand fra arbeidende mennesker som truer revolusjonære sosiale og politiske eksplosjoner.

Det er disse mektige sentimentene i arbeiderklassen av solidaritet og støtte til flyktninger og immigranter, som må mobiliseres og bevæpnes med et sosialistisk og internasjonalistisk program som må omfatte alle arbeideres rett til å leve og arbeide i det land de selv velger, og med fulle statsborgerrettigheter.

Bill Van Auken