Federal Reserve kutter rentene, men Wall Street krever mer

2 August 2019

Beslutning fra den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve [kortform: ‘Fed’] om å senke den føderale rentesatsen med 0,25 prosentpoeng – den første reduksjonen siden 2008-finanskrisen – og indikasjoner på at mer kommer, markerer en uforlignelig vending i pengepolitikken.

Sammen med signaler fra Den europeiske sentralbanken (ECB) om at den om kort tid vil gjenoppta monetær stimulans og den vedvarende forpliktelsen fra Japans sentralbank (BOJ) tidligere denne uka om å holde renta på absolutt bunn-nivå, gjør det klart at sentralbankenes pumping av ultrabillige penger inn i finanssystemet, til fordel for finansoligarkiet, har blitt «den nye normalen».

Wall Street anser imidlertid tiltakene som er truffet så langt som utilstrekkelige, og de vil intensivere sitt press for enda flere tiltak for å blåse opp aksjekursene. Dette ble tilkjennegitt i den fiendtlige markedsreaksjonen på Fed-styreleder Powells uttalelse om at rentekuttet var en «midtsyklusjustering» og «ikke begynnelsen på en lang serie rentekutt».

Børsindeksen S&P 500 avsluttet 1,1 prosent ned for dagen, etter å ha falt med hele 1,6 prosent under Powells pressekonferanse om beslutningen, og Dow-indeksen falt med 1,2 prosent.

Fed har insistert på at bankens beslutninger er «databaserte». I en situasjon der den offisielle amerikanske arbeidsledigheten er på det laveste nivå på 50 år og økonomien vokser med mer enn 2 prosent, skulle det indikere at rentenivået holdes fast. Følgelig refererte Powell globale faktorer som grunnlag for beslutningen.

Erklæringen utstedt av kongresskomitéen Federal Open Market Committee viste til «usikkerheter» i den globale økonomien og handelsspenninger, sammen med «dempet inflasjon» i USA som berettigelse for et rentekutt.

Dette var et forsøk på å styre en kurs mellom kravene fra finansmarkedene om et stort løft samtidig som de opprettholdt forestillingen om at de opptrer uavhengig.

Verdensøkonomien bremser så visst der eurosonen noterte en nedgang, fremfor alt i dens nøkkeløkonomi Tyskland, der businesstiltroen har blitt karakterisert som å være i «fritt fall».

Men kutt i renter og andre stimulanstiltak i USA og Europa vil ikke gjøre noe for å stagge denne nedgangen. Snarere vil de ganske enkelt plassere penger i finanselitenes hender mens «restruktureringen» av nøkkelindustrier videreføres, som eksempelvis bilproduksjonen, der det fører til avviklingen av tusenvis av arbeidsplasser.

Under hele sin pressekonferanse insisterte Powell på at den siste beslutningen var en videreføring av Feds handlinger hele inneværende år. Disse handlingene har imidlertid ikke blitt truffet «uavhengig», men har vært en respons på finansmarkedenes diktater.

Da Fed pøste billioner av dollar inn i finansmarkedene [QE; Quantitative Easing] etter krasjet i 2008 for å redde nettopp de finanshusene som med sine spekulasjoner hadde ført til krisen, fastholdt de at dette var et midlertidig tiltak, og de ville komme tilbake til en mer normal pengepolitikk.

Men så avhengig er hele finanssystemet og verdensøkonomien som helhet blitt av tilførselen av billige finansmidler at dette har blitt umulig.

I 2018 innledet Fed en serie gradvis rentehevinger og indikerte at de ville fortsette med det i 2019 som del av en retur til en mer «normal» monetær politikk. Markedene responderte i desember med det største fallet for den måneden siden 1931, midt under Den store depresjonen.

Powell signaliserte umiddelbart at han tok meldingen sendt fra markedene, og indikerte i en større tale han holdt i januar at planlagte hevinger for 2019 ikke lenger var på agendaen. Fed gikk ikke umiddelbart inn for å redusere rentenivåene, men ga beskjed om sine intensjoner.

Markedsreaksjonen i desember ble ledsaget av en kryssild mot Fed, frontet av USAs president Trump som krevde rentekutt, og til og med en gjenopptakelse av kvantitativ lettelse (QE), som har fortsatt i hele år.

Trump, som fungerer som talerør for de parasittiske og i noen tilfeller semikriminelle finanskretsene han oppsto fra, har hevdet at Dow ville vært 10 000 punktpoeng høyere, om det ikke var for Feds politikk. Nyligere har han fordømt Feds rentepolitikk for å presse opp verdien av dollaren og dermed forringet USAs posisjon i internasjonale markeder – et klart trekk for å initiere en valutakrig mot amerikanske rivaler, på toppen av handelskrigen.

I en lederartikkel publisert like før Fed-beslutningen merket Wall Street Journal seg Powells påstand om at Fed var «databasert», men sa at «for oss ser det ut som om sentralbanken ikke er avhengig av noen spesielle data i det hele tatt. Dette bidrar til markedenes mistanker om at Fed egentlig prøver å imøtekomme Trumps offentlige krav om rentekutt.»

Men grunnene til Feds dreining går dypere enn bare tilpasninger til Trump. De er forankret i de dyptgripende endringene i selve fundamentene for den amerikanske økonomien og dens modus for profittakkumulasjon, over de tre siste tiårene – institusjonaliseringen av mekanismene for å suge ut en stadig voksende andel av verdien produsert av arbeiderklassen og over i finansoligarkiets hender.

I høyden av etterkrigstidens kapitalistboom skjedde profittakkumuleringen gjennom ekspansjonen av industriell produksjon. Kapitalinvesteringer førte til økt sysselsetting og stigende lønninger, mens profittene steg. Fed fungerte som regulator for denne prosessen – senket rentene da det var nødvendig for å tilrettelegge for ytterligere investeringer og sikre økonomisk ekspansjon, og hevet dem når de vurderte at økte lønninger og inflasjon knep av foretakslønnsomheten.

I den perioden spilte finanskapital en sekundær rolle i den amerikanske økonomien. Den var dominert av industrigiganter, og profittene i finanssektoren utgjorde bare rundt 10 prosent av de samlede foretaksprofittene.

Men med avslutningen av etterkrigstidsboomen på midten av 1970-tallet begynte den amerikanske økonomien en massiv transformasjon. Finanskapitalen gikk fra å være tjenestepike for industrien over til å innta en stadig mer dominerende rolle. Fallende profittrater i industriell produksjon betydde at profittakkumulering i økende grad fant sted via finansielle midler.

Resultatet var at innen tidlig på 2000-tallet, under opptakten til krasjet i 2008, utgjorde finanskapitalens andel 40 prosent av all amerikansk foretaksprofitt.

Finanssektoren led en vesentlig nedtur under krisen, der dens profittandel stupte.

Dette førte til bailout-operasjonen [‘kausjonsutbetalingen’], som ble initiert under Bush-administrasjonens siste dager og videreført og utdypet under Obama og med etableringen av Feds såkalte «ukonvensjonelle» pengepolitikk.

Forøvrig handlet Obama-presidentskapet etter maksimen «aldri la en krise gå til spille» og initierte en vesentlig omstrukturering av klasserelasjonene. Regjeringen startet med omstruktureringen av bilindustrien, der den i samarbeid med fagforeningene gikk i gang med ødeleggelsen av det som gjensto av betingelsene som var oppnådd i perioden med etterkrigsboom.

Resultatet har vært utviklingen av to-sjiktslønnssystemer, spredningen av midlertidig og deltidssysselsetting – en vesentlig komponent for ekspansjonen av sysselsetting – fremveksten av den såkalte «gig-økonomien», og innføringen av mer intense former for utbytting som de utviklet av Amazon.

Betydningen av Feds beslutning om å kutte rentenivåene er at tilførselen av ultrabillige penger for å blåse opp aksjemarkedet og finansspekulasjoner nå skal gjøres permanent.

Men det ville være en vesentlig feiltakelse å tro at dette programmet bare er begrenset til det som er definert som finanskapital. Finansialiseringen av den amerikanske økonomien er nå totalt gjennomgripende. Nominelt ikke-finansielle foretak – men der styrene er dominert av banker, hedgefond og investeringshus – opererer på det grunnlag at oppgaven er å maksimere aksjeeiernes verdi, som den måles av aksjemarkedet.

Med andre ord, spekulasjonen og parasitismen som startet innen finans, har nå hele økonomien i sitt grep.

Det er to avgjørende politiske og økonomiske konklusjoner som stammer fra denne situasjonen.

Den første er at der arbeiderklassen forsøker å forsvare og fremme sine interesser – enten det er vedrørende lønninger eller sosiale betingelser – er den involvert i en kamp ikke ganske enkelt med bare individuelle arbeidsgivere og myndigheter, men med hele kapitaliststatens økonomiske, politiske og finansielle apparat.

Derfor må disse kampene, uansett i hvilken form de først oppstår, bevisst fremmes på grunnlag av et politisk program rettet mot erobringen av makt, for å kunne omvelte det styrende finansoligarkiets dominans og rekonstruere økonomien på sosialistiske fundamenter.

Den andre konklusjonen er at dette perspektivet ikke er henvist til en-eller-annen ubestemt fremtid. Det er en umiddelbar og praktisk nødvendighet. Det er fordi den endeløse tilførselen av billige penger, gjennom trykk på en dataknapp, truer en økonomisk katastrofe av en skala som langt overgår ødeleggelsene av 2008-krasjet.

Som en nylig artikkel i Wall Street Journal bemerket er den «større historien» om returen til monetær stimulans at den «kan produsere en tillitskrise for fiat-valutaer, deriblant tilliten til den amerikanske dollaren». [O. anm.: ‘fiat’ er latin for ‘la det skje’; og er en betegnelse for penger forankret i et statlig forordning eller dekret; pengeverdien er «forankret» av brukernes tillit]

Artikkelen påpekte at siden USAs president Nixon i august 1971 fjernet dollarens gullbinding har USA og andre vesentlige økonomier hatt ubegrensede forsyninger av penger «ikke forankret til noen fysisk vare».

Dette har gitt opphav til troen på at pengemengden kan ekspanderes uopphørlig. Men en slik prosess undergraver pengenes rolle som verdilagring [‘store of value’] og kan føre til en krise for tilliten til fiat-valutaer.

Det er allerede klare varseltegn for nok en finanskatastrofe. For øyeblikket er det negative avkastninger på statsobligasjoner og foretaksobligasjoner til en verdi av anslagsvis $ 13,74 billioner [NOK 122,15 billioner], som betyr at dersom de blir holdt til forfall vil eieren lide økonomisk tap. En slik situasjon har aldri før eksistert i den økonomiske historien.

Det er ikke mulig å forutsi når en massiv ny finanskrise vil bryte ut. Men at forholdene for en slik begivenhet modnes kan det ikke være noen tvil om.

Hva Feds handling gjør klart er at i likhet med krasjet i 2008 vil hele tyngden av den truende krisen bli lagt på arbeiderklassen. Federal Reserve vil gjøre alt som er i deres makt for å beskytte finansoligarkiets rikdom på arbeiderklassens bekostning.

Arbeiderklassen må artikulere sitt eget uavhengige program og sin egen uavhengige politikk, i form av kampen for den sosialistiske omdanningen av samfunnet.

Nick Beams