Intercept-artikkel oppfordrer demokratene til å trappe opp angrepet på Assange

Av Oscar Grenfell
31 July 2019

Intercept, en prominent nettpublikasjon som har bygd seg en tilhengerskare basert på eksponeringer av regjeringsforbrytelser og overvåkningsoperasjoner, publiserte i forrige uke en uforskammet artikkel som oppfordret til en intensivert amerikansk kampanje mot den forfulgte WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.

Artikkelen, forfatter av James Risen, nevnte ikke engang det faktum at Trump-administrasjonen, med full støtte fra demokratene, forsøker å få Assange utlevert fra Storbritannia for at han kan bli tiltalt i USA for sin rolle i WikiLeaks’ eksponeringer av krigsforbrytelser, diplomatiske intriger og masseovervåkning.

I stedet forsøkte artikkelen å presentere WikiLeaks-grunnleggeren som den essensielle koblingen i en konspirasjon mellom Trump og den russiske administrasjonen til president Vladimir Putin, for å frata den demokratiske partikandidaten Hillary Clinton presidentskapet i det amerikanske valget i 2016.

Intercept presenterte overhode ingen holdepunkter for disse påstandene, som de tre siste årene har blitt utbasunert av Det demokratiske partiet, etterretningsagenturene og foretaksmediene, uten noe som helst belegg.

Artikkelens påstander baserte seg nesten utelukkende på en rapport fra CNN tidligere denne måneden, som ble hesblesende slått opp som en «eksklusiv» avsløring av Assange. Risen beskrev det som «en eksplosiv historie» som «reiste viktige nye spørsmål om tilknytninger mellom Julian Assange, WikiLeaks og Russland».

Risen bemerket godkjennende at CNN hevdet de «hadde fremskaffet hundrevis av sider med overvåkningsrapporter samlet for den ekvdorianske regjeringen av et spansk sikkerhetsselskap». Faktisk utgjør materialaet, som tilsynelatende sirkuleres av ekvadorianske og andre etterretningsagenturer i et forsøk på å diskreditere Assange, en grov og potensielt illegal krenkelse av WikiLeaks-grunnleggerens personvern.

FNs spesialrapportør om personvern undersøkte den gjennomgripende overvåkningen av Assange i ambassaden som et mulig brudd på folkeretten, kort før britisk politi slepte ham ut av bygningen den 11. april.

Risen hevdet CNN hadde demonstrert at «Assange møtte russere og hackere av verdensformat i kritiske øyeblikk, ofte timesvis av gangen.» I virkeligheten var «russerne» som Assange påstås å ha møtt fremtredende reportere og produsenter fra det velkjent nyhetsnettverket RT.

Stikk i strid med inntrykket dyrket av CNN og Risen, hadde «hackerne av verdensformat» ingenting med Russland å gjøre. Det var de to tyske statsborgerne og dataekspertene Andy Müller-Maguhn og Bernd Fix, som har vært offentlig assosierte av Assange og WikiLeaks i den største delen av et tiår.

Risen fortsatte med at CNN-historien hadde vist at Assange hadde mottatt «førstehåndsleveranser, potensielt av hacket materiale relatert til 2016-valget i USA, i løpet av en serie mistenkelige møter». Han dekket over den gjennomskuelige karakteren av denne påstanden i CNN-artikkelen.

Kabelnettverket CNNs påstander var utelukkende basert på ubegrunnede og svært betingede uttalelser i rapporten fra spesialråd Robert Mueller, om angivelig samspill mellom Trump og Russland. Som CNN så patetisk bemerket hadde Mueller-rapporten sagt at det ikke kunne «utelukkes at stjålne dokumenter ble overført til WikiLeaks gjennom formidlere som besøkte ham sommeren 2016».

Risens artikkel var med andre ord en tredjehånds gjenfortelling av insinueringer, ubelagte påstander og spekulasjoner, hentet fra Mueller-rapporten.

Den politisk reaksjonære karakteren av Intercept-artikkelen ble oppsummert av dens kategoriske påstand om at dokumenter publisert av WikiLeaks i 2016 relatert til Det demokratiske partiet, ble «hacket av russerne og utgitt av WikiLeaks».

Dette forslaget er utelukkende basert på uttalelser fra CIA, Det demokratiske partiets politikere og fra foretaksmedier, som har brukt deres hysteriske antiRusslandkampanje for å presse på for en mer militaristisk utenrikspolitikk og for å berettige engrossensur av sosialistisk, venstreorientert og antikrignettsteder på nettet.

Risen nevnte ikke engang innholdet av WikiLeaks’ 2016-publiseringer.

Disse inkluderte lekkede e-postmeldinger som bekreftet at Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) hadde bestrebet seg på å rigge Det demokratiske partiets primærvalg, mot den selvutnevnte «demokratiske sosialisten» Bernie Sanders og til fordel for Clinton. WikiLeaks publiserte også Clintons hemmelige taler til Wall Street banker, der hun lovet å være deres kjøpte-og-betalte representant.

Risens artikkel oppfordret demokratene til å presse på med antiRusslandkampanjen, til tross for at Mueller ikke klarte å underbygge påstandene om samspill mellom Trump og Kreml, hverken i hans rapport som spesialråd, eller i sitt vitnemål for Kongressen i forrige uke.

Risen erklærte: «Representantenes hus, nå kontrollert av demokratene, burde plukke opp der Mueller slapp og opprette en spesiell etterforskningskomité som konsoliderer alle Husets granskninger av Trump og Russland.» Gitt den sentrale plassen som Intercept-journalisten tildeler Assange i den angivelige russiske konspirasjonen for å få valgt Trump, måtte et slikt organ som det tiltenkt av Risen uunngåelig være innrettet mot WikiLeaks-grunnleggeren.

I tillegg til å tjene til å demonisere Assange har de bakvaskende påstandene om at han jobbet med den russiske regjeringen og Trump, allerede blitt anvendt til direkte å angripe hans juridiske og demokratiske rettigheter.

I november i fjor publiserte Guardian en artikkel om at Assange hadde møtt den amerikanske politiske lobbyisten Paul Manafort i den ekvadorianske ambassaden i 2013, i 2015 og i begynnelsen av 2016. Påstanden tok sikte på å knytte Assange til Manafort, som senere fungerte som en Trump-kampanjerådgiver og som var et sentralt mål for Muellers etterforskning.

Guardian presenterte ingen bevis for sin beretning. Anklagene har blitt kategorisk avvist av WikiLeaks og av Assange, og er tilbakevist av fraværet av Manaforts navn i den ekvdorianske ambassadens besøkslogger.

Dette til tross kunne Hanna Jonasson, som er medlem av Assanges juridiske team, i forrige uke avsløre at «Manafort-bløffen tillot amerikanske myndigheter å melde en formell henstilling til Ecuador om å få overlevert Assanges eiendeler fra ambassaden, etter at hans politiske asyl ble ulovlig opphevet. Selv om Mueller visste det var en bløff, var ‘etterforskningen’ påskuddet for å få skaffet seg hans eiendeler.»

Risens artikkel er ikke den første som dukker opp i Intercept som angriper Assange.

En artikkel av Robert Mackey fra november 2017 anklaget WikiLeaks-grunnleggeren for en «beredskap til å formidle falsk eller villedende informasjon», for «å jobbe på vegne av Trump» og for å transformere «WikiLeaks’ Twitter-strøm til et redskap for å sverte Clinton».

En giftig artikkel av Micah Lee og Cora Currier fra februar 2018 angrep på tilsvarende måte Assange, der de forsøkte å sverte WikiLeaks-grunnleggeren som en tilhenger av republikanerne, mens de ga tiltro til den svenske trakasseringen av ham med de falske anklagene om seksualmisgjerninger.

Intercept-redaktørene, som publiserer sånn dritt, demonstrer bare at de er hofftjenere for Det demokratiske partiet og etterretningsagenturene. Med dét fungerer de som tilretteleggere og promotorer for statsforfølgelsen av Assange, en journalist og utgiver som er målrettet av den amerikanske regjeringen for hans eksponering av amerikanske krigsforbrytelser.