Den politiske strategien bak Trumps beske fordømmelse av Baltimore

30 July 2019

Donald Trumps beske rasistiske fordømmelser av det demokratiske kongressmedlemmet Elijah Cummings og byen Baltimore markerer en kalkulert opptrapping av hans bestrebelser på å basere sin gjenvalgskampanje på oppfordringen til en åpent fascistisk bevegelse.

På lørdag tvitret Trump at Cummings valgdistrikt, som omfatter halvparten av Baltimore City, er et «rotte- og gnagerinfisert reir» et «motbydelig & skittent sted» og et «korrupt rot». Han avsluttet med at «ikke noe menneske ville ønske å bo der».

Søndag retvitret Trump en uttalelse fra den fascistiske spaltisten Katie Hopkins fra den britiske avisa Sun, som refererte til Baltimore som et «sh * thole», en henvisning til hans tidligere uttalelser der han hånet afrikanske land med samme fornærmelsen. Hopkins er kjent for sine ondskapsfulle angrep på immigranter, deriblant en uttalelse fra 2015 om at «migranter er som kakerlakker» og «er lagd for å overleve ei atombombe».

Trumps skitne raljeringer etterfølger hans angrep på fire demokratiske kongresskvinner for to uker siden, der han skrev at alle fire måtte «dra tilbake» til «de forbrytelsesinfiserte stedene de kom fra». Han erklærte at kongresskvinnene, som alle er amerikanske statsborgere, «hater landet vårt» og støtter «terrorisme». I april 2018 fordømte Trump «nødhavnsbyer» i California [‘sanctuary cities’], for å fremme et «meningsløst, forbrytelsesinfisert & avlskonsept».

Det er ikke bare løst snakk Trump kommer med. Hans siste uttalelser finner sted samtidig med at administrasjonen intensiverer sitt angrep på immigranter, truer med masseoppsamlinger over hele landet og sperrer tusenvis inne i konsentrasjonsleirer langs grensa mellom USA og Mexico.

Ord har betydning og konsekvenser. En sittende presidents fordømmelse av en amerikansk by og dens borgere, i så blatant rasistiske termer, har ingen presedens i USAs historie. Trump leker med ilden, og han vet det. Han og hans rådgivere mener og tror at hans rasistiske kommentarer ikke bare vil oppmuntre og samle hans supportere på ytrehøyresiden. Trump kalkulerer også med at hans blatante provokasjoner vil intensivere et allerede ustabilt politisk miljø, med et enormt potensiale for vold, og kan skape betingelser som tilrettelegger for at han kan påkalle diktatoriske fullmakter for å opprettholde «lov og orden».

Presidenten eskalerte i løpet av helgen også sine fordømmelser av sosialistisk politikk og «radikale venstreorienterte». Han tvitret på søndag formiddag: «Det blir vurdert å erklære ANTIFA [antifascister], de feige Venstreradikale Tomskallene [‘Radical Left Wack Jobs’] som går rundt og slår folk (bare ikke-krigere) over hodene med baseballbats, en vesentlig Organisasjon for Terror (sammen med MS -13 & andre). Ville gjort det lettere for politiet å gjøre jobben sin!» Dette betyr at regjeringen forbereder direkte tiltak for kriminalisering av venstresidens synspunkter.

Gitt målestokken på provokasjonen er svaret fra Det demokratiske partiet en typisk krypende kombinasjon av feighet og unnvikelse. Mens tidligere spesialråd Robert Muellers vitnemål for Kongressen i forrige uke var en fiasko for demokratene, har ikke det forhindret dem fra å intensivere deres besatte og nyMcCarthy-istiske fordømmelser av «russiske innblandinger» i, og «utenlandske påvirkinger» på amerikansk politikk.

Premisset for demokratenes narrativ om et russisk komplott, er at den reelle trusselen mot det amerikanske demokratiet kommer fra Kreml snarere enn fra Det hvite hus. Dessuten blir demokratenes pretensjoner av opposisjon mot Trump avslørt av det faktum at han kan regne med deres støtte når han trenger den.

Graden av enigheten mellom alle fraksjoner av det politiske etablissementet kom til uttrykk i det overveldende vedtaket [engelsk tekst] i Representantenes hus i forrige uke, av et budsjettfremlegg støttet av Trump-administrasjonen som inkluderer de rekordhøye militærutgiftene på $ 738 milliarder [NOK 6,421 billioner]. Alexandria Ocasio-Cortez, medlem av Demokratiske sosialister i Amerika (DSA) og en av de fire kongresskvinnene målrettet av Trump, stemte for lovforslaget.

Samtidig har kampanjen om «utenlandsk innblanding» i amerikansk politikk – som det aldri har blitt presentert noe seriøst belegg for – blitt brukt til å implementere et regime av internettsensur og angrep på ytringsfriheten. Demokratene har vært spydspisser i kampanjen mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, for å ha avslørt amerikansk imperialismes hemmeligheter, mens de har opprettholdt en fullstendig taushet om skjebnen til varsleren Chelsea Manning som igjen er fengslet for å nekte å vitne mot Assange.

Demokratenes overordnede bekymring er å blokkere utviklingen av enhver uavhengig bevegelse av arbeiderklassen. Massemotstanden mot Trump-administrasjonen, som kom til uttrykk i de innledende protestene som brøt ut umiddelbart etter hans innsettelse, har blitt kanalisert inn bak Det demokratiske partiets høyreorienterte, militaristiske agenda.

Som del av denne bestrebelsen arbeider demokratene, sammen med den øvre middelklassens organisasjoner som opererer i og rundt Det demokratiske partiet, for å fremstille alle politiske saksanliggender på en slik måte at de forstørrer splittelsene langs etnisistet, kjønn og seksualidentitet, og ikke klasse. Gjennom den uopphørlige promoteringen av deres eget varemerke av etnisitetsbasert identitetspolitikk – som definerer Trump som talsmannen for reaksjonære hvite arbeidere – har demokratene besørget Trump det politiske rammeverket for hans fascistiske tirader.

Det å skulle si hvem som er «venstre» og hvem som «høyre» innen rammen av konflikten innen statsapparatet, er politisk meningsløst. Alle fraksjonene vil ha krig, sensur, angrep på demokratiske rettigheter og undertrykking av klassekamp.

Trump-administrasjonen må fjernes fra embetet, men spørsmålet er hvordan og med hvilke metoder. Det burde nå være klart at demokratenes politikk har hatt som mål å holde Trump på posten. Selv om de eventuelt skulle fjerne Trump gjennom et eller annet slags palasskupp, ville det etterlate styringsklassens grunnleggende politikk uendret. Den umiddelbare konsekvensen ville være en eskalering av krigstrusler mot Russland.

Arbeiderklassens presserende oppgave er å bryte løs fra de to kapitalistpartienes politiske tvangstrøye, og gripe uavhengig inn.

Kampen mot Trump-administrasjonen må utvikles som en massebevegelse nedenfra. Motstand mot Trump-administrasjonens fascistiske angrep på immigranter, og mot hans rasistiske appeller, må knyttes til de store sosiale saksanliggendene som motiverer arbeiderklassens voksende kamper internasjonalt: kampen mot ulikhet, angrepene på arbeidsplasser og lønninger, og mot sensur og krig.

Enhver påstand om at et slikt perspektiv er urealistisk tilbakevises av utviklingen på Puerto Rico, der masseprotester fremtvang fratredelsen av guvernøren Ricardo Rosselló. Det er del av en voksende bølge av sosial uro, som omfatter gul-vest-bevegelsen i Frankrike, de pågående demonstrasjonene i Hong Kong, og masseprotestene i Algerie. Mens utbruddet på Puerto Rico, uavhengig av etablissementspartiene og fagforeningene, lyktes med å tvinge ut Rosselló forblir de sosiale og politiske kreftene bak ham – på Wall Street og i Washington – på plass.

Det begivenhetene på Puerto Rico imidlertid viser er at ikke bare er en massebevegelse mulig, det er det langt mest sannsynlige utviklingsforløpet.

Fjerningen av regjeringer vil ikke komme gjennom manøvrene innen det politiske etablissementet, men fra arbeiderklassens inngripen. Dette krever nye kamporganisasjoner. Socialist Equality Party oppfordrer til utviklingen av et nettverk av folkelige komitéer, på arbeidsplasser og i nabolag, uavhengige av alle politiske partier og fagforeninger, for å koble sammen alle separate kamper til én felles offensiv mot den kapitalistiske styringseliten. Dette må forbindes med et klart og tydelig antikapitalistisk, antiimperialistisk og sosialistisk program.

Forfatteren anbefaler også:

Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi

[13. juni 2017]

Joseph Kishore