Tysklands regjering anvender 75-årsmarkeringen av attentatet mot Hitler til promotering av gjenopprusting og krig

Av Johannes Stern
29 July 2019

Under den nye forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer (AKK) forbereder storkoalisjonen en ytterligere opptrapping av tysk militarisme. Forrige lørdags opptreden av CDU-lederen AKK sammen med kansler Angela Merkel foran 400 rekrutter i Berlin Bendlerblock, sekundærsetet for forsvarsdepartementet, etterlot ingen tvil om det. Anledningen til det reaksjonære opptoget var Bundeswehrs (de føderale væpnede styrker) seremonielle ed på 75-årsjubiléet for det mislykkede komplottet for å myrde Adolf Hitler den 20. juli 1944.

I hennes første offentlige tale som forsvarsminister gjorde Kramp-Karrenbauer det klart at hun ønsket å «videreføre moderniseringen» av Bundeswehr, med «all hennes makt» og hun ville betingelsesløst stille opp for militærets interesser.

Hun forsikret generalene, admiralene og rekruttene om at «takk alene er ikke nok». «Deres tjeneste avkrever respekt; deres tjeneste avkrever aktelse; deres tjeneste avkrever støtte. Først og fremst av meg. Jeg vet: Tyskland kan stole på dere. Og jeg forteller dere, at dere kan stole på meg.» Dette gjelder «på en spesiell måte for alle våre kvinner og menn i felten, som slåss i utlandet for vår sikkerhet og våre verdier».

Merkel kom i sin tale med tilsvarende kommentarer og kunngjorde at hun ville presse på videre for militæropprusting. «Våre soldater må få den støtten, det utstyret og den opplæringen som er nødvendig for at de får utført sin oppgave. Det er grunnen til at vi allerede har økt forsvarsutgiftene våre og vil fortsette å gjøre det. Det skylder vi våre soldater. Det skylder vi våre partnere i De forente nasjoner (FN), i NATO og i EU.»

Kansleren gikk gjennom ei liste over land og regioner der tysk imperialisme allerede hevder sine interesser med våpenmakt: «Tyske soldater deltar i FN- og EU-ledede oppdrag, slik som i Mali – jeg var selv i stand, igjen i år, til å la meg overbevise av det høye nivået av operativ beredskap der – på Afrikas horn, eller utenfor kysten av Libanon. De er stasjonert på Balkan. De jobber for NATO i Afghanistan og Litauen.»

Og fra den føderale regjeringens standpunkt er dette bare begynnelsen. I løpet av de siste årene har begrepet «nasjonalt- og allianseforsvar» – på vanlig språk betyr det å forberede en mulig krig mot atomvåpenbestykkede Russland – «gjenvunnet viktighet», forklarte kansleren. Dette ble vist av «vårt oppdrag i Litauen» og «veldig imponerende» var «demonstrasjonene i mai i Munster ved NATO-spydspissen under tysk ledelse». Hun var «av den faste overbevisningen: Vi må alltid bevise at vi er beredte, og i stand til å utplassere våre styrker og til å forsvare oss.»

Det er bare logisk at styringsklassen i sin retur til en aggressiv utenrikspolitikk feirer attentatsmennene fra den 20. juli, som alle kom fra Wehrmacht (Nazi-Tysklands væpnede styrker) og var representanter for tysk militarisme, og som fremfor alt ønsket å avverge Tysklands fullstendig militære nederlag i andre verdenskrig. De var ikke pionerer «mot urettferdighet, diktatur, barbari og forakt for menneskeheten», som Kramp-Karrenbauer hevdet i sin tale, men snarere motstandere av den voksende progressive og sosialistiske opposisjonen blant arbeidere og ungdom, der den fant sitt uttrykk i motstandsgrupper som f.eks. Den hvite rose eller Det røde kapell.

I motsetning til propagandaen spredt av den føderale regjeringen og alle de etablerte partiene, var konspiratørene fra den 20. juli rundt Claus von Stauffenberg stort sett høyreekstreme antidemokrater, antisemitter og nasjonalister, som lenge hadde støttet Hitler-regimet og som selv var dypt impliserte i naziforbrytelser.

Her er bare noen få eksempler: general Eduard Wagner, som besørget flyet som brakte Stauffenberg til Ulvehiet – Hitlers militærhovedkvarter – og tilbake til Berlin etter attentatsforsøket, spilte en sentral rolle i utryddelseskrigen mot Sovjetunionen. «Ikke-arbeidende krigsfanger i fangeleirene må sultes i hjel,» bemerket han i november 1941. Angående beleiringen av Leningrad, skrev han til sin kone den 9. september 1941: «Først må du la Petersburg sulte, hva skal vi med en by på tre-og-en-halv millioner som bare belaster vår matforsyning. Det er ikke noe som heter sentimentalitet.»

Wolf-Heinrich von Helldorf, som Stauffenberg hadde møtt personlig flere ganger i 1944 og som Himmler benevnte først blant konspiratørene i sin tale til Gauleiteren (partiledere for de regionale greinene av nazipartiet) den 3. august 1944, hadde vært medlem av NSDAP, SA og SS lenge før maktoverføringen til Hitler. Sammen med Joseph Göbbels, daværende Gauleiter for Berlin, organiserte han det såkalte «Kurfüstendamm-opprøret», den første antisemittiske pogromen i Berlin den 12. september 1931, dagen for Det jødiske nyttår.

Senere spilte han en sentral rolle i deporteringen av jøder fra hovedstaden. «Helldorff presenterer meg ei liste over tiltakene som er iverksatt mot jødene i Berlin. De er nå virkelig strenge og omfattende. På denne måten vil vi få drevet jødene ut av Berlin innen overskuelig fremtid,» skrev Göbbels i sin dagbokopptegnelse for den 2. juli 1938.

SS-Gruppenführer Arthur Nebe, som ledet enheter som skulle ha arrestert ledende representanter for naziregimet etter attentatet, ledet den beryktede Einsatzgruppe B under de første månedene av krigen mot Sovjetunionen. Under hans kommando myrdet SS-dødsskvadronen mer enn 45 000 sivile, der de fleste var jøder. Nebe utprøvde massedrepingen med giftgass, han anskaffet giftgassen for drapet av funksjonshemmede, eksempelvis i T4-kampanjen, og han ledet etterforskningen mot den kommunistiske motstandskjemperen Georg Elser. Elser hadde utført et forseggjort attentatsforsøk mot Hitler og nesten hele naziledelsen, i München Bürgerbräukeller den 8. november 1939.

I desember 1941 ønsket Stauffenberg selv velkommen foreningen i Hitlers hender av autoriteten til øverstekommanderende for hæren og øverstekommanderende for Wehrmacht. Han hadde oppfattet begynnelsen av andre verdenskrig som «en frelse», og skrev under invasjonen av Polen i et brev til sin kone: «Befolkningen er en utrolig mobb, mange jøder og mange mennesker av blandet herkomst. En befolkning som bare føler seg komfortable under pisken. De tusenvis av fanger vil være bra for vårt landbruk. De vil så absolutt komme godt med i Tyskland, de er arbeidsomme, villige og nøysomme.»

Før attentatet forpliktet Stauffenberg seg «i ånd og i gjerning til det tyske folkets store tradisjoner» og «til den germanske natur». Han forklarte at han foraktet «likhetssløgnen» og at den «nye orden» han strebet etter måtte være basert på «anerkjennelsen av naturlig rangorden».

Mot dette bakteppet utgjør Merkels erklæring om at 20. juli-konspiratørene «oppfordrer oss til resolutt å opponere mot høyreorientert ekstremisme, antisemittisme og rasisme, i alle deres manifesteringer» den totale kynisme. Akkurat som hennes påstand om å «forsikre at historiens lærdommer ikke falmer».

Faktisk gjorde den seremonielle eden i Bendlerblock det klart at styringsklassen – i motsetning til flertallet av den tyske befolkningen som dypt avskyr militarisme, fascisme og krig – ikke har trukket «lærdom av historien». Dette er vist av påminnelsen av medlemmer av Wehrmacht, så vel som av Bundeswehrs krigspolitikk og forøvrig byggingen av et nytt høyreorientert ekstremistparti. Bemerkelsesverdig nok deltok AfD-lederen Rüdiger Lucassen, en tidligere soldat og talsperson for forsvarsdepartementet, i seremonien i Bendlerblock for å påminne de «modige patriotene» som «prøvde å redde vår nasjons ære med sine liv som innsats».

Forfatteren anbefaler:

[tysk filmomtale om tekstens tema; med tittelen «Valkyrie: en triller, men ingen historisk film»]

Operation Walküre - Das Stauffenberg-Attentat

[30. januar 2009]