Krigsfare i Midtøsten tilspisser politisk krise i Storbritannia

Av Robert Stevens
23 July 2019

Spenninger fortsetter å vokse over konfrontasjonen med Iran over beslagleggingen av en britisk oljetanker i Hormuzstredeet på fredag, og reiser faren for en katastrofal militærkonflikt i Midtøsten.

Det svensk-eid skipet Stena Impero, som seiler under britisk flagg, ble beslaglagt av Den iranske revolusjonsgarden for det de sa var et brudd på internasjonale maritime regler og forskrifter.

Den kriserammede britiske konservative regjeringen – som utførte sjørøveri da den anholdt en iransk oljetanker utenfor Gibraltar, som de fortsatt holder etter nesten tre uker – reagerte med en rekke trusler mot Iran, og advarte om «alvorlige konsekvenser». Cobra, den britiske regjeringens sikkerhetsråd i nødssituasjoner har vært sammenkalt for flere møter, hvor det ble enighet om å styrke den britiske militære tilstedeværelsen i regionen, deriblant i Hormuzstredet, den tett-trafikkerte 21-kilometer-brede sjøfartspassasjen der en femtedel av all transport av verdens olje passerer, og en tredjedel av verdens flytende naturgass.

På søndag sa Storbritannias forsvarsminister Tobias Ellwood at Storbritannia vurderte en «serie alternativer», deriblant å fryse alle Irans eiendeler, dersom tankeren ikke ble løslatt.

Ifølge rapporter i Sun er det som allerede er avtalt at en «britisk atomdrevet ubåt, av klassen Astute, som er antatt allerede å være til havs, kan forventes å være på vei mot regionen innen dager».

Sun rapporterte at «Royal Marines ... ville være autorisert til å bruke tungkalibergeværer, snikskyttere og lette antitanksmissiler for å avskrekke iranske styrker.»

HMS Duncan, en Type 45 luftforsvar-destroyer, er også deployert for å støtte et annet britisk krigsskip allerede i regionen, HMS Montrose. Et Royal Navy support skip, RFA Cardigan Bay, har base i Bahrain, og avisa rapporterer at ««HMS Kent, nok en Type 23 antiubåtfregatt, er forventet å dra til Gulfen i løpet fem uker».

Mens den offentlige posisjonen er at alle alternativer er på bordet, rapporterte Daily Telegraph på lørdagskveld at «det formenes at de [britene] har bedt sine amerikanske allierte om, i utgangspunktet å avstå fra å komme med betennende offentlige uttalelser om Irans beslaglegging av Stena Impero, da de søker en diplomatisk løsning på krisen.»

Avisa sa: «[Utenriksminister] Jeremy Hunt ... snakket med sin motpart [USAs] Mike Pompeo, som var i Argentina, på fredag kveld. Britiske og amerikanske embetsrepresentanter fortsatte å utveksle gjennom natta fredag. Representanter for Det hvite hus skjøv ikke imot, på rapporter om at Storbritannia sendte USA en melding om at de ønsket å forsøke å de-eskalere situasjonen.»

Hormuz-hendelsene har massivt eskalert den politiske krisen i Storbritannia. Statsminister Theresa May, som har vært handlingsudyktig [‘lame duck’] i månedsvis – vil nesten helt sikkert bli erstattet i løpet av uka som partileder for De konservative og dermed som statsminister, av Hunts utfordrer – pro-Brexit-eren Boris Johnson.

May har blitt kjørt på sidelinja i en slik grad at hun angivelig ikke deltok på fredagens Cobra-møte, «ikke engang på sikker videolink» (ifølge Sky News), til tross for det faktum at møtene normalt er ledet av statsministeren.

Johnson, som trakk seg som Mays utenriksminister i juli i fjor etter mindre enn ett år i stillingen, er ikke kabinettminister og var heller ikke tilstedeværende på Cobra-møtene. Som den mest fremtredende pro-Brexit-Toryen taler Johnson for å utdype båndene med USA basert på å sikre en post-Brexit-frihandelsavtale med Trump-administrasjonen. Han har opparbeidet et nært forhold til den amerikanske antiEU-presidenten. Sky News rapporterte fredag kveld: «Boris Johnson hadde en hemmelig telefonsamtale med Donald Trump i går ...»

Med tanke på de enorme geopolitiske implikasjonene av at Storbritannia skulle støtte Trump-administrasjonen i enhver militærhandling mot Iran – med en befolkning som er dypt fiendtlig mot enhver videre imperialistplyndring i Midtøsten – følte både Johnson og Hunt behov for å love at de ikke ville støtte amerikanske militærangrep mot Iran i Tory-valgbruduljene.

Flere spaltister i de nominelt liberale og høyreorienterte mediene har gitt uttrykk for disse betenkelighetene, der de har opponert mot at Storbritannia involveres i nok en Midtøsten-krig, fordi det er mot «nasjonalinteressen».

Simon Tisdalls spalte i Guardian, «Hvordan Trumps erkehauk lurte Storbritannia inn i ei farlig felle for å straffe Iran,» mente at som resultat av beslagleggingen av Irans supertanker, hadde «Storbritannia blitt kastet inn i en internasjonal krise landet er dårlig forberedt på å håndtere. Tidspunktet kunne knapt være verre. En uprøvd statsminister, formodentlig Boris Johnson, skal inn i Downing Street denne uka. Storbritannia er på randen av en uryddig fratreden fra EU, der landet fremmedgjør sine nærmeste europeiske partnere. Og landets forhold til Trumps Amerika er unikt anstrengt.»

I Financial Times advarte Gideon Rachman for at Johnson «står overfor utsiktene til å måtte håndtere en stor diplomatisk krise med Iran, som kan spinne ut av kontroll og til militærkonflikt».

Relasjonene mellom USA, Storbritannia og Den europeiske union (EU) står overfor nedsmeltning, samtidig som «en britisk beslutning om å innordne sin Iran-politikk med Washingtons, vil sannsynligvis avslutte for godt ethvert EU-forsøk på å holde Iran-atomoverenskomsten i live». Rachman la til: «Det ville også representerer oppgivelsen av en lengestående britisk utenrikspolitisk posisjon, og det kan øke sjansene for en militærkonfrontasjon lengre ned i gata.»

Deler av militæret og big business stiller seg åpent bak militæroppbyggingen mot Iran. Blant dem er lord West, den tidligere øverstekommanderende for marinen [First Sea Lord] og en tidligere Labour-minister, som uttalte: «De [Iran] er de som eskalerte ved å angripe et av våre handelsskip, så hvis de angriper et av våre handelsskip, da får de igjen for deres frekkhet.»

West advarte imidlertid også, i en Guardian-tekst publisert på lørdag: «En militær respons mot Iran er ikke hensiktsmessig, og dessuten er det utenfor våre væpnede styrkers evne å kunne reagere alene.»

«Men vi bør gjøre det klart for iranerne at selv om vi hittil har forsøkt å snakke med Washington om å lette sanksjoner, vil vi ta side med USA og styrke sanksjoner med mindre Iran løslater vårt skip og besetningen.»

Han advarte: «Noen mektige grupper i Israel, Saudi-Arabia og USA vil ha krig og tror at et presisjonsangrep mot sentrale deler av Irans militæres evne, vil føre til regimeendring. De tar feil. Det ville føre til en åpen-ende-krig med katastrofale konsekvenser på tvers av hele regionen, og over hele kloden.»

West varslet: «Det er veldig reelle risikoer for feilkalkulering, eller at noe dumt og snartenkt skjer, som fører til en krig.» I kommentarer rettet mot Johnson og Hunt, skrev han: «Til tross for hva noen tror, skulle det bryte ut en krig er det ingen måte Storbritannia kan unngå å bli fullt involvert på den amerikanske siden.»

Eskaleringen av spenninger de siste ukene viser at den generelle tendensen er i retning militær konflikt. Hver dag som går forflytter Storbritannia seg nærmere kanten av krig. Krisen blir grepet til som en anledning for de som taler for en drastisk økning av Storbritannias militærbudsjett og for reverseringen av kutt til Forsvaret.

Mediene til milliardæroligarken Report Murdoch har lenge tjent som formidler for luftingen av disse posisjonene. Deborah Haynes, utenriksredaktør ved Sky News og tidligere forsvarsredaktør ved Murdochs Times, har blitt avslørt som del av den britiske journalistgruppa som er medlemmer av den britiske klynga i Integrity Initiative (II). II ble opprettet av London-baserte Institute of Statecraft, for å spre propaganda på vegne av britisk imperialisme.

Haynes skrev i en redaksjonell artikkel for Sky News sist helg om «virkeligheten av at Royal Navy ikke lenger har tilstrekkelig med krigsskip å avse til å eskorte maritimtrafikken gjennom Gulfen og samtidig opprettholde deres andre forpliktelser rundt om i verden.»

Der hun henviste til nedgangen i størrelsen på Storbritannias militærarsenal beklaget hun: «Degraderingen av Royal Navy og resten av de væpnede styrker har vært et politisk valg siden slutten av den kalde krigen.»

Hun fortsatte: «Forsvarseksperter har advart i årevis for at øyeblikket da Storbritannia endelig erkjenner, det noen ser som en selvforskyldt handling av nasjonalvandalisme (når det gjelder kostnadsbesparende kutt til militæret), vil være når vi lider et nederlag eller en katastrofal tilkortkommenhet på den internasjonal scenen.»

«Kunne beslagleggingen av tankeren Stena Impero være dét vekkesignalet?»

«På lengre sikt, la begrensningene i Storbritannias forsvar som Gulfkrisen har eksponert, være foranledning til at den neste statsministeren investerer tilstrekkelig med penger, strategisk tenkning og innovasjon til å gjenoppbygge de væpnede styrkene, slik at Storbritannia ikke blir tatt på senga igjen.»

Haynes insisterte: «Mer umiddelbart må forsvarssjefer bli bemyndiget av deres politiske ledere til å innta en strammere holdning overfor Iran.»