Fascistene i Det hvite hus

17 July 2019

President Donald Trumps tirader de tre siste dagene har ingen presedens i det amerikanske presidentskapets historie. Trump, støttet av en klikk av rådgivere i Det hvite hus, snakker åpent som en fascist der han demoniserer mennesker av forskjellige etnisiteter og nasjonal herkomst, rakker ned på sosialisme og erklærer at de som motsetter seg hans administrasjons politikk er illlojale overfor landet og burde forlate det.

Trump har rettet sine skjellsord mot demokratiske kongresskvinner: Alexandria Ocasio-Cortez, Ilhan Omar, Rashida Tlaib og Ayanna Pressley. På søndag kveld innledet han et angrep på Twitter der han fordømte dem som «radikale venstreorienterte kongresskvinner» som «snakker så ille om vårt land» og «som hater Israel med en sann og uhemmet lidenskap». Trump refererte den republikanske senatoren Lindsey Grahams kommentarer om at «AOC [Alexandria Ocasio-Cortez] og denne gjengen er en bande kommunister» som er «antisemittiske» og «antiAmerika».

Presidenten la til sin egen kommentar til dette temaet på mandag ettermiddag: «Vi vil aldri bli et Sosialistisk eller Kommunistisk Land,» tvitret han. «HVIS DERE IKKE TRIVES HER, KAN DERE FORLATE!»

Kanskje mest faretruende var at Trump under en ti-minutter-lang raljering på slutten av et mediearrangement for promoteringen av amerikansk produksjon i Det hvite hus på mandag ettermiddag, falskt beskyldte Omar for å ha erklært hennes kjærlighet til Al-Qaida, som han sa drepte amerikanske soldater. Uttalelsen var ikke annet enn en tilskyndelse til vold mot kongressrepresentanten fra Minneapolis, en somali-amerikaner som kom til landet som barn og er ei av to nyvalgte muslimsk-amerikanske kongresskvinnene.

Trump leker med ilden. Han stiller Det hvite hus’ autoritet bak voldelige angrep etter modell av kirkemordene i Sør-Carolina, synagogemassakren i Pittsburgh, og angrepene på moskéer i Sør-California. Dette er under betingelser hvor en Trump-supporter i fjor sendte postbomber til ledende demokrater og mediepersonligheter, og en kystvaktoffiser som ble arrestert for våpenovertredelser viste seg å ha utarbeidet ei dødsliste som inkluderer Ocasio-Cortez, et av Trumps nyligste mål.

Det er mer enn et anliggende om oppildning til vold mot individuelle motstandere. Trumps nedrakkingskampanje mot de demokratiske kongresskvinnene har et klart politisk mål, som går langt utover hans 2020-gjenvalgskampanje, eller for den del disse fire individene. Han kommer med en appell til de mest reaksjonære kreftene i det amerikanske samfunnet, og søker å få bygget en fascistbevegelse i USA.

USAs president, som taler for betydelige deler av styringsklassen, har erklært at enhver som motsetter seg styringsklassens utenriks- og innenrikspolitikk, burde gjøres til gjenstand for rettsforfølgelse, utvisning eller fysisk vold.

Amerikanske presidenter pretenderte i sin tid, spesielt i perioden av den kalde krigens tvekamp mellom amerikansk imperialisme og Sovjetunionen, å kunne posere som ledere av «den frie verden», der de representerte et land som lenge identifiserte seg som «en nasjon av innvandrere». Trump kaster fra seg dette påskuddet. Hans ideelle Amerika ville være en brutal politistat der arbeidende mennesker er fratatt alle rettigheter, og symbolene på nasjonal «storhet» er en massiv mur langs grensa mellom USA og Mexico, og børsindeksen Dow Jones Industrial Average – som han på mandag skrøyt av hadde satt en rekord på 27 000.

Trumps skryting og mobbing er imidlertid ikke tegn på styrke, men på svakhet og en utdypende krise. Mens han kan stole på at Det demokratiske partiets lederskap vil samspille, inngå kompromisser og støtte opp hans regjering, er det en voksende opposisjon blant arbeidende mennesker som truer en sosial og politisk eksplosjon i Amerika. Dette uttrykkes av en voksende streikebevegelse og av protestene som brøt ut sist helg mot de forestående deporteringsraidene som skal utføres av ICE – Immigration and Customs Enforcement – i ti storbyer.

Millioner motsetter seg denne regjeringen og alt den står for, men de er fanget inne i rammene av det foretakskontrollerte to-parti-systemet, der det angivelige alternativet til Trump er Det demokratisk partiet, som er fullstendig identifisert med Wall Street og militær-etterretningsapparatet.

De fire kongresskvinnene som var mål for Trumps Twitter-nedrakking holdt en pressekonferanse på mandag ettermiddag. Hver av de fire fordømte Trumps brutale behandling av innvandrere i interneringsleirer ved grensa, og de krevde hans impeachment [stilles for riksrett av Kongressen].

Men i formuleringer som ganske sikkert var utarbeidet bak kulissene i samspill med House Speaker Nancy Pelosi og andre demokratiske ledere, hevdet de fire kongresskvinnene at Trumps krigserklæring mot dem var en «avledning», og burde ignoreres til fordel for saksanliggender som helsetjenester, våpenvold og immigrasjon.

I deres svar på spørsmål fra pressen var det bemerkelsesverdig at ingen av de fire valgte å respondere på Trumps fordømmelser av dem som sosialister, kommunister og sympatisører av Al-Qaida. De fire demokratene brukte heller ikke ordet «fascist» for å karakterisere Trumps uttalelser fra de foregående tre dagene, eller hans handlinger mot immigrantfamilier.

En tilsvarende taushet om den politiske karakteren av Trumps siste raljeringer råder i det demokratiske kongresslederskapet, blant de demokratiske presidentkandidatene, og i avis- og fjernsynsnettverkene innordnet med Det demokratiske partiet, eksempelvis New York Times, CNN og MSNBC.

Det eneste konkrete tiltaket House Speaker Nancy Pelosi foreslår er en misbilligelsesresolusjon som skulle fordømme Trumps språkbruk, og hans refereranse til president Ronald Reagan – som ledet den høyreorienterte regjeringen som initierte den pågående kampanjen for sosial kontrarevolusjon og angrepene på arbeiderklassen i Amerika – som er den angivelige modellen for høflighet og toleranse.

Konteksten for Trumps polemiske harang er betydningsfull. Den etterfølger en stadig mer offentlig fordømmelse av de fire kongresskvinnene fra lederskapet av Det demokratiske partiet, for deres manglende godkjenning og støtte for lovfremlegget som innvilget over $ 4 milliarder [NOK 34 miliarder] til finansieringen av Trumps implementering av hans fascistiske grensepolitikk, og som ble vedtatt med overveldende støtte fra demokratene.

«Alle disse menneskene har sitt publikum, og de har deres Twitter-verden,» uttalte Pelosi til New York Times. »Men de hadde ingen tilhengerskare. De er fire personer, og dét er så mange stemmer de fikk.»

Medieresponsen har underbygget demokratene ved å kritisere Trumps bemerkninger som «rasistiske» og «xenofobiske», samtidig som man unngår begrep som «fascist» og «nazistisk», som mer nøyaktig ville beskrevet den politiske betydningen av hans uttalelser, og som ville satt søkelys på Det demokratiske partiets selvtilfredse og helt passive respons.

Kanskje det nedrigste uttrykket for denne mediekampanjen var gjestekronikken skrevet av Charles Blow i New York Times, som kritiserte Trump fra identitetspolitikkens standpunkt og som erklærte at «hvite mennesker og hvithet er det sentrale for Trumps presidentskap. Hans primære anliggende er å forsvare, beskytte og fremme nettopp det. Alt som truer dét må angripes og hetses. Trump bringer det amerikanske presidentskapets makt til redningen av hvitt overherredømme.»

I virkeligheten legitimerer Blow Trumps påstand om at han, en milliardæreiendomssvindler og «reality fjernsyns»-personlighet, er den autentiske representanten og forsvareren av den arbeidsløse kullgruvearbeideren i Vest-Virginia eller den oppsagte stålverkarbeideren i Ohio, på grunn av deres felles hudfarge.

Milliardærene og de arbeiderne de utnytter har, så lenge de alle er hvite, en felles identitet og et felles privilegium, i henhold til den etnisitetsbesatte Times-kronikkørens formeninger (som utvilsomt har ei inntekt og en personlig formue langt forbi arbeideres i det av-industrialiserte Midtvesten).

Blow beskylder arbeidere (ikke Det demokratiske partiet og partiets hatede kandidat Hillary Clinton) for Trumps valg, og for ultrahøyrepolitikken gjennomført av hans administrasjon. Han konkluderer med at «medborgere – muligens en tredjedel av dem» avslører deres rasisme «gjennom deres fortsatte støtte for ham». Dette er en bakvasking av arbeiderklassen.

Den pågående bølga av streiker i USA ble utløst av tusenvis av lærere i Vest-Virginia – en stat som Trump vant overveldende i 2016 – som trosset delstatsloven, et lokalparlament med republikansk flertall og en demokrat-nå-republikansk guvernør for å slåss for høyere lønninger og trygg tilgang til helsetjenester, og mot privatiseringer og innføringen av charterskoler. Disse lærerne, og hundretusener andre arbeidere i påfølgende streiker og protester, har demonstrert at klasse – ikke etnisitet og hudfarge – er den grunnleggende skillelinjen i det amerikanske samfunnet.

Trump er ikke president for «de hvite menneskene». Han er presidenten som søker å anvende rasisme og antiimmigrantfordommer for å splitte arbeiderklassen og for å opprettholde Wall Streets og de gigantiske foretakenes overherredømme. Politikere og kommentatorer som motsetter seg arbeiderklassens enhet i kampen mot kapitalisme spiller rett i hendene på Trump og hans forsøk på å bygge en fascistbevegelse i Amerika.

Patrick Martin