Syrizas valgnederlag: Et balanseregnskap av et politisk bedrageri

10 July 2019

Søndagens valgnederlag for Syriza-regjeringen («Koalisjonen av det radikale venstre») avrunder og bringer til opphør en strategisk erfaring for den greske og den internasjonale arbeiderklassen.

Da statsminister Alexis Tsipras og hans regjering inntok embetet for fire år siden, med løfter om å avslutte EUs Memorandum for innstramminger og nedskjæringer, erklærte hele middelklassens pseudo-venstre partiets seier som en massiv triumf for arbeiderklassen og et «radikalt» alternativ til kapitalismen.

Disse kreftene holdt Syriza opp som en modell for alle partier og politiske ledere «for de 99 prosentene» – fra partiet Podemos i Spania til den britiske Labour-Party-lederen Jeremy Corbyn og til Amerikas selvbenevnte «sosialist»-kandidat Bernie Sanders.

I stedet innførte Syriza et sett av dypere innstrammingstiltak enn noen annen regjering i moderne historie, bortsett fra det stalinistiske Kommunistpartiet med sin oppløsing av Sovjetunionen, samtidig som regjeringen omdannet landet til en kvasi-politistat og har gjennomført den mest drakoniske flyktningepolitikken i hele Europa.

Fire år senere kastet de frustrerte, ruinerte velgerne ut Tsipras. Samtidig med et massivt velgerfravær er det foraktede, høyreorienterte Nytt Demokrati (ND) tilbake på post.

Det regjerer en øredøvende stillhet om årsakene til dette nederlaget i Spanias publikasjon Cuarto Poder, i Storbritannias Socialist Worker og i Amerikas Jacobin-magasin. Men det var det forutsigbare resultatet av Syrizas rene bedrageri av sine valgløfter. Siden de inntok regjeringskontorene i januar 2015 har de slaviskt signert på den prikkede linja for hvert et innstrammingsmemorandum, hver en bankkausjonering og hvert et sosialkutt forlangt av EU.

Disse fire årene har bekreftet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales (ICFI) analyse av klassejuvet som skiller arbeidere fra den velstående middelklassens «venstre-populistiske» partier. Disse organisasjonene har ingenting å gjøre med sosialisme. Dersom universitetsprofessorene, medieoperatørene og fagforeningsbyråkratene som leder Syriza kunne snakket ærlig om hva de mener om det reaksjonære resultatet av deres mandatperiode, ville de si: «Oppdrag utført».

I 2012, da Tsipras reiste til Washington for å stå til audition for CIA samtidig med voksende arbeiderklassemotstand mot EU-nedskjæringene pålagt av ND, advarte WSWS [engelsk tekst]: «I de kommende klassekampene vil Syriza konfrontere arbeiderne som en fiende. Deres mål, enten de kommer til makten eller ikke, er å begrense den folkelige motstanden mot innsparingspolitikken og å opprettholde finanskapitalens politiske dominans over arbeiderklassen.»

Da Syriza ble valgt i januar 2015, etter ett år med streiker og protester mot nedskjæringene, skrev WSWS at Syriza representerte «en enorm fare. Til tross for partiets venstrefasade er Syriza et borgerlig parti som hviler på velstående lag i middelklassen. Mens lederen Alexis Tsipras lover velgerne en (veldig liten) reduksjon av den forferdelige nedskjæringspolitikken i Hellas, blir han aldri lei av å love representanter for bankene og regjeringer i utlandet at de har ‘ingenting å frykte’ fra en Syriza-regjering.»

Som kontrast skrev Stathis Kouvelakis, professor ved King’s College i London og tidligere Syriza-medlem, på den tiden i Jacobin: «Syrizas valgtriumf har brakt håp til det europeiske radikale venstre og til arbeiderbevegelsen, og tilbyr den en enorm mulighet.» Han innrømmet at Syrizas «strategiske orientering mot EU vel er heller uklar,» og at partiets regjeringskoalisjon med de Uavhengige Grekerne fra det ytrehøyre var «et onde». Ikke desto mindre forutså han en kamp: «Sannhetens øyeblikk er for hånden.»

Dette var like så bedragersk som Tsipras’ valgløfter om å avslutte EU-nedskjæringene. Så langt fra å ville kjempe ble Syriza overrasket og foruroliget av arbeidernes massedemonstrasjoner, som brøt ut etter deres valgseier. De hadde ikke til hensikt å mobilisere arbeiderklassens raseri, etter tiår med EU-innsparinger etter den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991, og helt spesielt siden Wall-Street-krasjet i 2008.

Syriza kom ikke med noen appell til en bredere motstand fra den europeiske og den internasjonale arbeiderklassen. I stedet turnerte Syrizas finansminister Yanis Varoufakis de store europeiske hovedstedene, for samtaler om å utarbeide en litt modifisert sparepolitikk. Varoufakis fortalte senere til Observer at han i disse samtalene – samtidig som han offentlig hyllet den tyske kansleren Angela Merkel som Europas «smarteste politiker» – foreslo en økonomisk politikk som var «standard thatcheristisk eller reaganesque».

Dette var grunnen til at – så snart Berlin, London og Paris antydet at de ikke ville akseptere noe opphør av sparepolitikken – Syriza raskt kapitulerte og trampet på sine valgløfter, og den 20. februar 2015 undertegnet regjeringen et nytt EU-memorandum for innstramminger og nedskjæringer. Syriza hadde alle maktens posisjoner til kunnet gjøre en internasjonal appell til arbeiderklassens misnøye. Men partiet ville ikke. For å få håndhevet de typer angrep Thatcher eller Reagan utførte mot britiske og amerikanske arbeidere på 1980-tallet kunne ikke partiet tolerere ei bølge av streiker og kamper fra arbeiderklassen.

Gjennom hele våren 2015 søkte Syriza å finne måter å rettferdiggjøre de titalls milliarder euro i sosiale angrep som de forberedte seg på. Da EU truet med å kutte av kreditten til greske banker og dermed tvinge Hellas til å gjenopprette en nasjonal valuta for å avverge et sammenbrudd av sitt finanssystem, planla Tsipras en folkeavstemming om EU-sparetiltakene, for juli 2015. Den lengetidige pabloisten, og Syriza-beundreren Tariq Ali rapporterte senere at denne folkeavstemmingen for Tsipras var «en kalkulert risiko. Han trodde at ‘Ja’-leiren skulle vinne, og planla å tre av og la EU-marionetter drive regjeringen.»

Tsipras første forsøk på å gi makten tilbake til høyresiden mislyktes imidlertid. «Nei»-velgerne vant med et valgskred på 61 prosent, da arbeidere stemte overveldende mot sparetiltakene. Tsipras og Syriza ignorerte derpå resultatet av sin egen folkeavstemming og besluttet å pålegge ei sparepakke på € 13 milliarder [NOK 126 milliarder], diktert av Berlin og Brüssel.

Denne beslutningen var forankret i de klasseinteressene som betjenes av Syriza, og symboliserte den betydelige rikdommen til partiets ledere. WSWS bemerket [engelsk tekst] på den tiden: «Syriza-parlamentarikeren Dimitris Tsoukalas (med en deklarert personlig formue i 2013 på mer enn € 1 million / NOK 9,7 millioner), finansministeren Tsakalotos (med en børsportefølje verdsatt til over € 500 000 / NOK 4,9 millioner), økonomiministeren Giorgios Stathakis (€ 426 000 investert med JP Morgan / NOK 4,1 millioner), tidligere Syriza-leder Alekos Alavanos (personilg formue på € 350 000 / NOK 3,4 millioner, og en aksjeportefølje og 11 fasteiendom-besittelser) og den tidligere finansministeren Yanis Varoufakis (gift med Danae Stratou som er millionær) kan ikke forestille seg, eller over hode tolerere et brudd med EU, fordi – som resten av den greske styringseliten – de ville tape mye av sin rikdom dersom Hellas forlot euroen og deres eiendeler og besittelser ble re-denominert i en sterkt devaluert nasjonalvaluta.»

Hva har så dette betydd for arbeidere i Hellas? Det var den største økonomiske kollapsen i Europa siden den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen selv. Økonomisk produksjon falt med en fjerdedel, inntektene med over 30 prosent og pensjonene med 50 prosent, samtidig som fattigdomsraten blant befolkningen økte til 35 prosent. Arbeidsledighetsraten står fortsatt på 18 prosent og for ungdommen på over 40 prosent, selv etter opphausingen av sysselsetting i gig-økonomien som Syriza har fremmet tungt. Hver tredje greske arbeider jobber for ei deltidslønning på € 317 per måned [NOK 3 074], eller for halvparten av den offisielle minimumslønna.

EU-sparepolitikken Syriza har hatt tilsyn med har ruinert millioner av menneskers liv, og kastet arbeiderklassen tiår tilbake. Opphevingen av et universelt helsevesen har medført en økning av dødsfall av forebyggbare sykdommer, eller fordi krefttilfeller først oppdages på et sent stadium av sykdommen fordi prøver utsettes. På arbeidsplassene er arbeidere rutinemessig tvunget til å si seg enige i å betale tilbake en del av lønna til arbeidsgiverne som en forutsetning for å få arbeid, eller å avstå fra lønn i lange perioder. Hundretusener av grekere ble tvunget til å forlate sitt hjemland for å prøve å finne jobb i utlandet.

De som sier at dette var et uunngåelig utfall av en ulik kamp mellom Hellas og hele EU lurer bare seg selv eller andre. De siste årene har sett de største økningene av streiker og sosiale protester i Europa og utover, på flere tiår. Disse inkluderer den første nasjonale lærerstreiken i Polen siden den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i 1989, de franske «gul vest»-protestene, og streiker mot EU-lønnsfrysinger i Tyskland, Portugal og Belgia.

Syriza-regjeringen nektet å appellere til, og å mobilisere denne motstanden i den internasjonale arbeiderklassen fordi den var ledet av en klikk av småborgerlige gangstere som var fast bestemt på å redde bankenes rikdommer og på å berike seg selv.

En sentral bekymring for Syriza-regjeringen siden 2015 har vært å perfeksjonere teknikker for politiundertrykking som målretter arbeidere. Samtidig som han opprettet konsentrasjonsleirer i Hellas for flyktninger på flukt fra imperialistkriger i Syria og i Irak, har Tsipras også styrket opprørspolitiet og har dyrket en relasjon til militærdiktatoren general Abdel Fattah el-Sisi, slakteren av den egyptiske 2011-revolusjonen. Det er liten tvil om at planene foreligger for at Tsipras raskt vil fremstå som personlig meget velstående, så snart han forlater kontoret.

Fire år med Syriza-regjeringen har servert forødende og veldig dyrkjøpte politiske lærepenger for den internasjonale arbeiderklassen. Den presserende oppgaven er å trekke de politiske konklusjonene som er å hente av disse lærdommene.

Denne erfaringen har uforglemmelig vist at det er umulig å bekjempe en bankerott kapitalistisk orden ved å stemme for «venstre-populistiske» partier, for å få gjennomført reformer under kapitalismen. Forræderiet utøvd av Syriza, forankret i sin klassebase i det velstående småborgerskapet, ville gjentas dersom lignende partier kom til makten andre steder. Veien fremover er en dreining til den klassiske marxismens perspektiv, det vil si til trotskismen: den revolusjonære mobiliseringen av den fulle og hele industrielle og økonomiske makten til den internasjonale arbeiderklassen, for å ta kontroll over det økonomiske liv og statsmakten.

Kampen for dette perspektivet krever et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Dette lederskapet er ICFI, som demonstrerte gjennom sin motstand mot Syriza den grunnleggende korrektheten av sitt klasseperspektiv og sin orientering til arbeiderklassen. Den sentrale oppgaven er nå å bygge seksjoner av ICFI i Hellas, og i alle andre land.

Alex Lantier