Mordet på Lübcke og gjenkomsten av «naziproblemet» i Tyskland

26 June 2019

Nesten 75 år etter Hitlers tredje rikes kollaps har mordet den 2. juni av den tyske politikeren Walter Lübcke (CDU, Den kristelig-demokratiske union), utført av en høyreradikal terrorist eksponert den lenge skjulte skitne sannheten at Tyskland igjen har et veldig reelt naziproblem.

I flere uker ble mordet på Lübcke nedtonet av mediene, og så godt som ignorert av den politiske eliten. Men sydende offentlig harme, og enda mer, politikernes frykt for at de kan bli målrettet av høyreradikale terrorister, har ført til innrømmelser på høyt nivå om at nynazistisk aktivitet nå er en vesentlig politisk fare i Tyskland.

Walter Lübcke

Forsiden på Der Spiegel, Tysklands ukentlig nyhetsmagasin med massesirkulering, har et bilde av drapsmannen Stephan Ernst, og overskriften: «De Brune Soverne: Far, Nabo, Drapsmann? Den Nye Faren fra Høyre.»

Kansler Angela Merkel (CDU) erklærte i Dortmund på lørdag at mordet på Lübcke var «et presserende varsel ... om å undersøke alle områder for mulige tegn på høyreradikale ekstremistiske tendenser og nettverk.» Samtidig som hun advarte om «totalt tap av troverdighet» sa Merkel at staten er «påkalt å handle på alle nivå, og den tyske regjeringen tar dette ansvaret veldig, veldig seriøst».

Innenriksminister Horst Seehofer (CSU, Den kristelig-sosiale union), som bare få dager tidligere hadde påstått at det ikke var noe bevis for involvering av høyreorienterte ekstremistiske terroristgrupper i Lübcke-mordet, innrømmet at høyreradikal ekstremisme har blitt «en alvorlig fare». Seehofer har derfor til hensikt å «gi den konstitusjonelle staten mer tenner» og vil «sette all innsats inn på å øke sikkerheten».

Utenriksminister Heiko Maas erkjente i en kommentar til den massesirkulerte Bild-avisa at «Tyskland har et terrorismeproblem. Vi har mer enn 12 000 høyreradikale ekstremister forpliktet til å utføre voldshandlinger i vårt land. 450 har vært i stand til å gå i dekning, selv om det foreligger utestående arrestordre på dem.» Han konkluderte med et opprop om å «bekjempe innledningene, sammen, hver dag, og overalt».

Alle disse forsinkede utsagn om sjokk og bekymring har en eim av hykleri og bedrag. Det høyreradikale terroristnettverket er et Frankenstein-monster frembrakt av politiet og etterretningsagenturene. Det er beskyttet og oppmuntret av de politiske hovedpartiene. Sammen med mediene og et innflytelsesrikt sjikt av ekstreme høyreradikale akademikere har de skapt et politisk og intellektuelt miljø som tilrettelegger for, og oppmuntrer til gjenoppblussingen av fascisme.

De har promotert det rasistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), med en hovedleder som nylig trivialiserte nazigrusomhetene som ubetydelig «fugledritt», som ikke måtte avlede fra tusen år av «strålende» tysk historie. Ifølge medierapporter donerte Ernst, den anklagede for mordattentatet på Lübcke, i 2016 € 150 til AfD. Han sendte pengene med meldingen: «Valgkampdonasjon 2016: GUD VELSIGNE DERE.»

Storkoalisjonen har spilt den sentrale rollen for oppbyggingen av AfDs politiske autoritet. Beslutningen fra CDU/CSU og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) om å videreføre sin upopulære koalisjonsregjering i kjølvannet av nasjonalvalget i 2017, gjorde AfD til lederen av den offisielle parlamentariske opposisjonen i Bundestag, selv om partiet bare fikk 12,6 prosent av stemmene.

CDU og SPD har inngått sine pakter med AfD, som gir partiet stadig større innflytelse i statsapparatet, i sikkerhetsstyrkene og i det føderale Bundestag og i delstatsparlamentene [Landestag]. Samtidig har begge partier i vesentlig grad adoptert AfDs politiske retningslinjer.

Seehofer og Maas eksemplifiserer storkoalisjonens [‘GroKo’] dyrking av nyfascistiske elementer. I etterkant av sist sommers fascistiske antiimmigrantprotester i Chemnitz proklamerte Seehofer at han ville ha sluttet seg til marsjen dersom han ikke hadde vært regjeringsminister. Han insisterte på at «problemet med innvandring er alle problemers mor i dette landet.»

Sosialdemokraten Maas, som uopphørlig krever en aggressiv utenrikspolitikk understøttet av militærmakt, har rettet sin eder og galle mot de utbredte venstreorienterte og antikrigsympatiene i store deler av den tyske befolkningen, spesielt blant studenter og arbeiderklasseungdommen.

I sentrum for denne råtne politiske prosessen var det en nøye iscenesatt kampanje for å relativisere og legitimere Det tredje rikes forbrytelser, ved å hevde at Hitlers politikk var en forståelig, om enn kanskje overdreven respons på det større onde bolsjevismen representerte. Den reaksjonære rollen spilt av den tyske regjeringen og mediene er spesielt tydelig i tilfellet professor Jörg Baberowski, den fremtredende Hitler-apologeten som er leder for det politisk tilknyttede instituttet for østeuropeiske studier ved Berlins prestisjefylte Humboldt Universitet.

Baberowski er foraktet av studenter for sine ondsinnede fordømmelser av innvandrere, og for hans kyniske trivialisering av naziforbrytelser. «Hitler var ikke ondskapsfull,» uttalte han til Der Spiegel i 2014. «Han likte ikke å høre om utryddelsen av jødene ved sitt bord.» Til tross for – eller rettere sagt, på grunn av dette – har Baberowski blitt glorofisert i mediene, og beskyttet av hans mange venner innen statsapparatet. Bare dager før mordet på Lübcke støttet den tyske regjeringen den høyreradikale professoren i en offisiell uttalelse, der det ble uttalt at enhver kritikk av Baberowski var et angrep på «den frie demokratiske sosiale orden».

Nå har Baberowskis Facebook-venn Erica Steinbach blitt offentlig fordømt som en av de åndelige kildene for mordet på Lübcke. Tidligere i år publiserte Steinbach en serie angrep på Lübcke for hans forsvar av mottakelsen av flyktninger i oktober 2015. Baberowskis venn nektet i noen tid å slette drapstrusler mot Lübcke, som var meldt i kommentarfelt på hennes side.

Mordet på Lübcke har fullstendig bekreftet advarslene om en fascistisk gjenoppblomstring meldt av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og World Socialist Web Site. Vi forklarte de politiske implikasjonene av både Baberowskis legitimering av Hitlers forbrytelser og siden president Joachim Gaucks kunngjøring om «en slutt på militær tilbakeholdenhet» under Sikkerhetskonferansen i München i 2014.

SGP advarte: «Propagandaen fra etterkrigstidens epoke – om at Tyskland hadde lært av nazistenes grufulle forbrytelser, og hadde ‘kommet til Vesten’, hadde omfavnet en fredelig utenrikspolitikk og utviklet seg til et stabilt demokrati – er eksponert som løgner. Tysk imperialisme viser igjen sine virkelige farger, som det oppsto historisk, med all sin aggressivitet både hjemme og i utlandet.»

Faren reist av den fascistiske gjenoppblussingen er reell. Men det er dype forskjeller mellom den politiske situasjonen som eksisterte på 1930-tallet og den av idag. Mens Hitler var i stand til å mobilisere millioner av desorienterte og ruinerte småforretningsfolk og forødede småbønder under sitt banner, er fascismen i dag ikke en massebevegelse. Den er foraktet av det overveldende flertallet. Til tross for alle den tyske styringsklassens bestrebelser på å hvitvaske tysk imperialismes historiske forbrytelser, har den brede massen av befolkningen ikke glemt 1930- og 1940-tallets skrekk og gru. En nylig meningsmålingsundersøkelse viser at 70 prosent av den tyske befolkningen motsetter seg enhver form for regjeringsdeltakelse for AfD. Bare 9 prosent ville støtte en koalisjonsregjering som inkluderte AfD.

Styrken til AfD og de fascistiske attentatsutøverne som kretser rundt partiet, er i stor grad avhengig av partiets støtte innen statsapparatet, og spesielt i politiet og etterretningsorganene. Dessuten kan det basere seg på sympati, og til og med en aktiv oppmuntring fra storkoalisjonen av CDU/CSU og SPD. Gauck, som støttes av alle de etablerte partene, oppfordret i et nylig Spiegel-intervju publisert etter drapet på Lübcke, for en «større toleranse for høyre».

Et nåværende CDU-diskusjonsdokument i delstaten Sachsen-Anhalt oppfordrer åpent til dannelsen av en koalisjonsregjering med AfD basert på et eksplisitt høyreradikalt og ekstremistisk program. Dokumentet argumenterte for at det er nødvendig «nok en gang å forene det sosiale med det nasjonale. Trygghet mot sosial nedgang med sikkerhet fra kriminalitet. Ønsket om et hjem og en nasjonal identitet må settes klart opp mot alle trender av multikulturalisme fra venstreorienterte partier og grupper.»

Som det skjedde i Weimar-republikken på 1920-tallet, etter høyreorienterte ekstremisters mordattentater på Senterparti-politikeren Matthias Erzberger og den liberale utenriksministeren Walther Rathenau, vil statsapparatet – som har blitt infiltrert av det ytrehøyre – bli utnyttet for å intensivere tilslaget mot venstresiden.

Storkoalisjonens siste BfV-rapport – den hemmelige innenriksetterretningstjenesten [Bundesamt für Verfassungsschutz] – bekrefter at for borgerskapet befinner ikke «fiender av demokrati» seg på høyresiden, men på den politiske venstresiden. AfD og partiets høyreradikale ekstremisttilhengere blir kalt «ofre» for angivelig «venstreorientert ekstremisme». Men opposisjon mot kapitalisme, nasjonalisme, militarisme og imperialisme blir derimot fordømt som «venstreradikal ekstremisme» og «forfatningsstridig».

SGP har blitt plassert på regjeringens «observasjonsliste», med den begrunnelse at partiet fordømmer AfD, motsetter seg re-militariseringen av Tyskland og oppfordrer til et sosialistisk samfunn.

SGP er ikke skremt og vil ikke bli avskrekket av denne politiske trusselen. SGP går til rettslige skritt mot Verfassungsschutz (BfV). Partiet appellerer til den eneste sosiale styrken som kan beseire den høyreorienterte politiske konspirasjonen: den tyske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen.

Johannes Stern