Trump sparker igang 2020-presidentvalgkampen med fascistisk kampanjesamling

Mens Biden lover beskyttelse for milliardærer

Av Patrick Martin
21 June 2019

Kampanjesamlingen president Trump holdt på tirsdag kveld i Orlando, Florida, markerte den semi-offisielle åpningen av 2020-valgkampen, en 18-måneder-lang konkurranse mellom de to høyreorienterte partiene som utøver et politisk monopol i USA.

Trump-samlingen inneholdt de fascistiske appellene til nasjonalisme og antiimmigrantsjåvinisme som har vært kjennetegn på hans politiske aktivitet siden han lanserte sin første kampanje for nominering som republikansk presidentkandidat for fire år siden.

Trump taler på kampanjesamlingen [Foto: C-Span]

Men i motsetning til i 2015 opptrådte Trump nå på Orlando-samlingen som den ubestridte lederen av Det republikanske partiet. Omgitt av presidentskapets pomp og prakt, der han demoniserte både mediene og sine motstandere fra Det demokratiske partiet, syntes Trump å by for rollen til der Führer i stedet for å forsøke å vinne et flertall av stemmene i et demokratisk valg.

I en typisk vinglende og usammenhengende presentasjon, full av løgner, overdrivelser og ondskapsfulle bakvaskelser, hetset Trump immigranter, angrep mediene (og reporterne på samlingen, som han fordømte han gjentatte ganger, der han frembrakte tilrop og trusler fra sine supportere) og han fordømte Det demokratiske partiet som han beskrev som «radikalt», «uamerikansk», «sosialistisk», «ekstremt», «nedrig» og skyldig i «det største sviket mot den amerikanske middelklassen, og helt ærlig, amerikansk liv generelt».

Da han på et tidspunkt sa: «Våre radikale demokratiske motstandere er drevet av hat, fordommer og raseri,» var han tydeligvis engasjert i projeksjon. Han tilbrakte mye av talen som en omkamp av 2016-valget, der han gurglet opp igjen tre-år-gamle angrep på Hillary Clinton og oppmuntret til tilrop og kor fra mengden som «lock her up» [‘få henne fengsla’].

Alle som tar politikk seriøst ville konkludere fra denne talen at Trump vil behandle en seier i 2020 som mandat for å eliminere opposisjon, til og med fra det høyreorienterte, konservative og pro-kapitalistiske perspektivet til Det demokratiske partiet. Dette er den faretruende implikasjonen av hans avsluttende erklæring: «Vi er én bevegelse, ett folk, én familie og én herlig nasjon under Gud.»

Tendensen til autoritarisme er mest nakent uttrykt i Trumps vedvarende appeller til politiet og militæret, som begynte så tidlig som under hans innvielse, da uniformerte tropper plutselig stilte på geledd bak ham, som et militært bakteppe der han holdt sin tale.

I Orlando oppfordret Trump sine tilhengere til å delta i 4. juli-feiringen i Washington, som for første gang i moderne historie er beordret av Det hvite hus til å tjene som en politisk plattform for presidenten. Trump er planlagt å holde en fjernsynstale før fyrverkeriet, der han skal anvende Washington Monument, Lincoln Memorial og National Mall som rekvisitter for iscenesettingen av hans siste bestrebelser på selvforherligelse.

Bemerkelsesverdig var at Trump sa ingenting i det hele tatt om 2018-valget, som så en rekordvekst av valgdeltakelse for et midtperiodevalg og som resulterte i et rungende nederlag for Det republikanske partiet, som mistet kontrollen over Representantenes hus for første gang på åtte år. Trump har reelt sett nektet å anerkjenne utfallet av 2018-valget, han har trosset Kongressens myndighet nå som den er i demokratenes hender, og har beordret sine medjhelpere til å ignorere stevninger, nekte å vitne og til å tilbakeholde dokumenter forlangt av komitéer fra Representantenes hus.

Trump har rett ut benektet at han ligger etter i meningsmålinger som peiler avstemmingen i 2020, og i forrige uke sparket han tre av sine egne republikanske meningsmålingsforetak, da de produserte resultater som bekreftet den nåværende administrasjonens dype upopularitet. Hans Orlando-tale var nok en demonstrasjon på at han godt kunne nekte å erkjenne utfallet av 2020-avstemmingen skulle den gå mot ham. Bare to dager før kampanjesamlingen sa han i en tweet at hans støttespillere kanskje ville kreve at han forblir i Det hvite hus etter 2024 – i en trossing av to-periode-begrensningen fastlagt av det 22. endringstillegget i Den amerikanske konstitusjonen.

I motsetning til i 2016, da han i det minste gjorde en begrenset appell til den sosiale harmen som hadde oppstått som følge av avindustrialisering, økonomisk nedgang og utbredt sosial elendighet – spesielt i industrielle delstater som Wisconsin, Michigan, Ohio, Pennsylvania og Vest-Virginia – går Trump inn i 2020-valgkampen der han proklamerer at livsbetingelsene for masser av arbeidende mennesker aldri har vært så gode.

I Orlando hadde hans henrykkelser over økonomien karakter av en vrangforestilling. «Vårt land blomstrer nå, det er velstand og boom,» sa han. «Og ærlig talt, det skyter til utrolige nye høyder. Vår økonomi er verdens avund, kanskje den største økonomien vi har hatt i vårt lands historie ... Vår fremtid har aldri noen gang sett lysere eller skarpere ut.»

Dette er under forhold der de faktiske livsbetingelsene for titalls millioner arbeidende mennesker forblir lite endret fra fire år tildligere, og i mange tilfeller har forverret seg ytterligere, særlig for ungdommen og unge arbeidere, den første generasjonen i amerikansk historie som lever under langt verre betingelser enn deres foreldre.

Mest truende for Trump er at det siste året har sett de innledende fasene av en bevegelse nedenfra, først og fremst blant lærere og andre arbeidere i offentlig tjeneste, men som nå truer med å spre seg til massene av industriarbeidere, med kontrakter som utløper for 155 000 bilarbeidere i september. Enhver betydelig offensiv fra arbeidere mot foretaks-Amerika ville raskt ødelegge Trumps populistiske forestillinger og eksponere ham som en milliardærbølle og fiende av arbeiderklassen.

Trump har én politisk fordel: at hans nominelle opposisjon er Det demokratisk partiet, like forpliktet til forsvar av big business som republikanerne. Demokratene i Kongressen har bestrebet seg på å få avledet all folkelig motstand mot Trump inn i en høyreorientert retning ved deres kampanje om angivelig «russisk innblanding» i 2016-valget.

Den ene genuine tonen som lød i Trumps tale var da han anklaget demokratene for å ha tilbrakt de siste to-og-ett-halvt-årene i et forsøk på å reversere resultatene fra 2016-valget.

Det har demokratene gjort i allianse med en seksjon av militær-etterretningsapparatet som motsetter seg Trump på utenrikspolitiske spørsmål, særlig hans skifte vekk fra hard-linje-politikken mot Russland, som ble adoptert under den andre perioden av Obama-administrasjonen.

Navnekallingen og skittkastingen mellom republikanerne og demokraterne, ofte utført med øredøvende volum, tjener til å tilsløre deres enighet om grunnleggende anliggender: støtte for big business og kapitalistsystemet; forsvar for amerikansk imperialismes verdensomspennende interesser; underdanighet til militær-politi-apparatet, som er den ultimate garantisten for den amerikanske styringsklassens rikdom og besittelser.

Nomineringskampanjen for Det demokratiske partiets presidentkandidat har vært på gang i mange måneder, men det første offisielle arrangementet, en fjernsynsdebatt over to kvelder, finner sted den 26. og 27. juni i Miami, Florida.

Fremst i feltet som demokratenes presidentkandidat er tidligere visepresident Joe Biden, som satte scenen for fjernsynsdebatten med en serie flagrante høyreorienterte kommentarer: han erklærte at det eneste alternativet til å samarbeide med republikanerne var «fysisk revolusjon»; han så med glede tilbake på sine tidlige dager i Senatet som skulderkompis med segregeringstalsmenn som James Eastland og Herman Talmadge, som behandlet ham respektfullt (mens de støttet lynsjing og andre brutaliteter); og han fortalte et publikum av finasielle støttespillere på Manhattan at en Biden-administrasjon ville beskytte de rike fra folkelig harme oppildnet av økende økonomisk ulikhet.

Bidens bemerkninger på Manhattan, hvor han holdt tre pengeinnsamlingsarrangement [‘fundraisers’] på én enkelt kveld, fortjener oppmerksomhet fordi de demonstrerer klassefundamentet for Det demokratiske partiet og de viser hvordan Trump kan anvende demokratenes skraping for Wall Street som del av hans egne falske populistiske appeller.

«Vet dere, jeg har funnet ut at rike mennesker er like patriotiske som fattige mennesker,» sa Biden. «Det er ikke en vits. Jeg mener, kanskje vi ikke burde demonisere enhver som har tjent seg penger.» Han fortsatte imidlertid med advarslen: «Når vi har inntektsulikheter så store som vi har i USA i dag, da brygger det og det gjærer politisk uenighet og grunnleggende revolusjon.»

To ganger på like mange dager har demokratenes førstekandidat offentlig benevnt muligheten for revolusjon i Amerika. Og hver dag erklærer den republikanske presidenten at han er bolverket mot spredningen av sosialisme i Amerika.

Åpenbart frykter begge partier mest av alt at den fremvoksende massebevegelsen blant arbeidende mennesker skal anta en klar sosialistisk politisk retning og utfordre profittsystemet og rikdommen og makten til den styrende eliten, som både demokratene og republikanerne tjener.