Mordet på den tyske politikeren Walter Lübcke: en advarsel

Av Peter Schwarz
20 June 2019

Walter Lübckes død, den tyske lokalpolitikeren som ble skyteskive for det ekstreme høyre etter at han uttalte seg til forsvar for flyktninger, har avslørt tysk politikks skitne hemmelighet: statens og styringselitens systematiske promotering av høyreradikale ekstremistkrefter.

Selv om det var klart fra starten av at Lübcke hadde vært målskive for høyreekstremisters hatkampanjer og hadde mottatt flere drapstrusler, tok det to uker før de føderale påtalemyndighetene overtok saken, på grunn av dens «spesielle betydning». Forut for denne beslutningen fokuserte lokale politietterforskere på mordofferets personlige tilknytninger, slik det også var tilfelle under etterforskningene av mordene utført av den høyreradikale terroristcella Nasjonalsosialistisk undergrunn (NSU). Mediene behandlet den kaldblodige henrettelsen av en høyt rangert politiker som en ikke-begivenhet.

Først da den høyreradikale tilknytningen til forbrytelsen ikke lenger kunne benektes, etter at DNA fra en nynazist kjent for politiet på grunn av hans lange kriminelle rulleblad førte til at han ble utpekt som hovedmistenkt, skiftet etterforskerne og mediene spor.

De føderale påtalemyndighetene forsøker nå å spre myten om en individuell gjerningsmann. Hittil er det «ingenting som tyder på at den anklagede kunne ha vært involvert i en høyreorientert terroristorganisasjon,» sa en talsperson for det offentlige føderale aktoratet, til tross for at den mistenktes biografi forteller en helt annen historie.

Mediene erklærte drapet å være et angrep på staten, og at mangelen på sensur av internett var hovedårsak. «Har mobben, som raser og agiterer på de digitale nettverkene, fått det den ønsket?» spurte Frankfurter Allgemeine Zeitung i en typisk kommentar. Vi har for lenge «bøyet oss for ‘sosial’-nettverkenes forførende krefter,» skrev avisa og klaget over «det gradvise tapet av statens autoritet».

Faktisk er ikke Lübkes mord et resultat av en svak stat, men snarere statens og styringselitens systematiske promotering av høyreradikale ekstremister. Dette er tysk politikks skitne hemmelighet. Denne støtten spenner fra den åpne trivialiseringen av høyreorienterte ekstremistiske voldshandlinger, etterretingsbyråenes lukkede øyne for høyreradikale ekstremistgrupper, den bevisste promoteringen av det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), nedtoningen av nazistenes forbrytelser ved universitetene, og deler av sikkerhetsapparatets tolerering av høyreradikale ekstremistiske terroristgrupper.

Lübcke er så langt høyreekstremistenes mest fremtredende offer, men så langt fra det eneste. Ifølge den konservative opptegnelsen fra det føderale kriminalpolitiet (BKA) [Bundeskriminalamt] har 85 personer blitt ofre for handlinger tilegnet høyreekstremistisk terrorisme siden den tyske gjenforeningen i 1990. Den uavhengige Stiftelsen Amadeu Antonio setter tallet til 195, og de lister på sin nettside ofrene med navn, og har ytterligere 12 mistenkte tilfeller.

De fleste ofre er ikke kjent for allmennheten, eller de blir først identifisert flere år senere, som også med NSUs ofre. Som kontrast blir enhver voldshandling utført av en traumatisert flyktning overdrevet av mediene og begjærlig grepet til som propagandafôr for AfD. I tillegg er det tusenvis av hjelpearbeidere for flyktninger, politikere og journalister som blir truet, skremt og banket opp av høyreorienterte ekstremister uten at politiet gjør noe med det. Disse hendelsene får sjelden noen pressedekning.

De høyreradikale og ekstremistiske terroristnettverkene har intime tilknytninger til sikkerhetsagenturene, som dekker over for disse gruppene. For eksempel er det allerede allmenn kunnskap om at det nynazistiske miljøet som NSU oppsto fra var finansiert i en størrelsesorden av flere hundre tusen euro av den innenlandske etterretningstjenesten (BfV) [Bundesamt für Verfassungsschutz]. Minst to dusin informanter for politiet og etterretningstjenestene var aktive i miljøet rundt NSU, mens terroristcella utførte sine rasistiske mord.

Høyreradikale ekstremistnettverk eksisterer også innen hæren og i politiet, der de får operere med reell straffefrihet. Flere medier rapporterte i fjor om eksistensen av et veltilknyttet høyreorientert ekstremistnettverk i hæren, som planla angrep på politiske motstandere og tok skritt for forberedelser for et fascistisk opprør på «Dag X». Et høyreradikalt nettverk ble avslørt innen statspolitiet i delstaten Hessen, under etterforskningen av drapstrusler sendt til advokaten Seda Başay-Yıldız. Det finnes tette bånd mellom Stephan E., som nå er mistenkt for Lübcke-drapet, og disse gruppene.

Promoteringen av høyreekstreme terroristnettverk er bare ett aspekt av høyreforflytningen innen staten og styringseliten. Et annet er regjeringskoalisjonens faktiske overtakelsen av AfDs flyktningepolitikk. Tysklands GroKo-regjering er storkoalisjonen av CDU/CSU og SPD – søsterpartiene Den kristelig-demokratiske union / Den kristelig-sosiale union og Det tyske sosialdemokratiske partiet. Det høyreradikale partiet AfD, som beskriver nazi-regimet som bare en «fugleskitt» på mer enn tusen år av strålende tysk historie, tilbys innrømmelser av de andre partiene og behandles som en vordende regjeringspartner.

Den tidligere tyske presidenten Joachim Gauck, som støttes av alle de etablerte partiene, appellerte i et lengre intervju med Der Spiegel, bare én dag før arrestasjonen av Stephan E., for «større toleranse for høyresiden». Gauck kritiserte Bundestag – det føderal parlamentet – for å ha unnlatt å velge et AfD-medlem til visepresident, og bablet på om alle AfDs hovedtemaer.

Han klaget over at «en skamfølelse eller en skyldfornemmelse» for nazistenes forbrytelser blir «implementert» i den yngre generasjonen. Han hevdet: «Følelsen av at forandring er en fare, fordi den fremmedgjør oss fra oss selv, er en antropologisk konstant, som frykten for ‘outsideren’.» Han beskrev «lengselen etter en autoritær figur» som en «conditio humana».

Gauck vet meget vel hva hensikten med alt dette er. Som tysk president holdt han en hovedtale om utenrikspolitikk på Tysklands Enhetsdag i 2013. Han krevde at Tyskland måtte komme tilbake til en global politisk og militær rolle som «tilsvarer landets posisjon som verdens fjerde største økonomi». Talen tjente som opptakten til en systematisk gjenoppliving av tysk militarisme, som ble støttet av alle partier representert i Bundestag.

En ny evaluering av tysk historie tok tak i universitetene, som nedtonet Tysklands krigsforbrytelser i første og andre verdenskrig.

Da Jörg Baberowski, professor for østeuropeisk historie ved Humboldt Universitet (HU) i Berlin, i 2014 forsvarte nazi-apologeten Ernst Nolte i Der Spiegel, der han sa: «Hitler var ikke ondskapsfull,» da advarte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP): «Gjenopplivingen av tysk militarisme krever en ny fortolkning av historien, som minimerer nazi-periodens forbrytelser.» Videre sa SGP at dette kan bare «realiseres ved bruk av midler for intimidering av opposisjon og undertrykking av alle kritiske oppfatninger.»

Kritikken av Baberowski, som ble saklig fremlagt av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og partiets ungdomsbevegelse, Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE), høstet et ramaskrik og en storm av forferdelser, som omfattet nesten alle mediene, HU-administrasjonen og professorer. De opprettholder sitt forsvar av Baberowski til denne dag, selv om han pleier nære bånd til AfD og andre høyreorienterte ekstremister. Én av hans mest høylytte supportere er den tidligere CDU-politikeren Erica Steinbach, som nå leder AfDs Desiderius Erasmus Stiftelse. Tidligere i år publiserte Steinbach flere angrep på Lübcke, og unnlot å slette drapstrusler som ble postet i kommentarfeltet før en relativt lang tid etter at de dukket opp.

Mordet på Lübcke har fullt ut bekreftet alle SGPs advarsler. Under betingelsene med økende sosiale spenninger og geopolitiske konflikter gjenopptar styringseliten sine autoritære og militaristiske tradisjoner. Under anstrøket av demokrati som ble pålagt tysk kapitalisme etter Hitlers fall skinner fascismens opprinnelige brunfarge klart gjennom.

I Weimar-republikken var politiske mord utført av paramilitære organisasjoner med tette bånd til staten en rutinemessig forekomst. Mordet på velkjente borgerlige politikere, som Matthias Erzberger og Walther Rathenau, var bare toppen av isfjellet. Den faktiske terror var rettet mot representanter for arbeiderklassen – fra attentatet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht til den blodige undertrykkingen av Den bayerske sovjetrepublikken og utallige streiker og protester, og til konsentrasjonsleirene etter Hitlers makterobring, hvor arbeidernes ledere var de første som ble internert.

Mordet på Lübcke er ikke bare et seriøst varsel til arbeidende mennesker i Tyskland, men også til arbeidere rundt om i verden. Under betingelser med krig, handelskrig og dramatisk sosial ulikhet, kan ikke borgerlig styre lenger opprettholdes med demokratiske midler. Akkurat som forsvaret av demokratiske og sosiale rettigheter er kampen mot ytrehøyrefaren uadskillelig fra mobiliseringen av arbeiderklassen til kamp for et sosialistisk program og for omveltingen av kapitalismen.