Storbritannia: Tory-regjeringen posisjonerer seg som USA mest lojale allierte mot Iran

Av Chris Marsden
19 June 2019

Storbritannia har fore å sende spesialstyrker til Omanbukta. Deres uttalte oppdrag er å beskytte britiske krigsskip i de økende spenningene mellom USA og Iran. Men politisk vil deres rolle være å bidra til å konsolidere Den konservative regjeringens posisjon som Trump-administrasjonens fremste allierte, som anses essensielt midt i den eskalerende krisen over Storbritannias fratreden fra EU.

Ett hundre fra Royal Marines skal utplasseres i løpet av få uker og de skal tilslutte seg marinefartøy som opererer fra en ny britisk marinebase i Bahrain.

Planen ble rapportert av Sunday Times, som skrev: «Militære kilder sa at 100 marinesoldater fra 42 Commando, basert i nærheten av Plymouth, vil danne en rask reaksjonsstyrke, Special Purpose Task Group 19.» Times refererte til forsvarsminister Tobias Ellwood som fortalte Skys «Ridge on Sunday»: «Vi har en betydelig tilstedeværelse i Midtøsten, som ivaretar våre interesser der ... Vi vil jobbe med USA for å sikre at dette området er trygt, og for å sikre at vi faktisk de-eskalerer spenningene der. Men jeg er av den oppfatning at Iran ikke må være tvil om at vi vil være fast bestemte på å beskytte våre eiendeler, og våre interesser i regionen.»

Royal Marines skal operere fra Royal Fleet Auxiliary Ship Cardigan Bay, og anvende speedbåter og helikoptre. Times opplister Royal Navys andre skip i regionen, eksempelvis HMS Montrose, som er en type 23 frigatt og fire minesweepers i Persiagulfen.

I mai tilsluttet to Special Boat Service Teams seg britiskregistrerte oljetankere som passerte Persiabukta på veg sørover gjennom Hormuzstredet, med det oppdrag å overvåke iranske marinefartøy som opererer i Hormuzstredet, og innfarten til Omanbukta.

Utplasseringen etterfølger Storbritannias utenrikskontors (FCO) posisjonering av London som den andre hovedstaden etter USA, som hevder at de var «nesten sikre» i sin egen vurdering av at «en gren av det iranske militæret ... angrep de to tankskipene den 13. juni.»

«Ingen annen stat, eller ikke-statlig aktør kunne troverdig ha vært ansvarlige,» la de til.

Jeremy Hunt, fortsatt utenriksminister og en utfordrer for Tory-lederskapet, sa at angrepene ble bygd på «et mønster av destabiliserende iransk oppførsel, og de utgjør en alvorlig fare for regionen».

«Vi krever at Iran avslutter alle former for destabiliserende aktiviteter,» la han til og meldte seg også med USA i beskyldningen av Iran for angrep på fire oljetankere utenfor De forente arabiske emirater (UAE) i forrige måned.

Dette motsier en nesten universell skepsis uttrykt mot USAs påstander om at kornete videoopptak skulle vise at iranske styrker fjernet en limpet-mine fra ett av de to angrepede oljetankerne, med Trump som erklærte: «Jeg antar at en av minene ikke eksploderte, og at den trolig hadde Iran stemplet over det hele.»

Storbritannias lojalitetsbekjennelser til USA skrudde seg over til et samordnet angrep på Labour Partys leder Jeremy Corbyn, etter at han på lørdag tvitret: «Storbritannia bør handle for å lette spenningene i Gulfen, og ikke oppildne en militær eskalering, som begynte med USAs tilbaketrekning fra Irans atomkraftavtale.»

«Uten troverdige bevis for tankskipangrepene vil regjeringens retorikk bare øke faren for krig.»

Hunt uttalte seg på BBCs «Andrew Marr Show», der han sa at Corbyns kommentarer viste at Labour var «i grepet av en virulent antiamerikanisme ... For Jeremy Corbyn er alt Amerikas skyld. Og dette er forøvrig den samme mannen som nektet å fordømme [Russlands president Vladimir] Putin etter novitsjok-angrepene i Salisbury.»

Andre utfordrere for Tory-lederskapet meldte seg med i støypatruljen, der frontrunner og tidligere utenriksminister Boris Johnson hevdet at Corbyns uttalelser «satte ny rekord for dårlig dømmekraft, ved tilsynelatende å ta parti mot USA, vår allierte nummer én, til fordel for Irans og Teherans Revolusjonsgarde.»

Michael Gove sa at Corbyn «ikke er egnet å kunne tiltro vår nasjonalsikkerhet», mens innenriksminister Sajid Javid sa: «Glem om han er kvalifisert til å være PM i vårt mektige land – bare basert på hans tidligere assosieringer ville Corbyn ikke engang kvalifisere for et adgangskort til innenriksdepartementets fasiliteter.»

Giften spydd ut mot Corbyns tweet reflekterer to ting: dét faktum at statens pro-Trump-posisjon ikke har noe som helst flertallsstøtte, ikke engang innen styringsklassen – hvor frykten for de økonomiske konsekvensene av Brexit nå blander seg med bekymringer for at Washingtons krigspådriv skal skjære på tvers av britiske imperialistinteresser i Europa, i Gulfen og den relaterte handelen med Kina.

Bekymringene over å følge den amerikanske ledelsen uttrykkes selvsagt også av den liberale pressen, eksempelvis i Guardian og Independant, mens Financial Times skrev om hvordan «Trumps maksimale press-strategi mot Iran underbygger en krigsfrykt.»

FT listet mange kritikere av Trumps politikk fra tankesmier og til tidligere forsvars- og sikkerhetspersonell, som et forsøk på å sette sammen sin egen sak for å gå mot en militærkonfrontasjon med Iran.

De opplistede inkluderte Robert Malley fra International Crisis Group; William Burns, lederen av Carnegie Endowment for International Peace, som fungerte som viseutenriksminister under Obama-administrasjonen; Suzanne Maloney, en iransk ekspert ved Brookings Institution; og William Fallon, en pensjonert admiral som ledet US Central Command under Bush-administrasjonen, og som beklaget seg over at Trump ikke har noen strategi for å håndtere Iran.

Avisa siterer også Anthony Zinni, en annen forhenværende leder av Central Command, som nylig tjente som utsending for Trump-administrasjonen, og som sier: «Da jeg tok over Central Command, var min største bekymring at IRGC-marinen skulle støte mot et av våre skip ... Det tar bare én amerikansk marinekaptein som sier at dét er for mye av en trussel, og som så åpner opp – da eskalerer det derfra.»

Enda mer slående er publiseringen i den innbitt pro-Tory-avisa Spectator av en artikkel forfattet av Melanie McDonagh, der hun erklærer: «Jeremy Corbyn har rett om Iran, har han ikke det?» og hun avviser Hunt. Hun skriver: «Det er ingen definitivt troverdige bevis så langt, for at Iran utførte angrepene.» «Forestillingen om at vi alltid skal tro at USA har rett i sine etterretningsvurderinger er rett og slett alarmerende, og bare tilgivelig for individer som er for unge til å huske de kornete svart-hvitt-fotoene Colin Powell (husker dere ham?) anvendte for å rettferdiggjøre påstanden om Saddams masseødeleggelsesvåpen, og med dét krigen mot Irak.»

Henvisninger til Irak peker på en annen ubenevnt frykt innen styringskretsene – frykten for å slippe løs de de bredt anlagte antikrigsentimentene i arbeiderklassen, i en tid med akutt regjeringskrise for det britiske borgerskapet, samtidig med de dype sosiale antagonismene produsert av et tiår med innstrammingstiltak.

Enhver som måtte tro at Corbyn ville by lederskap for en slik antikrigbevegelse tar fullstendig feil. Som alltid taler han, angående en antikrigholdning, som en «ærlig person».

Peter Oborne, forhenværende politisk kommentator i Daily Telegraph, beskriver Corbyns stillingstagen som en «modig og ensom posisjonering». Det er en politisk svindel. Corbyn er «ensom» bare fordi han leder et parlamentarisk parti som er pro-krig opp til støvleskaftene, og fordi han er for politisk feig til å motsette seg sine egne krigshissende MP-er, ved å mobilisere Labour-medlemskapet og appellere bredere til arbeiderklassen.

Etter at Corbyn serverte sin tweet sa skyggeutenriksminister Emily Thornberry, samtidig som hun pliktskyldigst henviste til den «forferdelige feilen» med Irak-krigen og oppfordret til forsiktighet da hun fortalte BBCs «Today»-program: «Jeg lyttet veldig nøye til hva Jeremy Hunt sa i går, og han sa at vi skulle gjøre vår egen uavhengige vurdering av dette, vi har prosesser for å gjøre det, og det må så absolutt være rett.»

Hun fortsatte: «Det kan være et argument for at iranerne kan tro at dersom vesten kommer til å blokkere deres salg av olje, da vil de forstyrre vårt oljesalg. Jeg forstår dét, jeg forstår argumentene, og som jeg har sagt tre eller fire ganger nå, så lenge det er uavhengig bevis for dét, da må vi bare fortsette.»