Masseprotester bryter ut i Hong Kong

11 June 2019

En massiv demonstrasjon og marsj gjennom gatene i Hong Kong på søndag, mot planlagte endringer av byens utleveringslov, er et tydelig tegn på en voksende politisk radikalisering i store lag av befolkningen, som er fast bestemt på å forsvare de grunnleggende demokratiske rettighetene.

De foreslåtte endringene i loven kalt ‘Fugitive Ordinance’ [‘Flyktningeforordningen’] vil utvide dagens utleveringsordninger til å inkludere Kina. Dette har fremprovosert en utbredt bekymring for at Beijing-regimet kunne bruke lovbestemmelsene til å få politiske motstandere og religiøse dissidenter, og faktisk alle som betraktes som en trussel, utlevert på oppblåste anklager til det kinesiske fastlandet, for å bli rettsforfulgt og fengslet.

Ifølge arrangørene deltok over én million mennesker i søndagens protest – med andre ord, nesten én av syv av Hong Kongs totale befolkning på 7,4 millioner. Plakater og bannere inkluderte tekstene «Ingen Kina-utlevering!» og «Gå Av Carrie Lam!». Chief Executive Lam er Hong Kongs øverste offisielle embetsrepresentant og dermed ansvarlig for loven.

Protesterende i Hong Kong [Foto: Twitter: Denise Ho]

De store menneskemengdene omfattet et bredt spekter av studentorganisasjoner, migrerende arbeidere fra Sør-Kina, politiske partier, religiøse grupper og ideelle organisasjoner, samt mange tusen bekymrede individer. Minst 90 butikker stenger sine dører for å gi de ansatte anledning til å delta.

Marsjerere som ropte «Åpne gata!» strømmet forbi politi-barrikadene for å omringe forsamlingsbygningen i Hong Kong der loven skal høres igjen på onsdag. Fem timer etter marsjen begynte var bygningskomplekset Legislative Council fortsatt omringet, samtidig som arrangører antydet ytterligere protester. I de tidlige morgentimene på mandag anvendte opprørspolitiet køller og capsicum-spray, for med vold å spre de resterende demonstrantene.

Mindre protestsamlinger fant også sted i 29 byer rundt om i verden, deriblant New York, San Francisco, Sydney, Tokyo, Toronto og Taipei, med krav om at lovgivningen trekkes. «Jeg er her i dag fordi jeg frykter at jeg kan bli utlevert til fastlands-Kina for forbrytelser jeg ikke begikk,» fortalte Henry Lee, en mann fra Hong Kong men for tiden bosatt i Melbourne, til South China Morning Post.

Søndagens massedemonstrasjon er den siste i en serie protester som har blitt mønstret siden utleveringslovgivningen først ble luftet i februar, til tross for forsikringer fra Lam om at politiske og religiøse dissidenter ikke er i fare, og for at uavhengigheten for Hong Kongs domstoler var sikret. Bekymringer har vokst etter hvert som byens utøvende organer har forsøkt å presse endringene gjennom det lovgivende rådet og omgå komitégranskning. Spenninger har oppstått med fysiske sammenstøt mellom lovgivere over antidemokratiske saksbehandlingsprosedyrer.

Den årlige våken i Hong Kong den 4. juni til markering av massakren på Tiananmen-plassen trakk denne gangen rekordtall, med over 180 000 som fylte alle seks fotballbaner og tilstøtende områder i byens Victoria Park. De kom ikke bare for å demonstrere sin motstand mot Beijings barbariske militærtilslag for 30 år siden, men også av bekymring over utleveringslovgivningen. Utvilsomt inkluderte forsamlingen protesterende som flyktet til Hong Kong i 1989, og som frykter for at de kunne bli arrestert og sendt tilbake.

Storbritannia ga tilbake sin tidligere koloni til Kina i 1997, på betingelser om at Hong Kong skulle være et spesielt administrativt område (SAR) med stor grad av selvstendighet under sin egen Grunnlov. Beijings politikk med «Ett land, To systemer» opprettholder kapitalistiske eiendomsrelasjoner i Hong Kong, som i sin tur har tjent en kritisk funksjon for Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) mens det akselererte restaureringen av kapitalisme på fastlandet. Utenlandske selskaper, og faktisk også kinesiske, satte opp sine hovedkontorer i Hong Kong hvor deres virksomhet i Kina var solid garantert av byens lenge-stående etablerte handelslov.

Til tross for sine påstander om å overholde Hong Kongs selvstyre har KKP-regimet gjentatte ganger forsøkt å krenke demokratiske rettigheter, i sine bestrebelser på å undertrykke politisk opposisjon på sin umiddelbare dørstokk. I 2003 marsjerte en-halv-million mennesker i Hong Kong for å opponere mot en nasjonal sikkerhetslov som effektivt sett ville ha utvidet Kinas politistat-tiltak til byen. Lovreguleringen ble lagt tilside på ubestemt tid.

I 2014 brøt det ut masseprotester over Beijings planer om å opprettholde tett kontroll over valget av Hong Kongs øverste utøvende embetsrepresentant, som har vidtrekkende mandater for administreringen av byen. Mens borgerlige liberale opponenter som Martin Lee, grunnleggeren av Det demokratiske partiet, var beredt til å inngå kompromisser tok studentgrupper til gatene med krav om frie og åpne valg og utløste gateokkupasjoner som varte i flere uker før de ebbet ut og til slutt ble undertrykt av politiet. Beijing gjorde ingen endringer i sin svært restriktive forhåndsgodkjenning av kandidater til stillingen som byens overordnede administrator.

For at de nåværende protestene mot antiutleveringslovgivningen skal kunne føres frem må det trekkes lærdom av tidligere erfaringer. Fremst blant disse er det politiske perspektivet som det må kjempes for.

Manglende resultater for Occupy- eller Paraply-bevegelsen i 2014 var ikke et resultat av mangelen på besluttsomhet og mot fra de ungdommelige deltakernes side. Snarere stammet det fra det faktum at lederne fra Hong Kong Federation of Students and Scholarism, samtidig som de var mer militante i sine taktikker og mer likefremme i sine krav, ikke hadde noe politisk alternativ til konservative liberalere som Martin Lee.

Figurer som Lee fra Det demokratiske partiet er nok en gang fremtredende i de siste protestene mot utleveringsloven. De er innordnet med deler av Hong Kongs foretakselite som også har opponert mot lovgivningen, ut fra egne bekymringer for at loven kunne undergrave domstolene og Hong Kongs attraktivitet som en base for investeringer i Kina.

Lee og hans allierte promoterer også den farlige illusjonen at USA kan mønstres til å slåss for demokratiske rettigheter i Hong Kong. I forrige måned ledet Lee en delegasjon til Washington, som blant annet møtte USAs utenriksminister Mike Pompeo, så vel som den amerikanske Kongressens eksekutivkommisjon for Kina. Trump-administrasjonen har ikke de aller minste bekymringer for «menneskerettighetene» i Hong Kong, eller for den del noe annet sted, men vil forsøke å utnytte bevegelsen som del av sin eskalerende konfrontasjon og sitt krigspådriv mot Beijing.

Hong Kong er en av de mest sosialt polariserte byene i verden, og blir mer ulik for hvert år. Økonomien domineres av en håndfull multimilliardærer, mens flertallet av befolkningen sliter med å få seg tak over hodet, og mange er tvunget til å leve i midlertidige innkvarteringer i såkalte «burhus».

En kamp for demokratiske rettigheter i Hong Kong må være basert på arbeiderklassen og må bli knyttet til den bredere kampen mot innstramminger og for grunnleggende sosiale rettigheter, som retten til anstendig arbeid og lønninger. Dette betyr en politisk kamp basert på et sosialistisk program, og mot domineringen av de nåværende protestene av figurer som Lee og andre forsvarere av kapitalismen, som er organisk fiendtlige mot enhver mobilisering av arbeiderklassen.

Det betyr også en avvisning av alle de som baserer sin opposisjon mot utleveringsloven på Hong-Kong-provinsialisme og som oppildner til fiendtlighet ikke bare mot KKP-regimet, men mot det kinesiske fastlandet generelt. Kampen for demokratiske rettigheter i Hong Kong kan bare føres frem i den utstrekning den orienterer seg til, og taler for de kinesiske arbeidernes kamp for deres demokratiske og sosiale rettigheter.

Fremfor alt må det bygges et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen basert på de historiske erfaringene fra trotskistbevegelsens lengetidige kamp for sosialistisk internasjonalisme, mot stalinismen i alle dens former, inkludert maoismen som er ansvarlig for politistatregimet i Beijing. Dette er perspektivet som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale slåss for.

Peter Symonds