Bernie Sanders anvender kronikk i New York Times til å berolige big business

Av Tom Hall
10 June 2019

i forrige mandagens utgave av New York Times var det publisert en avslørende kommentar fra Vermont senator Bernie Sanders. Hensikten med kronikken, under tittelen «Hjelp amerikanerne til å få endene til å møtes», var ikke å kritisere Trump som bare ble sparsomt referert, men å anvende styringsklassens hovedavis [selvbenevt som ‘newspaper of record’] for å berolige det amerikanske borgerskapet at det ikke har noe å frykte fra forfatteren.

Kronikken kom midt i en eskalerende kampanje fra Trump og republikanernes side mot sosialisme, med sikte på å delegitimere venstreorienterte oppfatninger og presentere den fascistiske presidenten som et bolverk mot fremveksten av en sosialistisk massebevegelse. Dette har fått tilslutning av en rekke demokrater, blant andre flere utfordrere for Det demokratiske partiets nomineringsprosess til det kommende presidentvalget, som John Hickenlooper og Michael Bennet. Sistnevnte er bror av James Bennet, redaktør for Times’ redaksjonelle sider.

Under disse forholdene er Sanders, som har anvendt etiketten «demokratisk sosialist» for å tiltrekke seg voksende venstreorientete sentimenter blant arbeidere og ungdommen, og han ivrer etter å påminne styringsklassen at han ikke har noe å gjøre med ekte sosialisme.

Sanders begynner sin artikkel med en sterk skildring av de ekstreme nivåene av fattigdom og sosial ulikhet som er gjennomgripende trekk ved det amerikanske samfunnslivet. Fakta utlagt av Sanders i de første to tredjedelene av hans tekst er en fordømmende tiltale av det amerikanske kapitalistsamfunnet. Den uunngåelige konklusjonen er at Amerika styres av et kriminelt oligarki som forlengst har mistet enhver historisk rett til å styre.

Men det er nettopp den konklusjonen Sanders avviser.

«Vi må forstå at uhemmet kapitalisme og foretaks-Amerikas grådighet ødelegger de moralske og økonomiske strukturene i dette landet, og utdyper nettopp de bekymringene Mr. Trump appellerte til i 2016,» skriver Sanders. «Den enkle sannheten er at interessene til ‘big money’ [‘de store pengene’] er ute av kontroll, og vi trenger en president som vil stå opp mot dem.»

«Vi må forandre den nåværende kulturen av uhemmet kapitalisme, der milliardærer har kontroll over vårt økonomiske og politiske liv,» fortsetter han. «Vi må revitalisere det amerikanske demokratiet og skape en regjering og en økonomi som fungerer for alle.»

Sanders velger sine ord med omhu. Han snakker om «uhemmet kapitalisme», ikke kapitalismen som sådann. Han lokaliserer roten av problemet i «den nåværende kulturen» av denne «uhemmede kapitalismen», og lar profittsystemet som sådann få godkjenning.

Sanders krever et «revitalisert» demokrati innen rammeverket av kapitalismen under forhold der de borgerlige demokratienes institusjoner i USA og internasjonalt er i oppløsing, og hele styringsklassen vender seg i retning av diktatoriske styreformer. Sanders nevner ikke, og langt mindre fordømmer han, Trump-administrasjonens Gestapo-lignende angrep på innvandrere, med titusenvis av menn, kvinner og barn pågrepet og drevet sammen i overfylte og usanitære oppsamlingsleirer, eller at de hentes fra sine hjem og sine arbeidsplasser og deporteres uten forskriftsmessig rettsprosess. Han sier ingenting om Trumps ulovlige benekting av asylrettigheter, eller hans utplassering av tropper i aktiv tjeneste til grensa, eller hans påberoping av kvasi-diktatoriske fullmakter og hans avvisning av Kongressens tilsynsmyndighet.

Borgerskapet i land etter land forsvarer uforlignelige nivå av sosial ulikhet og står overfor voksende eksterne geopolitiske spenninger og intern opposisjon fra arbeiderklassen, og det søker å forsvare sitt system ved å fremme det ultrahøyre og fascistiske krefter. Trumps åpne appeller til antiinnvandrerrasisme og hans forsvar for fascistiske elementer illustrerer det borgerlige demokratiets fordervelse og kapitaliststyrets uforenlighet med demokratiske rettigheter.

Det demokratiske partiets opposisjon mot Trump er ikke basert på hans egentlige forbrytelser, men på kravene fra ledende deler av militær-etterretningsapparatet for en mer konfronterende holdning til Russland. Deres oppdiktede påstander om russisk samarbeid med Trumps valgkampanje er ikke bare rettet inn mot å presse Trump til å innta en hardere holdning mot Russland, men også på hardere tilslag mot opposisjonelle synspunkter på internett og delegitimeringen av venstreorientert opposisjon, under påskudd av å opponere mot «falske nyheter» og «ekstremisme».

Sanders er taus om alt dette. Faktisk har han støttet [engelsk tekst] den antirussiske kampanjen og har lenge fordømt åpne grenser og Kina-handel [engelsk tekst] med begreper som er ekko av Trumps fascistiske raljeringer.

Han fortsetter også sin nesten total taushet om forfølgelsen av Julian Assange og Chelsea Manning, som ble påbegynt under Obama-administrasjonen, og som har som formål å forby uavhengig journalistikk og å ødelegge ytringsfriheten og pressefriheten.

Sosialister forstår at forsvaret av demokratiske rettigheter i siste instans er umulig så lenge den objektive kilden til diktatur – kapitalistsystemet – forblir inntakt. Enn videre forstår de at det kapitalistisk «demokratiet», også i en tidligere periode, alltid var borgerskapets tilslørte diktatur, fordi borgerskapet har politisk hegemoni basert på sitt eierskap av produksjonsmidlene og på utnyttelsen av arbeiderklassen.

Sanders er ikke en sosialist. Han opprettholder eksplisitt kapitalistisk eiendom og avviser eksproprieringen og nasjonaliseringen av de vesentlige foretakene under arbeiderklassens demokratiske kontroll. Han er en lengetidig tilhenger av imperialistkrig, inkludert krigene i Libya, Syria, Afghanistan og det tidligere Jugoslavia. Han motsetter seg arbeidsklassens internasjonale enhet, og promoterer isteden en giftig økonomisk nasjonalisme som er lite forskjellig fra Trumps.

Det egentlige politiske motivet bak Sanders kronikk kommer tydelig frem mot slutten av artikkelen, der han skriver: «Konservative forsøker uærlig å knytte de politiske retningslinjene jeg favoriserer med autoritære regimer sine. Men jeg oppfordrer til et sant demokrati, ett som overholder prinsippet om én person, én stemme, og som ikke tillater milliardærer å kjøpe valg.»

Her påkaller Sanders standardtropene for antikommunisme, der han ved implikasjon identifiserer revolusjonær sosialisme med diktatur. Dette er basert på løgnen om at Stalin og stalinisme var uttrykket for Den russiske revolusjonen, mens de faktisk representerte motsatsen. Både Sanders og hans opponenter innen det politiske etablissementet forsøker å få utnyttet mangelen på kunnskap om marxismens og Sovjetunionens historie, spesielt den om Leo Trotskijs og hans tilhengeres kamp mot det stalinistiske byråkratiets forræderi av Den russiske revolusjonen.

Til støtte for sitt drømmeslott av et egalitært kapitalistdemokrati påkaller Sanders demokratpresidenten Franklin Roosevelt. Han skriver: «Tilbake i 1944, i sin ‘State of the Union’-tale minnet president Franklin Delano Roosevelt nasjonen om at økonomisk trygghet er en menneskerettighet, og at folk ikke kan være virkelig frie dersom de hver dag må kjempe for sine grunnleggende behov. Jeg er enig.» Han konkluderer artikkelen med å erklære: «FDR gjorde det. Vi kan gjøre det igjen.»

Roosevelts såkalte «Economic Bill of Rights», som dreide seg om retten til en jobb og ei lønn til å kunne leve av, retten til en anstendig bolig, til mat, helsetjenester og til utdanning, var dødfødt fra starten av. Den ble aldri seriøst forfulgt, hverken av FDR eller av hans etterfølgere. Hvis amerikansk kapitalisme, på høyden av sin verdensøkonomiske, politiske og militære dominans ikke var i stand til, eller var villig til å sikre det amerikanske folket disse grunnleggende sosiale rettighetene, hvordan kan den med troverdighet hevdet det er mulig nå, i sin økonomiske nedgangsperiode?

Roosevelt var ikke en forsvarer av «demokrati» (og her kunne Sanders ha nevnt at den «demokratiske» Roosevelt fengslet trotskistkrigsmotstandere og forbød streiker under andre verdenskrig), men en slu kapitalistpolitiker og hans reformer på 1930-tallet var rettet inn på å avverge faren for sosialistisk revolusjon. De begrensede sosialreformene med ‘New Deal’ [Ny Pakt] var ikke gaver Roosevelt utdelte fra det høye. De var innrømmelser hentet ut av en ondsinnet og uvillig styringsklasse, av en massiv semi-opprør-bevegelse av arbeiderklassen, ledet av sosialistisk orienterte arbeidere.

Innen Roosevelt holdt sin SOTU-tale i 1944 hadde hans administrasjon allerede forflyttet seg til høyre. Det ble uttrykt i droppingen av den liberale visepresidenten Henry Wallace som hans kandidatkollega i 1944-valgene til fordel for Harry Truman, som konservative sjikt innen Det demokratiske partiets lederskap vurderte som mer akseptabel.

Konteksten bak Roosevelts populistiske demagogi var hans oppfatning av faren for at dersom krigsopphøret medførte en gjenkomst av økonomisk depresjon, da ville kapitalistsystemet stå overfor en enda mer alvorlig trussel enn det hadde på 1930-tallet. Faktisk så årene 1945 og 1946 den største streikebølga i amerikansk historie. Truman, som da var president, reagerte på streikebølga ved å true med å innrullere de streikende i hæren for eventuelt å bli konfrontert med mulig henrettelse for forræderi.

Demokratenes avvisning av Roosevelts ‘New Deal’-politikk, og senere Johnsons ‘Great Society’-politikk over de siste førti årene, eksponerer blindgata for kapitalistisk reformpolitikk. Med slutten av etterkrigsboomen ved begynnelsen av 1970-tallet responderte den amerikanske styringsklassen med å klore tilbake alt den tidligere hadde blitt tvunget til å gi fra seg.

Ett spørsmål som Sanders unnviker fullstendig er hvordan hans snakk om et egalitært demokratisk Amerika skal realiseres. Han vil ha oss til å tro at med ham valgt som president ville konsern-finans-oligarkiet som kontrollerer staten, begge politiske partier og mediene, og som har til sin rådighet militæret og CIA og fører krig over hele verden, der det dreper millioner og omvelter regjeringer, ganske enkelt bøye seg for sosialreformer som ville forbruke en vesentlig andel av deres rikdom.

Faktisk, skulle Sanders bli valgt så ville han snu ryggen til sine kampanjeløfter og håndheve diktatene fra styringsklassen og betjene dens interesser, akkurat som andre «venstre»-borgerlige partier og politikere, fra Syriza i Hellas til De grønne i Tyskland. Ved å arbeide for å kanalisere sosial massemisnøye inn bak Det demokratiske partiet og motsette seg utviklingen av en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, spiller Sanders en vesentlig rolle for «milliardærklassen» han tidvis kritiserer.