Pompeo-besøk eksponerer utdypende spenninger mellom Tyskland og USA

Av Peter Schwarz
4 June 2019

USAs utenriksminister Mike Pompeos besøk i Berlin på fredag ble dominert av skarpe politiske konflikter. Dette kunne ikke skjules av tomme utsagn fra den tyske utenriksministeren Heiko Maas om et «dypt rotfestet vennskap» mellom USA og Tyskland, eller kansler Angela Merkels påstand om at USA er Tysklands «viktigste partner utenfor EU».

Omstendighetene rundt besøket gjør det klart hvor spente og skjøre relasjonene mellom de to landene har blitt. Pompeo hadde vært i embetet i over ett år før han la turen til Berlin. For tre uker siden kansellerte han på kort varsel et lenge planlagt besøk og fløy i stedet til Bagdad. Da han på fredag endelig ankom til Berlin var hans besøk begrenset til et kort møte med utenriksminister Heiko Maas, et 45-minutters møte med Merkel, og to korte presseopptedener med hver av dem.

Besøket til Berlin var hovedsakelig rettet inn på å gjenta lengestående og velkjente meningsforskjeller og trusler. Det var ingen indikasjoner på forsoning eller avtaler. Meningsforskjellene strakk seg fra problemer tilknyttet handel, militærpolitikk og utenrikspolitisk orientering.

USA truer med å pålegge tariffer på biler importert fra Europa, som ville ramme den eksportavhengige tyske økonomien mer enn de fleste. Den amerikanske presidenten Donald Trump utsatte tariffene i seks måneder, en periode europeerne skulle få til å vurdere å pålegge selvvalgte eksportkvoter.

Den amerikanske regjeringen forsøker også å blokkere leggingen av gassrørledningen NordStream 2 gjennom Østersjøen, selv om den er så godt som helt fullført. Den amerikanske energiministeren Rick Perry har kunngjort sanksjoner mot selskaper som deltar i prosjektet.

USA presser også Europa sterkt for å utelukke det kinesisk teknologiselskapet Huawei fra deltakelse i det europeiske 5G-nettverket, som ville sette Europa to år tilbake i sin teknologiske utvikling.

Én dag før Pompeos besøk holdt kansler Merkel en tale ved Harvard University der hun kritiserte den nasjonalistiske og proteksjonistiske politikken til Trump, uten å nevne ham ved navn.

Men Pompeo ga dette liten oppmerksomhet og tilbød ingen innrømmelser. I stedet beskyldte han igjen Tyskland for ikke å bruke 2 prosent av landets BNP på militæret, selv om Berlin har økt sitt militærbudsjett massivt.

Iran var ved kjernen av de ulike konfliktene, der Tyskland som de fleste europeiske maktene står ved atomenergiavtalen med Iran som USA ensidig opphevet, og motsetter seg de hardere sanksjonene og krigstruslene Washington har kommet med mot Teheran.

USA har de siste dagene i betydelig grad intensivert sine krigsforberedelser mot landet med 82 millioner innbyggere.

Den amerikanske nasjonalsikkerhetsrådgiveren John Bolton anklaget i Abu Dhabi på onsdag Iran for å være ansvarlig for å ha «sabotert» fire oljetankere utenfor kysten av De forente arabiske emirater (UAE) og hevdet også at det også hadde vært et tidligere ukjent forsøk på å angripe den saudiske oljehavna Yanbu. Han truet med en «veldig sterkt respons» fra USA. Ifølge Bolton skal Pompeo presentere De forente nasjoner bevis for Irans skyld i løpet av den kommende uka.

De siste ukene har USA sendt et hangarskip og et tungt landingsfartøy til regionen og økt de utplasserte 50 000 troppene i regionen rundt Iran med ytterligere 1 500. Pentagon har også utarbeidet planer om å oversende ytterligere 120 000 tropper til regionen. Dette er det samme antallet som var sendt til Midtøsten før Irak-krigen i 2003.

Pompeo reiser på tvers av Europa for å piske NATO-allierte inn på rekke. I tillegg til Tyskland besøkte han Nederland, Storbritannia og Sveits, der han deltok på en Bilderberg-konferanse, som er en årlig hemmelig samling av innflytelsesrike personer fra næringsliv, politikk, militæret, mediene, universiteter, adelen og etterretningstjenestene.

Washington truer europeiske og andre internasjonale foretak som nekter å etterfølge amerikanske sanksjoner mot Iran med utelukking fra det amerikanske markedet. Like før Pompeos ankomst til Berlin rapporterte nyhetsbyrået Bloomberg også at USAs finansdepartement forbereder sanksjoner mot INSTEX, den europeiske finansieringsmekanismen som ble opprettet av EU for å tilrettelegge for at foretak kan omgå de amerikanske sanksjonene. I henhold til denne meldingen ville INSTEX, og alle med tilknytning til virkemiddeletet, bli utelukket fra det amerikanske finanssystemet. I Berlin, som jobber for å opprettholde atomtraktaten, ble dette tolket som en provokasjon.

Tysklands motstand mot den amerikanske Iran-politikken har imidlertid ingenting å gjøre med pasifisme eller humanitær bekymring for den iranske befolkningen. Snarere er den drevet av erkjennelsen av at Washingtons pådriv for å sikre sitt hegemoni over Midtøsten skjærer på tvers av det europeiske borgerskapets politiske, økonomiske og geo-strategiske interesser.

Maas appellerte derfor til sin amerikanske kollega om å samarbeide. Han sa gjentatte ganger til Pompeo at USA og Tyskland hadde samme mål for deres respektive politikk overfor Iran. «Vi er enige om nødvendigheten av å forhindre Iran fra å skaffe seg atomvåpen,» sa han. Meningsforskjellene eksisterer bare over måtene å oppnå dette målet, la han til.

Tysklands utenriksminister stresset flere ganger at Tyskland og USA er avhengige av hverandre i deres konflikt med Russland. «Mange av konfliktene som angår oss kan bare løses gjennom tysk-amerikanske avtaler,» sa han og henviste til Ukraina som et eksempel. Han angrep også Kina, som USA ser som sin hovedrival, og sa at landet måtte overholde internasjonale normer.

I 2003, da det brøt ut skarpe meningsforskjeller over Irak-krigen, med Tyskland og Frankrike på den ene siden og USA på den andre, publiserte WSWS en kommentar fra David North med overskriften «How to deal with America: the European dilemma» [‘Hvordan håndtere Amerika: Det europeiske dilemma’]. Det er vel verdt å lese denne artikkelen igjen i dag, siden prognosene som ble fremmet har blitt bekreftet, om enn på et langt høyere nivå.

North påpekte at alliansen mellom USA og de vesteuropeiske maktene etter den andre verdenskrigen representerte et avvik fra den historiske normen. Han skrev: «Den amerikanske kapitalismens mer grunnleggende tendens, forankret i landets noe forsinkede fremvekst som en vesentlig imperialistmakt, hadde vært å forsterke sin verdensposisjon på Europas bekostning.»

Han fortsatte: «Fra Frankrikes og Tysklands standpunkt er USAs oppførsel fullstendig hensynsløs og reiser faren for et fullstendig sammenbrudd av det som gjenstår av hele det juridiske og institusjonelle rammeverket som regulerte verdenskapitalismens anliggender.»

North fortsatte: «For vesteuropeerne å underkaste seg USAs diktater ville være ensbetydende med å akseptere deres nedrykning, for i si det med den konservative franske dagsavisa Le Figaros formulering, ‘til et helt enkelt protektorat av USA.’» «Men åpent å motsette seg det ville reise faren for en potensielt katastrofal militærkonfrontasjon med USA. Ethvert av alternativene, eller til og med en mellomvei mellom de to, ville sterkt destabilisere relasjonene mellom europeiske land. Enn videre ville de sosiale konsekvensene av en konflikt mellom USA og det ‘gamle’ Europa uunngåelig øke de interne klassespenningene.»

I dag er denne utviklingen langt mer fremskreden. Tyskland, Frankrike og andre makter implementerer massive gjenopprustingsprogrammer for voldelig å håndheve deres globale interesser uavhengig av, og i opposisjon til USA. Den europeiske union blir revet fra hverandre av interne splittelser og klassespenningene når bristepunktet. Under disse betingelsene er det bare en forent sosialistisk offensiv av den europeiske og internasjonale arbeiderklassen som kan forhindre at kontinentet, og hele verden, faller tilbake til barbari og krig.