Borgerkrigen i britiske Labour Party eksploderer i etterdønningene av fiaskoen i EU-valget

Av Robert Stevens
3 June 2019

Labours høyrefløy har intensivert sine bestrebelser på å hevde ubestridt kontroll over partiet etter at det registrerte et katastrofalt resultat i EU-parlamentvalget, der det kom inn på tredjeplass med en velgeroppslutning på 14 prosent, bak Brexit Party og pro-Remain-partiet Liberal Democrats (Lib Dems).

Labour-leder Jeremy Corbyn støttet et pro-Remain-valg ved folkeavstemmingen i 2016, i samsvar med kravene fra de dominerende deler av britisk kapital, men lyktes aldri å formilde Labours sterke pro-EU-Blairist-fraksjon, som dominerer partiets parlamentsgruppe.

Etter å ha overstått en lederskapsutfordring umiddelbart etter folkeavstemningen har Corbyn vært tvunget til å se begge veier på Brexit, i sine forsøk på å holde sitt splittede parti sammen. Han antok en posisjon som ble kalt «konstruktiv tvetydighet», og understreket at Labour ville «respektere folkeavstemmingsresultatet», men ved å søke en «myk Brexit» som skulle opprettholde tariff-fri tilgang til det indre europeiske markedet.

Da dette ikke lyktes besluttet partikonferansen at Labour enten skulle søke et generalvalg, eller en ny folkeavstemming om enhver avtale fremmet av Theresa Mays regjering av De konservative.

Corbyn argumenterte fremfor alt for sin posisjon som det beste redskap for å opprettholde nasjonal enhet, mens han samtidig kunne sikre det resultatet som var ønsket av finanssentret City of London. Han tilbrakte seks uker før EU-valget i samtaler med May, samtidig som hennes statsministerembete og regjering gikk i oppløsing.

Til slutt meldte hun sin fratredelse bare dager etter at Corbyn motvillig avbrøt forhandlingene.

I fravær av et genuint forsøk på å overvinne splittelsene i arbeiderklassen som ble sådd av 2016-folkeavstemningen, var EU-valget et de facto referendum over Brexit. Som resultat ble Tory-ene redusert til en velgeroppslutning på 9 prosent, mens Labour knapt gjorde det bedre mot partiene som var åpent pro- og anti-Brexit.

Meningsmålinganalyser utført av Lord Ashcroft viste at Labour tapte nesten 50 prosent av sin velgeroppslutning fra 2017-generalvalget til andre partier nå i EU-valget. Av denne totalen tapte partiet 13 prosent til Nigel Farages høyreorienterte Brexit Party, og betydelig mer til Remain-støttende Lib Dems (22 prosent) og Greens (17 prosent).

Dette var hintet for Blair-istene til å insistere på at Corbyn ikke lenger bare kunne holde frem utsikten til å støtte en fremtidig folkeavstemming. Labour måtte bli det viktigste pro-Remain-partiet i en fremvoksende anti-Brexit-allianse sammen med Lib Dems and Greens.

Alastair Campbell, tidligere spinndoktor for Tony Blair, kunngjorde at han i valget hadde stemt for Lib Dems, som hadde ordene «Bollocks to Brexit» øverst på sitt manifest.

Labours partistatutter forbyr medlemmer å føre kampanje eller stemme mot en Labour-kandidat – og da mange partimedlemmer stilte krav om det – ble Campbell ekskludert.

Da stilte andre ledende Blair-ister opp for å erklære at de også hadde stemt på Lib Dems.

Tidligere Labour-innenriksminister Charles Clarke, Fiona MacTaggart, multimillionær-datter av en eiendomsutvikler, og tidligere forsvarsminister Bob Ainsworth erklærte alle at de hadde stemt på andre partier i valget. MacTaggart erklærte absurd at det var «på tide for oss alle å erklære at ‘jeg er Spartacus.’»

Hashtaggen #ExpelMeToo ble delt bredt. Guardian publiserte ei full side med brev under overskriften «Ekskluderingen av Alastair Campbell er et Spartacus-øyeblikk for Labour-medlemmer.»

Tom Watson, Labours nestleder som leder komplottet for å få fjernet Corbyn som partileder, beskrev Campbels ekskludering som «hevngjerrig».

Blair-istene har, støttet av høyreorienterte medier, forsøkt å destabilisere Corbyns lederskap helt siden han ble valgt, med en kampanje av løgner og bakvaskelser om at Corbyn er antisemitt eller at han tilrettelegger for «hat» mot jøder.

Innen timer etter Campbells ekskludering skrev Guardian: «At det skjedde nettopp den dagen da Likestillings- og Menneskerettighetskommisjonen begynte en undersøkelse av dette problemet, etterlot en dårlig smak. Det er vanskelig å tro at Campbell-saken ikke blir brukt som en avledningstaktikk for å lede oppmerksomheten vekk fra langt mer alvorlige problemer.»

Blair selv fortalte Sky News sist tirsdag kveld at hans melding til Campbell var: «Jeg forstår hvorfor du gjorde som du gjorde. ... Du var ikke den eneste personen jeg kjenner som har stemt Labour hele livet som ikke stemte Labour i dette valget.»

Den ikke-tiltalte krigsforbryteren erklærte så sin støtte for enighet blant pro-Remain-partiene, og sa at Labour «burde stoppe virringen og komme ut med en klar posisjon ... Den posisjonen burde etter min mening være til fordel for å gå tilbake til folket [i en folkeavstemming].»

Først og fremst vil Blair-istene få besørget dette politiske skiftet uten at det kalles et generalvalg og at en Corbyn-ledet Labour-regjering blir innsatt.

Med den nåværende regjeringen i nedsmelting og Tory-ene midt i en lederskapskonkurranse med et dusin kandidater etter at May var tvunget til å erklære den 7. juni som dato for sin avgng, sa Blair at Tory-ene måtte besørge at de holdt seg ved makten.

Dager etter at lederskapsutfordreren Jeremy Hunt sa at Tory-partiet sto overfor «utslettelse» dersom et generalvalg ble kalt, advarde Blair for at de ville være «sertifisert gale for å gå for et generalvalg» før en Brexit-avtale var godkjent av parlamentet.

Blair-istene frykter ethver brudd i blokkaden de har opprettet for å forhindre at arbeiderklassens interesser skal finne et politisk uttrykk og utfordre finansoligarkiets maktmonopol. Denne frykten høynes av veksten i sosial uro og streikeaktivitet forårsaket av utdypende sosial ulikhet.

Blair-istene satser fremfor alt på at Corby-«venstre» sier seg 100-prosent-enig med dem i dette spørsmålet.

Skyggefinansminister John McDonnell og skyggeinnenriksminister Dianne Abbott uttalte begge at resultatet fra EU-parlamentvalget betydde at Labour måtte forflytte seg til en uttalt støtte for en ny folkeavstemming.

Corbyn sa som svar at hans mål fortsatt var å fremforhandle en bedre Brexit-avtale enn Mays, men at en «allmennhetens stemme» om en Brexit-avtale «er et stykke unna». Han la til, i en uttalelse som var anatema til Blairistene: «La folket bestemmer landets fremtid, enten i et generalvalg eller ved et offentlig valg om enhver avtale som blir godkjent av parlamentet.»

Guardian-spaltisten Paul Mason, som lenge har talt for en «Progressive Alliance» bestående av Labour, Scottish National Party (SNP), Liberal Democrats og Greens, benyttet resultatet til å erklære at Corbyns strategi for «konstruktiv tvetydighet» hadde mislyktes. Mens han uttalte at han fortsatt støtter Corbyn, oppfordret han til utskifting av nesten alt personale på Corbyns kontor: «Representantene som designet denne fiaskoen, og som ignorerte alle bevis for at det ville føre til en katastrofe, må fjernes fra innflytelsesposisjoner.» Disse inkluderte strategidirektør Seumas Milne, Corbyns stabssjef Karie Murphy, og partiets styreleder Ian Lavery MP.

Corbyns fraksjon vil kapitulere nok en gang. Allerede før blekket var tørt på Campbells ekskludering sa skyggejustisminister Shami Chakrabarti at den skulle revurderes og erklærte, stikk i strid med Labours regelbok, at «bare å stemme for et annen parti er ikke i seg selv grunnlag for utestenging eller ekskludering».

I de nesten fire årene siden han ble valgt som leder har alle påstander om at Corbyn ville presse Labour til venstre blitt diskreditert. Labour er et pro-kapitalisme parti, fiendtlig innstilt til arbeiderklassens strategiske interesser.

Den eneste måten å overvinne den farlige splittelsen av arbeiderklassen som ble produsert av Brexit-folkeavstemmingen og forsterket av alle styringselitens partier, er at arbeidere bygger sitt eget parti, Socialist Equality Party, basert på kampen for en arbeiderregjering og De forente sosialistiske stater av Europa.