EU-valgene og gjenoppblussingen av klassekampen

Av Alex Lantier
31 May 2019

Europa-valgene avslørte den dype mistroen til det politiske etablissementet og den ubøyelige avvisning av arbeiderklassens voksende krav om politisk endring.

På tvers av Europa kollapset de tradisjonelle regjeringspartiene til uforlignelige lave nivå, samtidig med voksende sosial vrede og protester mot innstrammingstiltakene og den militaristiske politikken de har fulgt siden Den europeiske union (EU) ble grunnlagt i 1992. Den samlede velgeroppslutningen for de tradisjonelle konservative og sosialdemokratiske partiene falt til bare 43 prosent i Tyskland, til 23 prosent i Storbritannia, til 15 prosent i Frankrike og til 32 prosent i Italia. Sosialdemokratiets nominelle «venstre»-allierte, som Tysklands Venstreparti [die Linke], Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise] og Spanias Podemos [Vi kan], led alle vesentlige tilbakeslag.

De vesentligste av de som på valgnatta trakk veksler på denne tilbakegangen var imidlertid enten ekstreme høyrepartier som Brexit Party i Storbritannia og Frankrikes nyfascistiske Nasjonal samling (RN) [Rassemblement national], eller det var pro-EU-liberale eller grønne partier tilknyttet sosialdemokratene. Dette vil ikke løse noen av problemene som drev titalls-millioner velgere over hele Europa til å snu ryggen til de tradisjonelle regjeringspartiene.

Rammeverket for den europeiske borgerlige politikken beveger seg fortsatt uopphørlig til høyre. Det europeiske finansaristokratiet, som så sine formuer berget etter 2008-krasjet av en enorm oppbygging av offentlig gjeld finansiert av drakoniske innstramminger, har ansamlet en enorm rikdom og makt. Samtidig med eksplosive geopolitiske og økonomiske konflikter som undergraver fundamentene for den europeiske kapitalismen – trusler om et amerikansk angrep på Iran, en vedvarende NATO-militæroppbygging i Øst-Europa rettet mot atomvåpenbestykkede Russland, amerikanske trusler om handelskrig mot både Kina og Tyskland, og Storbritannias forestående utmelding fra EU – bygger de europeiske imperialistmaktene opp sine hærer og politistat-maskiner. Dette bestemmer den ekstreme høyreutviklingen av europeisk politikk.

Denne politikken har allerede fremprovosert et initielt oppsving av sosiale protester og streiker. Inneværende år så den første nasjonale lærerstreiken i Polen siden den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i 1989, ei bølge av streiker i Portugal, og i Frankrike den videreførte «gul vest»-bevegelsen mot president Emmanuel Macron, så vel som ungdommens klimastreik mot global oppvarming. Valgene bekreftet at styringsklassen ikke har til hensikt å imøtekomme denne voksende bevegelsen med noen innrømmelser.

Valgkampanjen utviklet seg innenfor de smale rammene av en konflikt mellom pro-EU og nasjonalistiske eller nyfascistiske partier. Etter en tiår-lang forflytning av hele regjeringsklassen langt over til høyre er det imidlertid lite som skiller det kriserammede EU fra det «nasjonenes Europa» som foreslås av nyfascister som den italienske innenriksministeren Matteo Salvini eller Frankrikes Marine Le Pen.

Pro-EU-partier – inkludert de konservative, de sosialdemokratiske og de som er allierte med Hellas’ Syriza-regjering («Koalisjonen av det radikale venstre») – har pøst milliarder inn i hæren, bygget opp politimakter og et enormt nettverk av konsentrasjonsleirer for flyktninger som flykter fra NATOs kriger i Midtøsten og Afrika, og pålagt en dyptgripende nedskjæringspolitikk. Samtidig med voksende konflikter mellom USA og EU tjener EU nå som et rammeverk for Paris og enda mer for Berlin, til raskt å remilitarisere sin utenrikspolitikk, og bestrebelsene på å bygge opp europeiske militærstyrker uavhengige av Washington. Som resultat reduseres konfliktene mellom pro-EU-partiene og de mer eksplisitt nasjonalistiske kreftene til lite mer enn enn en ondsinnet fraksjonskamp over relasjonene til Trump-administrasjonen, og over relaterte forflytninger av stormaktsinnordningene innen Europa selv.

Kollapsen av Europas tradisjonelle regjeringspartier bevitner den europeiske kapitalismens fallitt. Men arbeiderklassen kan ikke forbli en tilskuer til en kamp mellom forsvarere av EU-maskina og forsvarere av et ytrehøyre og «nasjonenes Europa», som Salvini som også pålegger innstramminger og ondskapsfullt målretter innvandrere. Begge parter forflytter seg raskt i retning av fascistiske og autoritære styreformer. Til forskjell fra 1930-tallet har ikke styringsklassen enda utviklet noen base for en massebevegelse til støtte for fascistisk politikk. Faren for en slik utvikling er imidlertid åpenbar. Mot dét er veien fremover å mobilisere den europeiske og internasjonale arbeiderklassen til kamp, under dens eget banner og på dens eget politiske program.

Dette fordrer en forståelse av klassedynamikken i krisen som utfolder seg, som krever den internasjonale foreningen av arbeiderklassens kamper, uavhengig av alle av borgerskapets og den velstående middelklassens politiske representanter. EU-valgene bevitner ubestridelig deres reaksjonære rolle.

I Storbritannia inntok Nigel Farages høyreekstreme Brexit Party førsteplassen med 31 prosent, der statsminister Theresa Mays Konservative parti falt ned til 9 prosent og hennes regjering kollapset. Farage var i stand til å utnytte den eksplosive sosiale misnøyen i Storbritannia, fremfor alt på grunn av Labour-Party-lederen Jeremy Corbyns fallitt. Der han ble løftet inn til partilederstillingen av en voksende sosial vrede har han bevisst unngått å oppfordre til arbeiderklassekamp mot May i solidaritet med kampene på tvers av Europa. Etter å ha kommet med endeløse innrømmelser til fløyen i sitt parti av Irak-krigsforbrytere anført av Tony Blair, endte han i år med å føre samtaler med May for å støtte henne opp under Brexit-krisen.

Ved å demonstrere sitt partis innordning med De konservative, der han etterlot arbeidere som tilskuere uten utvei for å slåss imot, overleverte Corbyn Farage anledningen til demagogisk å kunne posere som May-regjeringens eneste motstander. Farages ydmykelse av Corbyn, der Labour falt til 14 prosent, ble fullbyrdet av valgseieren til Liberal Democratic Party i Corbyns eget valgdistrikt Islington.

I Tyskland var «storkoalisjons»-regjeringens valgresultat på 43 prosent nok en folkelig avvisning av dens agenda for militarisering av tysk utenrikspolitikk og promoteringen av høyreekstreme professorer som legitimerer Hitler-isme, militarisme og diktatoriske styreformer. Til tross for disse tette båndene mellom ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) og regjeringspartiene, og medienes konstante promotering av det ytrehøyre, ble AfDs valgresultat på 10,5 prosent langt overgått av De grønnes på 22 prosent. Dette reflekterte den brede motstanden mot nyfascisme, så vel som økologi-bekymringen uttrykt i masseprotester mot klimaendring.

Partiet De grønne er imidlertid ikke noe alternativ til storkoalisjonspartiene, som De grønne jobber tett sammen med. Partiet støttet de brutale NATO-krigene på Balkan på 1990-tallet og samarbeidet med sosialdemokratene om å pålegge de hatede Hartz-IV-innstrammingslovene på 2000-tallet. Nå er en av partiets grunnleggere og hovedledere, den tidligere 1968-studentprotestlederen Daniel Cohn-Bendit, en nær rådgiver for Macron der han undertrykker de «gule vestene». Skulle De grønne komme til makten ville de forfølge en politikk som ikke kunne skilles fra den som nå blir implementert av storkoalisjonen.

Valgene avslørte også et helt sjikt av den velstående middelklassens «venstre-populistiske» partier, som består av etterkommerne av stalinistiske partier og småborgerlige renegater fra trotskismen. Deres forsøk på å gjennomføre en politikk mer gunstig for de privilegerte sosiale sjiktene de har sin base i, inkludert fagforeningsbyråkratiet og «venstre»-akademia, er impotent. På bare noen få år har den bitre erfaringen vist at disse pseudo-venstre-partiene nesten utelukkende tjener til å blokkere opposisjon i arbeiderklassen.

Den greske statsministeren Alexis Tsipras kalte for nyvalg etter at Syriza i Hellas ble skjøvet ned på andreplassen av det høyreorienterte Nytt demokrati. Etter at han flagrant forrådte sine valgløfter fra 2015 om å avslutte EU-innstramminger og påla milliarder av euro i sosiale nedskjæringer på de greske arbeiderne, samtidig som han fengser titusenvis av flyktninger på greske øyer og selger våpen til saudi-krigen i Jemen, gjør Tsipras igjen det han kan for å få overlevert makten til høyresiden. Han løy til det siste, der han kalte til nyvalg og lovet han «aldri ville snu ryggen til kampen for likestilling, solidaritet og sosial rettferdighet».

I Spania tapte Podemos, Syrizas allierte parti, halvparten av sine plasser i EU-parlamentet, etter at de støttet den sosialdemokratiske, pro-innstramming, PSOE-regjeringen og ikke kalte for noen handling mot politiundertrykkingen av folkeavstemmingen om katalansk uavhengighet i 2017 og den påfølgende rettsforfølgelsen av de katalanske nasjonalistiske politiske fangene. Pablo Iglesias, Podemos’ partileder, responderte med å forplikte seg til å bygge en ny koalisjonsregjering med sosialdemokratene, som for sin del vurderer å inngå en allianse med det åpent høyreorienterte partiet Ciudadanos [Borgere].

Og til slutt, Marine Le Pens og hennes RNs førsteplass i EU-valgene i Frankrike er fremfor alt resultat av den reaksjonære rollen til Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise], det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA), og de stalinistiske fagforeningene. Etter stilltiende å ha støttet Macron i presidentvalget i 2017 var de beskt fiendtlige mot «gul vest»-protestene. Til tross for at han vant 7 millioner stemmer i 2017 kalte ikke Mélenchon for noen masseprotester til forsvar for «de gule vestene» mot den rå bølgen av politivold sluppet løs mot dem. Og fagforeningene isolerte og solgte ut streiker det ble kalt for i solidaritet med «les gilets jaunes».

Dette leverte initiativet til nyfascistene. Til tross for deres arv som etterkommerne til det nazi-kollaborerende Vichy-regimet, poserte de kynisk som de beste opponentene mot det hatede Macron-presidentskapet og som forsvarere av «de gule vestenes» rett til å protestere – til og med mens det nyfascistiske politiet banket og kvestet «de gule vestene» på gatene.

Dette EU-valget fant sted i en overgangs- og kriseperiode, karakterisert av den gamle styringselitens fremskredne tilstand av kollaps og de fortsatt innledende stadiene i oppsvinget av klassekampen. Etter tiår med politisk reaksjon har sosialdemokratene og pseudo-venstre-partiene kuttet ethvert bånd de måtte ha hatt til arbeiderklassen, eller til sosial protest. Arbeidere ser dem ikke lenger som en kraft for opposisjon og begynner å ta kampen over i egne hender. Utbruddet av masseprotester og streiker organisert via sosialmedier og uavhengig av fagforeningene peker mot en bred forflytning til venstre i befolkningen, selv om styringseliten forflytter seg videre mot høyre.

Denne situasjonen berettiger perspektivene og analysene til Den internasjoanle komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International]. Den stalinistiske restaureringen av kapitalismen betydde ikke «Historiens slutt», og slutten på epoken av internasjonal klassekamp mot kapitalismen som ble åpnet i Russland av Oktober-revolusjonen i 1917. Enn videre, ICFI forutså helt korrekt den form som gjenkomsten av klassekampen ville anta: et opprør mot alle de gamle sosialdemokratiske, stalinistiske og pabloistiske byråkratiene og deres fagforeningsallierte.

Revolusjon og sosialisme, oppfattet som den fundamentale forandringen til forbedring av de sosiale betingelsene for den arbeidende befolkningen, blir stadig mer populært rundt om i verden. Arbeidere og ungdommen er imidlertid fortsatt i de innledende stadiene av radikaliseringsprosessen som ble beskrevet av Leo Trotskij i hans store verk Historien om Den russiske revolusjon:

Massene trer inn i en revolusjon, ikke med en forberedt plan for sosial rekonstruering, men med en skarp fornemmelse av at de ikke lenger kan tåle det gamle regimet. Bare de ledende sjiktene av en klasse har et politisk program, og selv dét krever enda å bli utsatt for begivenhetenes utprøving og for massenes godkjenning. Revolusjonens grunnleggende politiske prosess består derfor av en klasses gradvise forståelse av problemene som oppstår fra den sosiale krisen – massenes aktive orienteringen med en metode av fortløpende tilnærminger.

Foreløpig, i de innledende stadiene av arbeiderklassens gjenoppvåkning, gjenstår det mye å avklare. Opposisjonen bærer fortsatt sporene fra den tidligere epoken, hvor det som gikk for å være «venstre» var den velstående middelklassens politikk, presentert i populære og demokratiske termer samtidig som den motsatte seg klassekamp. Proteststemmer går nå inn bak Grønne eller liberale partier som lover en mer human kapitalistpolitikk, eller til og med til nyfascister som lover nasjonalstatens beskyttelse av folket – og ikke inn bak den internasjonale arbeiderklassens revolusjon.

Begivenhetenes gang forflytter imidlertid raskt klassebevisstheten, der den forbereder eksplosive endringer av arbeiderklassens politiske orientering. Radikaliseringen av arbeidere og ungdom, kombinert med umuligheten av å få endret politikken under finansaristokratiets jerngrep, vil styrke ICFIs stilling og verdenspartiets kall for en klassebasert politikk. ICFIs europeiske seksjoner – det britiske Socialist Equality Party, det franske Parti de l'égalité socialiste, og det tyske Sozialistische Gleichheitspartei førte kampanje i EU-valgene for å forberede en slik utvikling.

Erfaringen vil vise at den eneste veien fremover er realiseringen av ICFIs program og perspektiv: mobiliseringen av den fulle og hele makten av den internasjonale arbeiderklassen for en ekspropriering av kapitalistklassen, erobring av den politiske makten og bygging av sosialisme. Løsningen på den europeiske kapitalismens krise er hverken EU eller det fascistisk «nasjonenes Europa», men arbeiderklassens kamp for å bygge De forente sosialistiske stater av Europa.