Le Pens ytrehøyreparti Nasjonal samling vant EU-valgene i Frankrike

Av Will Morrow
30 May 2019

Resultatene av søndagens EU-valg i Frankrike peker på arbeideres og unge menneskers ekstraordinære grad av fiendtlighet mot, og fremmedgjøring fra hele det kapitalistiske politiske etablissementet.

Men sånn er forråtnelsen av det offisielle «venstre» med Sosialistpartiet og pseudo-venstre med blant andre Jean-Luc Mélenchons og hans Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise], at Marine Le Pens ytrehøyreparti Nasjonal samling (RN) [Rassemblement national] var i stand til å sikre en knepen valgseier. Det gjorde hun ved å utnytte vreden over sosiale elendighetsforhold der hun poserte som en antietablissement-forkjemper for «le peuple» [‘folket’] mot eliten, og demagogisk beskyldte innvandrere for den sosiale krisen forårsaket av kapitalismen.

President Emmanuel Macrons parti Republikken under veis (REM) [La République en marche], som i seks måneder har respondert på «gul vest»-protester med massearrestasjoner, tåregass, gummikuler og utplassering av militæret, kom inn på andreplassen med 22,41 prosent av stemmene, mot Le Pens Nasjonale samlings 23,3 prosent.

Størstedelen av de stemmeberettigede – 48,7 prosent ifølge meningsmålingsforetaket Ipsos – nektet å stemme for noen i det hele tatt. For de som tjener mindre enn € 1 200 i måneden var fraværsprosenten på 58 prosent. Den var 52 prosent for de som tjener mellom € 1 200 og € 2 000 [NOK 11 660 og 19 433]. Et betydelig flertall av ungdommen, mer enn 60 prosent for de under 34 år, avholdt seg fra å delta i EU-valget.

Relativt store antall arbeidere stemte for Le Pens parti RN, ikke av støtte for partiets politikk, men som en protest mot regjeringens politikk og «de rikes president», som hadde trykt titusenvis av løpesedler som bare viste hans eget ansikt, til tross for at han ikke var valgkandidat. RN fikk stemmer fra 26 prosent av velgerne som sa at de ikke hadde tilhørighet til noe parti, uten tvil den største prosentandelen av alle velgergrupperingene.

De to tradisjonelle kapitalistpartiene som sammen har regjert Frankrike siden Algeries uavhengighetskrig på 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, Sosialistpartiet (PS) [Parti socialiste] og Republikanerne (LR) [Les Républicains; liberal-konservativt parti, også referert til som guallistene, etter president og general Charles De Gaulle], ble desimert og fikk til sammen 14 prosent.

Gaullist-republikanerne falt til like over 8 prosent. Ifølge Ipsos vekslet nesten en tredjedel av de som i 2017 stemte for LR-kandidaten Francois Fillon i første runde av presidentvalget denne gangen over til Macrons valgliste (REM).

PS fikk 6 prosent av velgeroppslutningen, det laveste resultatet noensinne. Partiet karret seg så vidt over over fem-prosent-terskelen for representasjon i EU-parlamentet. PS’ resultater i EU-valgene har stupt fortløpende, fra 28,9 prosent i 2004 til 16,5 prosent i 2009 og til 14 prosent i 2014. Ifølge Ipsos fikk partiet oppslutning fra bare tre prosent av employés (arbeidere i administrasjons-, service- og serveringsbransjer) og åtte prosent av ouvriers (arbeidere i industri og produksjonsbransjer).

Partiet er foraktet som et redskap for big business, og har pålagt en foretakspolitikk som gjennom flere tiår har revet fra hverandre livene til arbeidere og deres familier. Macron, som fremkom fra PS og som fungerte som finansminister under sin PS-presidentforgjenger François Hollande, har fortsatt og intensivert alle deler av Hollandes innstrammingspolitikk, blant annet opprivingen av arbeidskodeksen for å lette foretakenes masseoppsigelser.

PS-kollapsen reflekterer arbeiderklassens avvisning av sosialdemokratiske og «senter-venstre»-kapitalistpartier internasjonalt, blant annet i Tyskland, i Storbritannia og i de nylige føderalvalgene i Australia.

De som mest direkte trakk veksler på PS’ tilbakegang var De grønne [Parti vert], som overgikk alle før-valg-prognoser og sikret seg 14 prosent av stemmene. Dette var i overveldende grad på grunn av ungdomsstemmer, der 28 prosent av velgerne i alderen 25 til 34 og 25 prosent av de mellom 18 og 24 stemte for partiet. De grønne var de ufortjente mottakerne av en voksende politisering av brede sjikt av ungdommen, som har kommet til uttrykk i demonstrasjonene «Fredag for en fremtid» og opposisjonen mot de bestukkede regjeringenes nekting av å treffe noen tiltak for å avverge global oppvarming.

De grønne vil imidlertid ikke gjøre noen verdens ting for å takle klimaendringer, da de støtter det kapitalistiske profittsystemet som er opphav for global oppvarming og samfunnets underordning til de gigantiske foretakenes interesser. De grønne er et big-business-parti, som har støttet kriger og angrep på arbeiderklassen der det har kommet i regjeringsposisjon, som det særlig har vist seg i Tyskland fra 1998 til 2005 og i Australia fra 2012 til 2015.

Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI) opplevde den mest markerte kollapsen av noe partis velgeroppslutning. Partiet fikk 6 prosent av stemmene, ned fra 2017-presidentvalgets 19,58 prosent – som den gangen representerte syv millioner velgeres stemmeseddel. Mens det var forventet å være større sannsynlig for at Mélenchons president-velgere skulle avstå fra deltakelse i EU-valgene enn for andre velgerkategorier, stemte hele 64 prosent av dem denne gangen ganske enkelt for andre kandidater.

De siste 18 månedene har tilkjennegitt en skarp eksponering av Mélenchons politiske retningslinjer. Han har nektet å tilby noe som helst for å imøtekomme «gul vest»-protesterendes krav om sosial likhet. I steden har han fordømt ethvert perspektiv orientert i retning av å forene arbeiderklassen i kampen for sosialisme, og har insistert på at det må til en «institusjonell løsning» for protestene. Han gjorde dette mest eksplisitt i april da ha oppfordret til en «folkelig føderasjon»-koalisjon med det hatede Sosialistpartiet.

Mélenchons nasjonalistiske oppfordringer for en bevegelse av «folket» styrker bare appellen fra RNs populistiske demagogi. Under oppløpet til EU-valgene kunngjorde Andréa Kotarac, en av Mélenchons ledende partimedlemmer, at han støttet RN og erklærte at det partiet mest konsekvent formulerte hans egen lenge-holdte og offentlig uttrykte nasjonalisme og hans opposisjon mot innvandring. Le Pen takket Kotarac offentlig etter valget.

Mélenchon, akkurat som Labour-lederen Corbyn i Storbritannia, Podemos i Spania og Syriza i Hellas, blir stadig tydligere avslørt for hva han er: kapitalistklassens trofaste tjener som har forpliktet seg til, for enhver pris å forsvare profittsystemet fra enhver utfordring fra arbeiderklassen. Hans essensielle rolle er å desorientere arbeidere og ungdommen, og blokkere de som søker et ekte sosialistisk perspektiv fra å finne frem til det.

Resultatet er at RN, de politiske etterkommerne til det nazi-kollaborerende Vichy-regimet, er i stand til å kapitalisere på den sosiale nøden, og vant 29 prosent av de arbeidslediges stemmer, 40 prosent av ouvriérs’ og 27 prosent av employés’ – som er betydelig mer enn for noe annet parti. Le Pen slo Macron i alle inntektsgrupper under € 3 000 måneden [NOK 29 150], og vant denne gangen, som i 2014, landdistrikter og avindustrialiserte områder i nord og øst av landet som de siste tre tiårene har opplevd massepermitteringer og oppsigelser. Prosentvis gikk imidlertid Le Pens stemmeandel noe ned fra 2014.

Macron-regjeringen har allerede gjort klart at dens respons på valget vil bli en ytterligere forflytning til høyre. På søndagskvelden forsøkte statsminister Edouard Phillippe å benekte hans egen regjerings ansvar for RNs valgseier, samtidig som han legitimerte det nyfascistiske partiet. Han erklærte at «det ikke er nok å snakke om vrede» eller «avvisning» i tolkningen av valgresultatet, men at man nå må erkjenne at RN har blitt «en av de store politiske kreftene» og at «alle de politiske representantene må høre dette budskapet fra det franske folket. ... Vi har mottatt meldingen høyt og tydlig.»

Dette viderefører regjeringens bestrebelser på å promotere det ekstreme høyre, inkludert Macrons hylling av nazi-kollaboratøren marskalk Philippe Pétain i november og hans «republikanske salutt» til Le Pen umiddelbart etter sin innvielse. Macron, sammen med Sosialistpartiet og De grønne, førte kampanje mot RN på det nasjonalistiske og militaristiske grunnlaget at RNs opposisjon mot en europeisk hær ville være et hinder for aggressivt å kunne hevde fransk imperialismes interesser internasjonalt.

Dette understreker at det ikke finnes en progressiv fraksjon av det borgerlige politiske etablissementet. Samtidig som arbeiderklassen mønstrer en initiell offensiv mot Macron med streiker og protester, inkludert «gul vest»-bevegelsen, vender styringsklassen seg til diktatur, der den forbereder seg for krig og intensiverer angrepene mot arbeidere og ungdom.