Fiasko-valg for britiske Tory-er og Labour til Europa-parlamentet

Av Robert Stevens
29 May 2019

De regjerende britiske konservative led sitt verste valgresultat noen sinne, mens Labour pådro seg en nesten like fullstendig fiasko.

Med bare 9 prosent velgeroppslutning på landsbasis kom Tory-ene på femteplass med bare tre plasser i EU-parlamentet og ble regelrett utslettet, der de led det største valgtapet siden partiet ble grunnlagt i 1834. Deres tidligere verste nasjonale prestasjon var Europa-valget i 2014, da de fikk bare 24 prosent oppslutning, mer enn det dobbelte av hva de nå fikk registrert.

Resultatet kommer midt i den pågående valgkonkurransen om partiets lederskap, etter statsminister Theresa Mays kunngjøring om at hun trekker seg den 7. juni. Resultatet vil bli grepet til av de fremst i feltet, med krav om en hardere EU-linje, inkludert trusselen om en «no deal»-EU-utmelding [ut uten avtale; hard-Brexit].

Den britiske valgresultatet var i sin helhet brutt i et prisme av pro- eller antiBrexit.

Tory-partiets supportere deserterte en masse til Nigel Farages nylig etablerte Brexit Party.

Ytrehøyrepartiet Brexit Party vant valget fullstendig, der det fikk 32 prosent av de avgitte stemmene og dermed 29 av de 73 tilgjengelige britiske plassene i EU-parlamentet. Partiet kom inn fremst i alle valgregionene i England – Nord-Øst, Nord-Vest, Øst-England, Wales, Vest-Midlands, Øst-Midlands, Yorkshire & Humber, Sør-Vest og Sør-Øst – alle bortsett fra London, den eneste regionen hvor Brexit Party ikke oppnådde valgseier.

Brexit Party sugde til seg nesten alle pro-Brexit-stemmene, blant annet fra Farages tidligere valgorganisasjon – Storbritannias uavhengighetsparti (UKIP) – som vant Europa-valget i 2014. UKIP tapte denne gangen alle sine 24 plasser, og fikk bare 3 prosent av stemmene.

Liberal Democrats (Lib Dems) – pro-EU-partiet, som var det eneste vesentlig store partiet som førte kampanje med oppfordring til avvisning av Artikkel-50 om Storbritannias EU-fratredelse, kom inn på andreplass med litt over 20 prosent av stemmene (opp fra 13,4 prosent i 2014) – på Labours bekostning.

Lib Dems ble ansett å være det mest konsekvente Remain-partiet [forbli i EU], og kunne gå fra sitt dårligste Europa-valgresultat i 2014 da de bare fikk ett sete, til denne gangen sitt beste resultat (16 seter).

Pro-Remain-partiet Greens [De grønne] kom på fjerdeplass, med 12,1 prosent (opp 4,2 prosent) og fikk syv seter. Partiet Change UK [Endre Storbritannia], som nylig ble dannet av åtte høyreorienterte Blair-ist Labour-MPer sammen med tre Tory-MPer, avhoppere fra sine respektive partier i februar, fikk registrert skarve 3,4 prosent av stemmene, og ikke nok til å vinne noen seter.

Alle forsøk på tabulering av stemmene viser et samfunn dypt splittet på spørsmålet om Brexit, akkurat som det var i 2016. Samlingen av partiene som sto for en pro-Remain-stemme – Lib Dems, Change UK, Greens and Plaid Cymru – fikk til sammen ca. 38 prosent av de avgitte stemmene. De to partiene som støtter Brexit, og spesielt en fratredelse fra EU uten en avtale på plass – Brexit Party og UKIP – fikk sammen 37 prosent.

Labour så et kollaps av partiets oppslutning, ned til bare 14,1 prosent (en tilbakegang på 11,3 prosent), med både pro-Remain og Leave-partier [ut av EU] som tok partiets velgere.

Ifølge Financial Times: «Labours endring av stemmeandel mot resultatene fra 2016-folkeavstemmingen viser at partiet gjorde det dårligst i områder ved hver ende av Brexit-spekteret.»

«Labours stemmeandel falt i gjennomsnitt med 15 prosentpoeng i de deler av Storbritannia som ga den høyeste Remain-støtten i folkeavstemmingen. Men partiets stemmeandel falt med 11 poeng – den nest største marginen – i områder som hadde sterkest støtte for Leave i folkeavstemmingen.»

I Wales, hvor Labour har vunnet hvert eneste nasjonalvalg bortsett fra ett gjennom et århundre, kom partiet inn på tredjeplass med bare 15,3 prosent av stemmene, bak Brexit Party og pro-Remain Plaid Cymru. Wales stemte med knapp margin for å forlate EU i 2016.

I Skottland har ikke Labour lenger noen MEPs [representanter i EU-parlamentet], og partiet led der sitt verste valgresultat siden 1910. Labour tapte dramatisk og kom inn på femteplass, med mindre enn 10 prosent av stemmene, og var bak Greens, Lib Dems og Brexit Party. Remain-partiene vant nesten 62 prosent av stemmene, med det lokalt regjerende pro-Remain-partiet Scottish National Party (SNP) som vant med 38 prosent.

I Nordvest-England, en Labour-bastion gjennom tidene, som stemte Leave i 2016-folkeavstemningen, fikk Labor 21 prosent. Brexit Party og UKIP fikk nå 34 prosent av stemmene. Pro-Remain-partiene – Lib Dems, Greens and Change UK – fikk rundt 32 prosent av stemmene.

I Manchester vant Labour med 37 prosent, mens Brexit Party (13,9 prosent) og UKIP (2,4 prosent) til sammen bare fikk litt over 16 prosent. Samlet sett vant de tre åpent pro-Remain-partiene over 40 prosent av stemmene i byen, som i 2016 valgte Remain.

I Birmingham, Storbritannias nest største by, vant Labour med 35 prosent av stemmene (77 551). Dette var rundt 25 000 flere stemmer enn Brexit Party med 24 prosent (52 953 stemmer). Pro-Remain-partiene tok en større stemmeandel enn pro-Brexit-partiene. I 2016 valgte Birmingham Leave, med en knapp margin av bare 3 400 stemmer.

Pro-Remain-partiene vant også flere stemmer enn Leave-partiene i Sheffield, South Yorkshire (som stemte knapt for å forlate EU i 2016) og i Leeds, Vest-Yorkshire, som dengang stemte knapt for Remain. Som så mange steder betydde det splittede Remain-resultatet i Leeds likevel at Brexit Party vant, med Labour på andreplass.

Under Jeremy Corbyns lederskap stemte Labour på sin siste partikonferanse for å respektere Brexit-avstemmingen, samtidig som partiet søkte et alternativ til avtalen fremlagt av May, som sikrer tariff-fri tilgang til det indre europeiske markedet. Men, med en politikk som er beskrevet som «konstruktiv tvetydighet», skulle manglende oppnåelse av dette føre først til et krav om et generalvalg slik at Labour kunne slåss for sin alternative Brexit-avtale, eller i mangel av denne løsningen, krav om at andre muligheter kunne få spille seg ut, inkludert en eventuell folkeavstemming nummer to, for bekreftelse av enhver eventuell annen avtale.

Etter valget har nå Blair-istene høynet sin innsats og erklærer at Labours stemmekollaps beviser at Corbyns erklærte mål om å representere både Remain- og Leave-velgerne har mislyktes. Labour må nå ikke bare betingelsesløst godkjenne en ny folkeavstemming, men også føre kampanje for å forbli i EU.

Skyggeutenriksminister Emily Thornberry erklærte, til og med før stemmene var opptalte: «Vi burde ganske enkelt ha sagt at enhver avtale som kommer fra denne regjeringen bør legges ut til en bekreftende folkeavstemming, og at Remain-alternativet måtte være på stemmeseddelen, og at Labour ville føre kampanje for å forbli.»

På mandag skrev Andrew Adonis, Blair-ist-peer [medlem av House of Lords; parlamentets øverstekammer] i Guardian: «Tiden er kommet for å gjøre en ny folkeavstemming til vår klare og definerte politikk, og for Labour til å erklære at partiet vil lede en Remain-kampanje.»

Corbyns nærmeste allierte, skyggefinansminister John McDonnell, tiltrådte umiddelbart det første kravet, og tvitret på mandag: «Vi må forene partiet & landet vårt, ved å bringe spørsmålet tilbake til folket i et referendum.»

Han uttalte til BBC: «Vi ønsker et generalvalg, men helt realistisk, etter i går kveld er det ikke mange Tory-MPer som kan forventes å stemme for et generalvalg. Det ville være som om kalkunene stemte for jul.» [O. anm.: britenes julemeny er kalkun]

Corbyn erklærte at han «lyttet veldig oppmerksomt» til begge sider. Partiets preferanse er fortsatt generalvalg, men enhver Brexit-avtale «må fremlegges for offentlig avstemming».

Corbyns mangel på å ha forent arbeidere på tvers av Brexit-skillet er ikke fordi dette var et dømt anliggende. Hans egentige mål har ikke vært å sikre klasseenheten, men å opprettholde «den nasjonale enheten» for britisk imperialismes interesser. Til tross for hans sporadiske retorikk om den sosiale krisen som arbeiderklassen konfronterer tilbød han ikke noe sosialistisk alternativ som var i stand til å kunne forene arbeiderklassen mot hele styringseliten, uansett hvordan den er splittet over Brexit.

Corbyn snudde seg til alle sider umiddelbart. Han klarte aldri å innta en posisjon mot det nasjonalistiske sentimentet pisket opp av borgerskapets Brexit-fløy, fordi han deler mye av deres nasjonalistiske agenda – ikke bare oppfatningen om at innvandringen forbundet med EUs fri flyt av arbeidskraft er et problem som må stagges, men også forherligelsen av «parlamentarisk suverenitet» som garanten for sosialt fremskritt. Han kunne aldri opponere mot Remain-fløyens apologetikk for EU og unionens pro-innparings- og pro-business-agenda. Hans linje ble diktert av de dominerende synspunktene i City of London [metropolens finanshovedkvarter], som aldri ønsket noe Brexit, og som insisterte på at, dersom det ikke kunne forhindres, Storbritannia for enhver pris måtte opprettholde tilgangen til de strategiske europeiske markedene.

Corbyn prøvde, basert på utnyttelsen av den sympatien han hadde blant arbeidere, å ta på seg rollen som en nasjonal frelser – og endte i stedet opp som en nasjonal vits. Under oppkjøringen til EU-valget tilbrakte han seks uker nedsyltet i samtaler med May, der han fåfengt forsøkte å sikre en Brexit-avtale som kunne vedtas i parlamentet, mens han desperat klamret seg til Tory-partiets stinkende semi-lik.

Det er takket være Corbyn at Tory-ene fortsatt er i regjering og fullt opptatt med å velge seg ny leder. Det er han som bærer ansvaret for fortsatte splittelser over Brexit, som bare kan overvinnes basert på et perspektiv for å forene britiske arbeidere med sine europeiske brødre og søstre, i en kamp for sosialisme på tvers av hele kontinentet.