Storbritannias statsminister May går av som De konservatives leder den 7. juni

Av Chris Marsden
27 May 2019

Storbritannias statsminister Theresa Mays annonsering at hun går av som leder av Det konservative partiet, med effektuering den 7. juni, vil slippe løs en voldsom kamp om å erstatte henne. Hvem som enn går seirende ut i juli – den nåværende favoritten Boris Johnson, Michael Gove, Jeremy Hunt, Dominic Raab, eller en annen p.t. ansett mindre sannsynlig – vil styre regjeringen enda lenger mot høyre.

Dette vil ikke bare plassere partiet på en kollisjonskurs med Den europeiske union (EU) – Johnson gjorde sitt bud for partiets hard-Brexit-valg med å erklære at Storbritannia skal forlate EU den 31. oktober, med eller uten en fratredelsesavtale. Det signalerer en kommende konflikt med arbeiderklassen.

Da May holdt sin avskjedstale utenfor 10 Downing Street var de eneste tårene hennes egne – i en vemmende fremvisning av forpurrede ambisjoner og selvmedlidenhet.

Hun kom til å lede landet i 2016 som en hatet figur og hun forlater som en foraktet politisk fiasko.

Som Storbritannias lengste sittende innenriksminister under David Cameron var hun beundret av partiets mest xenofobiske høyrefløyere. Hun er assosiert med løftet om å redusere nettomigrasjonen med to tredjedeler og å skape et «virkelig fiendtlig miljø for illegal innvandring».

Dette involverte å nekte å akseptere en EU-kvote for flyktninger fra krigssoner, begrensning av innvandreres rett til å bringe inn ektefeller og barn, og blatant kriminelle handlinger mot individuelle asylsøkere, som medførte at hun sto overfor trussel om bøter og fengsling for forakt for retten i juni 2012.

De mest groteske eksemplene på hennes «fiendtlig miljø»-politikk var iverksetting av kampanjen med lastebiler som kjørte gjennom innvandrerområder med store plakattavler med advarselen: «Dra hjem eller bli arrestert.» Resultatene inkluderte blant andre ting død for flere afro-karibiske britiske statsborgere og medlemmer av Windrush-generasjonen, der mer enn 80 ble feilaktig deportert til Vestindia.

Dette gjorde henne til en akseptabel kompromissleder, som tilhenger av å bli værende i EU, etter at Cameron ble tvunget til å trekke seg i juli 2016 etter folkeavstemmingen som resulterte i at Storbritannia skulle forlate EU.

Giftbegeret hun hevet var å søke en «myk-Brexit», som involverte fortsatt tariff-fri tilgang til det viktige ‘Single European Market’ – det indre EU-markedet – da dette innebar kompromisser med Brüssel som var uakseptable for det dominerende Europa-skeptiske Tory-høyre, og fra 2017, også for hennes flertalls-nødvendighets-partnere i det nordirske Demokratiske unionistpartiet (DUP).

Mays statsministerperiode var kortvarig – mindre enn tre år. Den ville ha vært enda kortere om ikke May hadde kunnet basere seg på det som har vist seg å være hennes eneste politiske ressurs – Jeremy Corbyn, lederen av Labour Party og Hennes Majestets Opposisjon.

Corbyn hadde alt sitt på stell, alt det May ikke hadde. Hun ble valgt av 199 Tory-MP-er [Members of Parliament; parlamentsrepresentanter]. Han ble i 2015 valgt som partileder med et overveldende flertall, av hundretusener av Labour-medlemmer og supportere. I 2016 prøvde hans høyreorienterte Labour-MP-er å avsette ham ved et mistillitsvotum, på grunn av at han ikke hadde ført kampanje med nødvendig entusiasme for å forbli i EU! Han vant nok en gang i september samme året, med et enda større flertall.

I juni 2017 ble det holdt et kjapt nyvalg kalt av May. Hun håpet da å styrke si hånd ved å utnytte den konstante offensiven mot Corbyn fra Labours høyre-fløy og mediene. Det endte i katastrofe og Labours velgeroppslutning økte kraftig. Tory-ene ble redusert til en minoritet, nå avhengige av 10 nordirske DUP-MP-er, og med May enda mer av et politisk gissel for sine hard-Brexit-kritikere og opponenter.

Corbyn reddet May igjen og igjen. Han gjorde det ved å forråde mandatet fra de som to ganger valgte ham til å drive Blair-istene ut av Labour, bryte med deres krigshissing og ta opp kampen mot den hatede Tory-regjeringen. Dersom Mays periode i embetet er et togkrasj i langsom kino, da er Corbyns en serie av forsmedelige tilbaketog for sine politiske motstandere, der han har oppgitt alt uten noen kamp, samtidig med konstante bestrebelser på å undertrykke klassekampen og å holde sosial og politisk misnøye begrenset til støtte for hans egne parlamentariske manøvrer.

Siden May begynte prosessen med å trekke Storbritannia ut av EU i mars 2017 har hun uten hell fremmet Brexit-avtalen hun fremforhandlet med EU for det britiske House of Commons [parlamentet] ved tre anledninger – deriblant i januar mot et nederlag for det største flertallet i en regjerings historie. Hun konfronterte et mistillitsvotum fra sine egne MP-er i desember 2018 og et parlamentarisk mistillitsvotum i januar 2019, og hun har levd under ei øks siden sitt tredje nederlag for Brexit-avtalen i mars – etter å ha lovet å tre av som statsminister dersom hennes avtale ble vedtatt, men uten hell.

Corbyns respons til alt dette var å tilbringe ethvert av sine våkne øyeblikk med forsøk på å holde sitt eget splintrende parti sammen – og helt spesielt med en politikk av «konstruktiv tvetydighet» om hvorvidt Labour ville støtte en andre folkeavstemming for å få omgjort Brexit, som favoriseres av Blair-istene. Ikke engang dette stoppet sju Blair-ist-MP-er fra å hoppe av under Chukka Umunna, for å innordne seg med en håndfull pro-EU-Tory-er i det feilbenevnte «Change UK» [‘Endre Storbritannia’].

Enda viktigere, Corbyn trakk på seg statsmannskappen som garantisten for den nasjonale interessen og sendte sin skyggefinansminister John McDonnell som emissær til City of London [o. anm.: metropolens finanssenter], for å sverge for at en Labour-regjering ville gå big-business’ ærend.

Dette nådde sitt nadir [lavmål] etter at Corbyn sa seg enig i det som ble seks-uker-lange forhandlinger med May om å sikre en Brexit-avtale som kunne få flertallstøtte, samtidig som det aldri var noen sjanse for et slikt resultat. En del av avtalen var at Corbyn droppet alle oppfordringer om et generalvalg.

Resultatet, som alltid, var å utestenge arbeiderklassen fra det politiske liv og å gi frie tøyler til en regjering som har vært død i oppreist stilling. Samtalene ble avsluttet den 16. mai. Åtte dager senere gråt May sine tårer på trappa til nummer 10 Downing Street.

Selv nå nekter Corbyn å gjøre noe som helst som kunne tolkes som uansvarlig i Storbritannias styrerom og banker.

Han erklærte: «Uannsett hvem som blir De konservatives ny leder må vedkommende la folket avgjøre vårt lands fremtid, gjennom et umiddelbart generalvalg,». Dette er en nydefinisjon av ordet umiddelbart! Et generalvalg først etter to måneder, når Tory-ene har fått anledning til å omgruppere, og først da, så fremt det skulle være akseptabelt for den nye lederen av partiet.

Mays fratredelsestale var en kalkulert fornærmelse, som begynte med hennes latterlige påstand om å ha «bestrebet seg for å gjøre Storbritannia til et land som ikke bare fungerer for et privilegert fåtall, men for alle». May «brakte innstramminger til en slutt» og hun «hjalp flere mennesker enn noensinne å kunne nyte jobbsikkerhet», med hennes «anstendige, moderate og patriotiske Konservative regjering».

Hun hadde til og med skamløshet nok til å referere sin historikk for landet utdanning, National Health Service [det statlige britiske helsevesen], og lanseringen av en granskning av Grenfell-Tower-infernoet som et «søk etter sannheten», enda de skyldige fortsatt går fri.

Grenfell United repliserte, hva angår familiene til de 72 som mistet livet: «Det er vanskelig å forestille seg en større urettferdighet de senere år, enn Grenfell.»

Denne siste uka publiserte Philip Alston, FNs spesialrapportør for ekstrem fattigdom, sin sluttrapport der han sammenligner Storbritannia med et gigantisk viktoriansk arbeidshus – der nær 40 prosent av barna forventes å leve i fattigdom innen 2021, en femtedel av befolkningen (14 millioner) lever i fattigdom, mer enn 1,5 millioner er nødstilte og ytterligere 2,5 millioner er på inntekter ikke mer enn 10 prosent over fattigdomsgrensa. Uka så også British Steel Limited gå til likvidering med totalt 25 000 arbeidsplasser truet. 1 000 arbeidsplasser er tapt i Jamie Olivers kollapsede restaurantkjede og Honda i Swindon bekreftet at de stenger ned i 2021 med 3 500 oppsigelser.

Mays forestående fall må anspore alle arbeidere og unge menneskene som ønsker å slåss mot disse angrepene til å forkaste søvndyssingen fra Corbyn og hans allierte i fagforeningsbyråkratiet til å føre en uavhengig klassekamp for sosialisme, i allianse med deres arbeiderkolleger over hele Europa og internasjonalt.