Nye anklager mot Julian Assange under spionasjeloven kriminaliserer journalistikk

25 May 2019

Det amerikanske justisdepartementet kunngjorde på torsdag at WikiLeaks-utgiveren Julian Assange har blitt tiltalt på 17 punkter under spionasjeloven [‘Espionage Act of 1917’], og med det et historisk angrep på pressefriheten.

Assange blir rettsforfulgt av den amerikanske regjeringen for å ha utført journalistiske aktiviteter beskyttet under det første endringstillegget til den amerikanske konstitusjonen [‘the First Amendment of the US Constitution’]. Tiltalen påstår at Assange «var i ikke-autorisert besittelse av, med tilgang til, og i kontroll av dokumenter knyttet til det nasjonale forsvaret, og forsettelig og ulovlig forårsaket og forsøkte å besørge slikt materiale formidlet, levert og overført til personer som ikke er berettiget å motta dem ... ved publisering av dem på Internett.»

De nye anklagene erstatter og overgår en tidligere anklage mot Assange bekjentgjort i april, relatert til påstått datamaskinhacking og som ikke bærer mer enn fem års fengselstraff. Disse anklagene var ganske enkelt et fikenblad for å gi Ecuadors regjering dekning for å kaste Assange ut av ambassaden i London.

Anklagene bærer en total strafferamme på opp til 170 års fengsel. Det er imidlertid ingenting som hindrer amerikanske myndigheter fra å fremme ekstra anklager som bærer dødsstraff, skulle han bli utlevert til USA fra sin nåværende fengsling i Storbritannia.

Rettsforfølgelsen av Assange er den amerikanske styringsklassens spydspiss i pådrivet for å oppheve det første endringstillegget og demontere demokratiske rettigheter. Skulle Assange bli dømt vil det bety at publiseringen av dokumenter som beskriver det amerikanske militær-/etterretningsapparatets ulovlige aktiviteter effektivt sett vil bli kriminalisert.

Chelsea Manning, den tidligere US-Army-etterretningsoffiseren som besørget dokumentene publisert av WikiLeaks, fordømte tiltalene og erklærte at embetsrepresentanter «bruker loven som et sverd og de har vist sin villighet til å bringe statens fulle og hele makt mot nettopp den institusjonen som er ment å beskytte oss mot slike overgrep.» Manning forblir fengslet for forakt etter at hun modig nektet å vitne for storjuryen som hører saken mot Assange.

Det er verdt å merke seg at flere av anklagene gjelder helt spesielt anskaffelsen og publiseringen av dokumenter relatert til den amerikanske regjeringens tortur ved Guantanamo Bay og andre fengsler over hele verden. Ifølge tiltalen søkte Assange å offentliggjøre «drifts- og forhørsprosedyrer ved Guantanamo Bay, Cuba; dokumenter relatert til Guantanamo-innsatte,» og «forhørsvideoer av CIA-innsatte».

De som utførte disse forbrytelsene har gått ustraffet og har i mange tilfeller – eksempelvis nåværende CIA-direktør Gina Haspel – beholdt stillinger på høyeste nivå i den amerikanske staten.

Trekket markerer første gang en journalist har blitt anklaget under spionasjeloven av 1917.

Amerikanske påtalemyndigheter forsøkte å få dømt Daniel Ellsberg under loven, kontraktøren ved RAND Corporation som fotokopierte interne rapporter om Vietnamkrigen og distribuerte dem til pressen som Pentagon Papers [‘Pentagon-dokumentene’]. Nixons Hvite hus forsøkte å stoppe New York Times og Washington Post fra å publisere dokumentene, basert på sine påstander om at Ellsberg overtrådte loven ved anskaffelsen av dokumentene.

Den amerikanske høyesterett [‘US Supreme Court’] opprettholdt Times’ rett til å publisere de stjålne hemmelige dokumentene i saken New York Times Co. v. United States i 1971, og erklærte: «Bare en fri og ubehindret presse kan effektivt avsløre bedrag i regjeringen. Og fremst blant en fri presses forpliktelser er plikten til å forhindre at noen del av regjeringen sviker folket og sender det avgårde til fjerne land for å dø av fremmede febre og fremmed beskytning og granater.»

Rettsforfølgelsen av Assange for publiseringen av «dokumenter relatert til det nasjonale forsvaret» representerer et forsøk på ikke bare å reversere denne rettsbeslutningen, men på å gjøre nettopp journalisters formidling av dokumenter til en forbrytelse.

New York Times publiserte på torsdag kveld en redaksjonell lederartikkel som erklærte at tiltalen «er en markert eskalering av bestrebelsene på å rettsforfølge Mr. Assange, og er en eskalering som kan få en nedkjølende effekt på amerikansk journalistikk slik den har vært praktisert i generasjoner. Den er rettet rett mot hjertet av det første endringstillegget,» som beskytter «utgiveres evne og mulighet til å besørge allmennheten sannheten».

Lederartikkelen konkluderer med at «saken representerer nå en trussel mot ytringsfriheten og med det, selve levedyktigheten for amerikansk demokrati.»

Men, i løpet av det siste tiåret har imidlertid Times dekning av rettsforfølgelsen av Assange vært kompromittert av ondsinnet fiendtlighet mot WikiLeaks-utgiveren. Faktisk, i samme lederartikkelen som kritiserer angrepet på det første endringstillegget byr Times troverdighet til justisdepartementets sak, der de erklærer at «det er mye å være foruroliget av i Mr. Assanges metoder og motiver, som forblir difuse og uavklarte.»

I sin tilhørende «nyhets»-artikkel fastslår Times som faktum at Assange har blitt «omdannet» [‘morphed’] til et «redskap for Russlands valginnblanding», og at WikiLeaks «publiserte Det demokratiske partiets e-postmeldinger stjålet av Russland, som del av deres skjulte bestrebelser for å bistå valget av president Trump». AntiRussland-narrativet, promotert av Det demokratiske partiet og mediene, har vært brukt ikke bare for å rettferdiggjøre forfølgelsen av Assange, men også for å skape rammeverket for internettsensur og andre angrep på ytringsfriheten.

I mange år har både Times og Post lånt troverdighet til den amerikanske regjeringens bedragerske kampanje mot Assange og de falske påstandene om seksualovergrep. Da Assange i forrige måned ble slept ut av den ekvadorianske ambassaden av det britiske politiet berømmet Times Det hvite hus’ håndtering av saken, og erklærte: «Administrasjonen har begynt bra med å anklage Mr. Assange for en ubestridelig forbrytelse.» Tilsvarende roste Post hans pågripelse, der de erklærte at Assange nå «endelig og etter alt for lang forsinkelse blir stilt personlig til ansvar».

Times hevder i sin nyhetsartikkel at Assange ikke er en «konvensjonell journalist». Ja, han er ikke «konvensjonell» nettopp fordi han gjør hva foretaksmediene ikke tør å gjøre – fryktløst eksponere den amerikanske statens forbrytelser. I løpet av de siste to tiårene har mediene, anført av Times, forvandlet seg til apologeter og propagandister for USAs endeløse kriger.

Denne virkeligheten ble oppsummert av den tidlige redaktøren Bill Kellers kyting i 2010, om at «pressefriheten inkluderer friheten til ikke å publisere, og det er en frihet vi utøver med en viss regelmessighet.» Assange og et lite antall andre journalister har nektet å gå ned den gata.

Alle de som er involvert i angrepet på Assange – fra Trump-administrasjonen som har fremmet anklager mot ham; til mediene og Det demokratiske partiet som har støttet rettsforfølgelsen og gitt den politisk ammunisjon; til de ulike pseudo-venstre, øvre middelklasseorganisasjonene som har rettferdiggjort hans arrestering, eller har opprettholdt sin taushet – bærer ikke bare ansvar for hans tragiske situasjon, men også for den usikre tilstanden for det første endringstillegget og for de demokratiske rettighetene som helhet.

Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften forpliktet til forsvaret av demokratiske rettigheter, og det er arbeiderklassen, mobilisert på grunnlag av et sosialistisk perspektiv, som skal få løslatt Assange. Det er presserende at kampen for Julian Assanges og Chelsea Mannings løslatelse blir utvidet og knyttet an til arbeideres voksende kamper over hele verden, mot ulikhet, krig, autoritært styre og det kapitalistiske systemet.

Andre Damon