Amnesty International erklærer at Julian Assange «er ikke en samvittighetsfange»

Av Laura Tiernan
24 May 2019

WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, en mange-ganger prisbelønnet gravejournalist og utgiver, er stengt inne i HM Prison Belmarsh [Hennes majestets fengsel Belmarsh] i London, i isolat. USAs utleveringsprosedyrer er påbegynt. Skulle han bli utlevert vil han møte anklager under den amerikanske spionasjeloven for å ha publisert informasjon som avslørte amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

Anklagene som utarbeides av det amerikanske justisdepartementet bærer dødsstraff.

Chelsea Manning, som modig blåste i fløyta om amerikanske uhyrligheter ved å gi informasjon til WikiLeaks, holdt ut sju år med tortur i et militærfengsel og ble igjen fengslet i forrige uke for å nekte å vitne mot Assange.

Men ifølge Amnesty International (AI) er hverken Assange eller Manning «samvittighetsfanger», og deres forsvar blir ikke aktivt forfulgt av veldedighetsorganisasjonen for menneskerettigheter.

I et brev til Julian Assange Defense Committee (JADC) datert den 17. mai erklærte Amnesty International UK: «Julian Assanges sak er en sak vi overvåker tett, men ikke aktivt jobber med. Amnesty International anser ikke Julian Assange for å være en samvittighetsfange.»

AIs stramt utformede brev påfulgte en presserende appell fra Maxine Walker på vegne av JADC. Hennes brev rettet oppmerksomhet på multiple menneskerettighetsbrudd mot Assange. «Vi kan ikke erklære sterkt nok at Julian Assange er i stor fare,» skrev hun.

Walker refererte til AIs erklæring av den 11. april, om at «Assange ikke burde bli utlevert eller gjort til gjenstand for noen annen overføring til USA, der det er bekymringer for at han vil møte en reell risiko for alvorlige menneskerettighetsbrudd på grunn av hans arbeid med Wikileaks.»

Walker utfordret AI ved å hevde at siden den gang har «tilsynelatende ingen videre uttalelser kommet fra dere ... Hans navn ser ikke ut til å være nevnt i deres materiale for Den internasjoanle dagen for pressefrihet [World Press Freedom Day], en ekstraordinær unnlatelse gitt hans nåværende situasjon, og at Julian Assange ble tildelt 2009 Amnesty International UK Media Award for New Media.»

Hennes brev fortsatte: «Den britiske regjeringen har ignorert, og faktisk tømt forakt over rettsbeslutningen til FNs arbeidsgruppe om vilkårlig frihetsberøvelse som i 2015 fastslo at «Mr. Assanges frihetsberøvelse er vilkårlig, og i strid med artiklene 9 og 10 i Den universelle erklæringen om menneskerettigheter.»

Walker påpekte at FNs arbeidsgruppe hadde beskrevet Assanges fengsling i Belmarsh som en «videreføring av den vilkårlig frihetsberøvelsen for Mr. Assange». De vurderte at hans 50-ukers dom i et supermax-fengsel «var i strid med prinsippene om nødvendighet og proporsjonalitet, som forutsatt av menneskerettighetsstandardene».

Walkers brev konkluderte med følgende passasje: «Det er presserende at organisasjoner som befatter seg med menneskerettigheter må bli mer hørbare og aktive i denne saken. Én uttalelse er ikke tilstrekkelig for håndteringen av truslene mot Julian Assange og de bredere implikasjonene for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og beskyttelsen av journalister.»

AIs svar, som utgjorde to avsnitt, ble mottatt av Walker tre dager senere. Det lenket til en uttalelse fra Massimo Moratti, AIs visedirektør for Europa-forskning, publisert den 13. mai, som støtter Sveriges gjenåpning av «forundersøkelser» av «voldtekts»-beskyldninger mot Assange. Under overskriften «Voldtektsbeskyldninger mot Julian Assange må behandles med største alvor,» erklærte Moretti: «Det er essensielt at påstandene mot Julian Assange blir skikkelig etterforsket på en måte som respekterer rettighetene til både beskylderen og personen som er under utredning.»

Dette er en perversjon.

I nesten ni år har falske påstander om «voldtekt» og beskyldninger om «seksuelle misgjerninger» mot Assange blitt kastet rundt av Sverige og Storbritannia, for å bakvaske WikiLeaks-grunnleggeren og sikre hans utlevering til USA. Assange var alltid villig til å reise til Sverige for å svare på påstandene mot seg, men svenske myndigheter nektet å garantere for at han ikke ble videreført under hurtigordningene for «midlertidige overføringer» som er på plass med USA. Det var trusselen om en amerikansk utlevering som tvang Assange til å søke politisk asyl i Ecuador.

Assange har allerede blitt utspurt av svensk politi og påtalemyndigheter – i august 2010 i Stockholm og i Ecuadors ambassade i London i november 2016. Ved begge anledninger ble forundersøkelsen avsluttet, uten at en eneste tiltale ble fremmet. Under svensk lov kan Assange bli anklaget før en utleveringsanmodning. Men selv nå har ikke Sverige innmeldt noen anklage og søker derfor en europeisk arrestordre (EAW) helt klart for politiske formål.

AI skjuler bevisst og med viten og vilje den politiske konteksten for Assanges og Mannings fengsling: internasjonal geopolitikk, illegale okkupasjonskriger, regimeendring, amerikanske politikeres drapstrusler mot Assange – ingen av disse tingene eksisterer. Etter å ha pekt til Sverige sier AI bare at de ikke anser verdens mest forfulgte journalist å være en samvittighetsfange. De mener at han «ikke burde bli utlevert til USA, hvor han står overfor en reell risiko for alvorlige menneskerettighetsbrudd ... på grunn av sitt arbeid med Wikileaks.» Det er bare at de ikke «aktivt» forfølger hans sak.

AI griper til de svenske påstandene som et påskudd for å toe sine hendene angående Assange, men hva så med Manning? World Socialist Web Site kontaktet AI på tirsdag for å spørre hvorfor de også hadde nektet å oppføre Manning som en samvittighetsfange. AIs britiske presserepresentant kontaktet deres amerikanske kontor før de forklarte via e-post at «frihetsberøvelse for å ikke vitne for en storjury er i og for seg ikke illegalt.» Og det er heller ikke avhugging av hoder i Saudi-Arabia, hvilket ikke har forhindret AI fra aktivt å føre kampanje om dét saksanliggendet.

AI skyndte seg til å fortelle WSWS at «vi forstår Chelseas motiveringer for å avslå [å vitne] når hun allerede har vitnet utførlig om disse sakene,» og tilføyde at «den overdrevne domsutmålingen og den grusomme behandlingen under hennes tidligere fengsling tjente som en sterk påminnelse om hvor langt de ved makten ville gå for å forhindre andre fra å snakke ut.»

Likevel har de ikke lagt ut en eneste uttalelse om Manning siden 2017.

AI definerer en samvittighetsfange som «en som ikke har anvendt eller talt for anvendelse av vold, men som er fengslet på grunn av hvem han/hun er (seksuell orientering, etnisitet, nasjonal eller sosial opprinnelse, språk, fødsel, hudfarge, kjønn eller økonomisk status), eller på grunn av hva han/hun tror på (religiøse, politiske eller andre samvittighetsholdninger).»

Assange og Manning har blitt kastet i fengsel på grunn av deres «samvittighetsholdninger», deres tro på at alle mennesker har rett til å få vite om krigsforbrytelser, statskorrupsjon, massovervåkning og antidemokratiske intriger begått av verdens mektigste stater. «Jeg kan enten gå i fengsel eller forråde mine prinsipper,» har Manning forklart. «Jeg ville heller sulte meg til døde enn å endre min oppfatning.»

Hvis Assange og Manning ikke er samvittighetsfanger, hvem er det da?

AI fortalte WSWS at de ikke opprettholder ei internasjonal liste over utpekte til POC-status – Prisoners of Conscience [samvittighetsfanger]. Men ei delvis liste publisert på Wikipedia viser at majoriteten kommer fra Russland, Iran, Kina, de tidligere sovjetrepublikkene og Saudi-Arabia. Bare én POC er oppført fra USA, ingen fra Storbritannia, og ingen fra Frankrike der journalister for tiden trues med fengsel for å ha avslørt fransk militær involvering i den pågående krigen i Jemen, som har krevd over 100 000 liv.

På deres nettside sier AI: «Vi beskytter mennesker, forsvarer deres rett til frihet, til sannhet og verdighet. Vi gjør dette ved å etterforske og avsløre overgrep der de skjer.» Den universelle menneskerettighetserklæringen (UDHR) «forblir grunnleggende for Amnestys arbeid». «Den utgjør grunnsteinen for det meste av vår kampanjevirksomhet, og den hjelper oss med å stille myndigheter til ansvar når rettigheter blir misaktet.»

Når det gjelder Assange og Manning stiller AI ingen myndigheter til ansvar, de forblir tause i møte med opprørende menneskerettighetsbrudd og bidrar til å forsterke regjeringsmedienes bakvaskingsmaskin. Så godt som alle av UDHRs tretti artikler har blitt misaktet av USA, Storbritannia, Australia, Sverige og Ecuador i behandlingen av Assange og Manning.

De mest uhyrlige bruddene på Assanges rettigheter er relatert de følgende prinsippene: Artikkel 3: Alle har retten til liv, frihet og sikkerhet for sin person; Artikkel 5: Ingen skal bli utsatt for tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff; Artikkel 9: Ingen skal bli utsatt for vilkårlig arrest, frihetsberøvelse eller eksil; Artikkel 10: Alle har rett til, i full likhet, en rettferdig og offentlig høring av en uavhengig og upartisk domstol, for fastsettelsen av hans/hennes rettigheter og forpliktelser, og for enhver kriminalanklage mot seg; Artikkel 14: Alle har rett til å søke, og nyte innvilget asyl i andre land fra forfølgelse; Artikkel 15: Ingen skal være vilkårlig berøvet sin nasjonalitet, eller være nektet retten til å endre sin nasjonalitet; Artikkel 17: Ingen skal vilkårlig fratas sine eiendeler; Artikkel 19: Alle har rett til menings- og ytringsfrihet; denne retten inkluderer frihet til å ha meninger uten forstyrrelser og til å søke, motta og formidle informasjon og ideer gjennom alle medier, og uavhengig av grenser.

UDHR ble forfattet og nedfelt 1948, og det står i innledningen at «det er essensielt, dersom mennesker ikke skal bli tvunget, som en siste utvei, til å gå til opprør mot tyranni og undertrykking, at menneskerettighetene må beskyttes av rettsstatsprinsippet.» Der imperialistmaktene kom frem fra fascismens blod og gørr og en verdenskrig som hadde krevd 60 millioner menneskeliv, opprettet de et internasjonalt rammeverk av økonomiske, politiske og juridiske mekanismer for å beskytte mot en ny nedstigning i krig, sosial omveltning og revolusjon.

Der de som forfattet og berammet UDHR søkte forsikringer mot henfall til «opprør», ble dette formålet også delt av de som etablerte Amnesty International. Grunnleggeren, forsvarsadvokaten Peter Benenson, skrev i 1960: «Det viktige er å mobilisere den offentlige opinion raskt og bredt, før en regjering er viklet inn i den onde spiralen forårsaket av dens egen undertrykking, og står overfor en vordende borgerkrig.» Det er også viktig å velge samvittighetsfanger med omhu: «Teknikken med å publisere de personlige beretningene om en rekke fanger av kontrasterende politikk er ny. Den har blitt antatt for å unngå skjebnen fra tidligere amnestikampanjer, som så ofte ble mer opptatt av å publisere de fengsledes politiske synspunkter enn av rene humanitære formål.»

Det ubenevnte premisset – klart i og med AIs taushet om Julian og Chelsea – er at de «politiske synspunktene» til disse to fangene ikke bør bli publisert, og at det vestlige kapitalistiske «demokratiets» institusjoner må forsvares, og helt spesielt fra enhver folkelig og revolusjonær trussel nedenfra. For åtte år siden hyllet Amnesty International WikiLeaks og Guardian for deres rolle i publiseringen av dokumenter som spilte en «katalytisk rolle» ved å slå gnisten for Den arabiske våren i 2011, spesielt i Tunisia. I dag er Guardian sjefsheksejegeren [‘Witchfinder General’], som grufullt sverter Assange som en russisk marionett og «voldtektsmann», mens AI har kastet Assange og Manning til ulvene.

Et politisk juv har åpnet seg. I Storbritannia er alle etablissementspartiene – Labour, Liberal-demokratene, De grønne, Det skotske nasjonalpartiet – sammen med pseudo-venstre-partiene Sosialistisk arbeiderparti og Sosialistpartiet, oppstilt på geledd mot Assange, sammen med hærskaren av frivillige organisasjoner [NGO-er] og menneskerettighetsgrupper på slep. De svenske beskyldningene tjener bare som et behendig påskudd for deres nakne forsvar for imperialisme. Sverige er «Pontius-Pilatus-alternativet» for sånne som Dianne Abbott og Jeremy Corbyn, som den 13. april erklærte til mediene at «det kan ikke være noe skjulested for slike beskyldninger», og at Assange måtte bli sendt til Sverige dersom en utleveringsforespørsel ble mottatt.

Skulle noen være i tvil om rollen for den svenske gjen-gjenopplivingen av «forundersøkelser», så ta i betraktning ordene til Heather Barr, fungerende med-direktør for avdelingen for kvinners rettigheter for Human Rights Watch UK, som den 16. april publiserte en erklæring som burde skrives inn i skamløshetens opprop: «Da WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange ble arrestert i London i forrige uke, slik at han kunne møte anklager i USA, reiste det dype bekymringer rundt mediefrihet. Samtidig med disse bekymringene må vi imidlertid huske at Assange også er anklaget for voldtekt.»

Barrs erklæring overstyrte effektivt HRWs tidligere fordømmelse av Assanges arrestering i den ekvadorianske ambassaden, og støtter hans lange fengselsdom i Belmarsh fengselet («Storbritannia, som bestemmer Assanges skjebne, burde gi Sverige tid til å vurdere voldtektssaken») mens den fremmer falske og ærekrenkende utsagn mot Assange. Barr kommer med gjentatte referanser til voldtekts-«anklagene» mot Assange – anklager som aldri har eksistert!

Den politiske oppstillingen mot Assange bekrefter Socialist Equality Partys og World Socialist Web Sites sentrale påstand: Assanges og Mannings frihet hviler på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen. Det er til den store massen av arbeidende mennesker, ungdommer og alle ekte forsvarere av demokratiske rettigheter kampen for Assanges og Mannings løslatelse må bringes.

***

Vedlegg: En brevutveksling

Det følgende er en brevutveksling mellom Maxine Walker fra Julian Assange Defense Committee (JADC) og Amnesty International UK.

Julian Assange Defense Committee

14. mai 2019

Kjære Amnesty International UK

Jeg skriver til dere på vegne av Julian Assange Defense Committee, som ble satt opp for å motsette seg hans utlevering til USA og for å galvanisere motstanden mot det.

Vi kan ikke sterkt nok få understreket at Julian Assange er i stor fare. Faktisk har dere kanskje sett intervjuet med WikiLeaks’ sjefredaktør Kristinn Hrafnsson etter hans og Pamela Andersons siste besøk til Belmarsh, der Hrafnsson uttaler: «Det er et spørsmål om liv og død, det er så alvorlig det er.»

Vi er klar over at dere kom med en uttalelse etter arrestasjonen i april hvor dere sa:

«Amnesty International mener at Julian Assange ikke burde bli utlevert eller utsatt for noen annen overføring til USA, hvor det er bekymringer for at han vil møte en reell risiko for alvorlige menneskerettighetsbrudd på grunn av sitt arbeid med Wikileaks.»

Dere anerkjenner med denne uttalelsen de potensielle krenkelsene av hans menneskerettigheter skulle en slik utlevering skje, inkludert den ultimate krenkelsen, hans rett til liv.

Vi merker oss imidlertid også at det tilsynelatende ikke har kommet noen ytterligere uttalelser siden da. Hans navn ser ikke ut til å være nevnt i deres materiale til World Press Freedom Day, en ekstraordinær unnlatelse gitt hans nåværende situasjon og siden Julian Assange ble tildelt Amnesty International UK Media Award for New Media i 2009. Julian Assange har fått mange slike utmerkelser i anerkjennelse av WikiLeaks’ sentrale rolle i avsløringen av amerikanske og britiske krigsforbrytelser og de brudd på menneskerettighetene som har skjedd i disse krigene, inkludert tortur, mord og foranledningen til et stort antall sivile dødsofre.

Den britiske regjeringen har ignorert, ja faktisk tømt forakt over rettsbeslutningen til FNs Arbeidsgruppe om vilkårlig frihetsberøvelse som i 2015 besluttet at «frihetsberøvelsen for Mr. Assange er vilkårlig og i strid med artiklene 9 og 10 i Den universelle erklæringen om menneskerettigheter». Etter Julian Assanges arrestering i april erklærte Arbeidsgruppen også: ‘Arbeidsgruppen beklager at regjeringen ikke har etterlevd dens beslutning, og nå har videreført Assanges vilkårlige frihetsberøvelse.’ Den uttrykker bekymring for at Mr. Assange har vært fengslet siden den 11. april 2019 i Belmarsh Prison, et høysikkerhetsfengsel, som om han skulle være dømt for et alvorlig lovbrudd. «Denne behandlingen ser ut til å være i strid med prinsippene om nødvendighet og proporsjonalitet som fastsatt av menneskerettighetsstandardene.»

Det er presserende at organisasjoner som befatter seg med menneskerettigheter, blir mer hørbare og aktive for denne saken. Én uttalelse er ikke tilstrekkelig for å håndtere truslene mot Julian Assange og de bredere implikasjonene for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og beskyttelsen av journalister. Vi vil be dere: prioriter denne saken i deres publisering og kampanjer; før lobbyvirksomhet mot parlamentsmedlemmer som burde reise bekymringer om denne saken og om hans fengselsforhold (og som ikke gjør det); oppfordre deres støttespillere til å skrive til ham i fengsel.

Vi ser frem til å høre fra dere.

Beste hilsener
Maxine Walker

Kjære Maxine,

Takk for din epost angående Julian Assange.

Vår siste uttalelse, etter gjenåpningen av den svenske påtalemyndighetens etterforskning av en voldtektsbeskyldning mot Julian Assange, finnes her; https://www.amnesty.org/en/latest/news/2019/05/julian-assange-rape-allegations-must-be-treated-with-utmost-seriousness/

Julian Assanges sak er et anliggende vi overvåker tett, men ikke jobber aktivt med. Amnesty International anser ikke Julian Assange for å være en samvittighetsfange. AI mener imidlertid fortsatt at han ikke burde bli utlevert til USA, der han står overfor en reell risiko for alvorlige menneskerettighetsbrudd, blant annet relatert de sannsynlige betingelsene for hans frihetsberøvelse, på grunn av hans arbeid med Wikileaks.

Vi håper dette forklarer vår posisjon.

Vennlig hilsen,

Supporter Communications Team
Amnesty International UK,
Menneskerettighetsaksjonssenteret,
17-25 New Inn Yard,
London,
EC2A 3EA