Ford eskalerer jobbmassakeren

Den globale sosialistiske strategien for å slåss mot permitteringer i bilindustrien

23 May 2019

Hundrevis av fastlønnede arbeidere ved Fords World Headquarters i utkanten av Detroit samlet sammen sine eiendeler på tirsdag etter å ha blitt fortalt de var oppsakte, i det bilprodusenten kaller den endelige fasen av sin «Smart Redesign»-kostnadsnedskjæringskampanje. I et intern-memo på mandag bekjentgjorde Fords adm. dir. Jim Hackett at konsernet er i ferd med å eliminere 7 000 fastlønnede arbeidere – eller 10 prosent av sin globale, fastlønnede arbeidsstokk – innen august.

Anslagsvis 900 ingeniører, mellomledere, teknikere og andre fastlønnede arbeidere blir avskjediget i USA denne uka, i tillegg til de 500 arbeiderne som allerede har blitt tvunget til å ta «frivillig fratredelse» [‘voluntary separation’].

Dette er bare begynnelsen. Wall Street trakk på skuldrene av Fords kunngjøring og krevde mer blod. På tirsdag sa en Morgan-Stanley-analytiker at Ford måtte eliminere ytterligere 23 000 faslønnede stillinger for å imøtekomme sine kostnadsbesparingsmål.

Ford akselererer sin globale omstrukturering, med en ny finansdirektør hentet inn fra nettbutikkgiganten Amazon. I april annonserte Ford planer om å kutte 5 000 jobber i Tyskland. Foretaket nedlegger fabrikker, eller konsoliderer forretningsoperasjoner i Storbritannia, Frankrike, Russland og Brasil. De kaster også ut tusenvis av arbeidere i Kina fra sine jobber, etter at bilsalget der har falt med 40 prosent.

Alle de globale bilprodusentene bedriver lignende jobbnedskjæringskampanjer. GM kutter 14 000 arbeidsplasser, Volkswagen 7 000, Tata Motors Jaguar Land Rover 4 500, og Tesla 3 000. Dette vil imidlertid bare være forskuddsbetalingen dersom bølgen av mega-fusjoner i bransjen skal skje som forventet.

Denne arbeidsplassmassakren drives av kravene fra Wall Street og andre finansmarkeder. Investorer vil ha bilprodusentene til å maksimere profittmarginene og avkastningene, selv om salget faller på viktige nordamerikanske, kinesiske og europeiske markeder og advarsler øker om at handelskrig mellom USA og Kina kan kaste verdensøkonomien ut i en resesjon [lavkonjunktur] i løpet av de neste seks til 12 månedene.

Det kapitalistiske profittsystemet har utvisket skillene mellom fast- og timelønnede arbeidere [‘blue collar/white collar’; ‘blå-/hvitkrage’; produksjons- og kontorarbeidere] ved å skyve mellomledere, IT-teknikere og ingeniører ned til utbyttingsbetingelsene og den økonomisk usikkerheten som samlebåndarbeiderne er velkjente med.

På en tilsvarende måte har kapitalismen smidd en eneste én internasjonal arbeiderklasse, som konfronterer de samme problemene, og den samme fienden rundt om i hele verden. Den økende globaliseringen av kapitalistisk produksjon har også skapt de praktiske og teknologiske midlene for å forene arbeidere i en internasjonalt koordinert kampanje, til forsvar for sine jobber og levestandarder.

Veksten av klassekampen inntar i økende grad en internasjonal form, blant annet lærernes kamp over hele verden, kampen til forsvar for de falskt dømte Maruti-Suzuki-arbeiderne i India, maquiladora-bildelarbeidernes opprør i Matamoros, Mexico og deres appeller til amerikanske arbeidere, og den siste internasjonale streiken av Uber og Lyft-sjåfører.

Ford-arbeidere i USA har allerede begynt å kommunisere med sine kolleger i Tyskland og Storbritannia. Disse koblingene må styrkes og utvides. Fastlønnede og produksjonsarbeidere burde smi nye organisasjoner, demokratisk kontrollert av grunnplanarbeidere og uavhengige av foretaksstyrte fagforeninger. Disse komitéene burde gjøre forberedelser for nasjonale og grenseoverskridende streiker, for å stoppe anleggsnedleggelser og masseoppsigelser.

Dette vil kreve en uforsonlig kamp mot nasjonalistisk gift spredt av fagforeninger som United Auto Workers (USA), Unifor (Canada), IG Metall (Tyskland) og CGT i Frankrike, sammen med Trump og Det demokratiske partiet. Promoteringen av nasjonalisme har lenge vært virkemidlet som arbeidere ble påtvunget for å akseptere endeløse innrømmelser, basert på løgnen om at økt konkurranseevne og lønnsomhet for deres «egen» kapitalistklasse skulle bevare jobbene og levestandarden for arbeiderne.

Fagforeningene er ikke arbeiderklasseorganisasjoner. I USA er UAW i mot enhver kamp for å forsvare jobber og levestandarder. Det er et korporatistisk syndikat, styrt av velstående og bestukkede ledere som har jobbet utrettelig for å håndheve innrømmelser og undertrykke opposisjon. I oppkjøringen mot kontraktsforhandlingene til høsten er det avgjørende at arbeidere nå begynner å danne uavhengige kamporganisasjoner for å fremme sine egne krav.

Bilproduksjonsarbeidere og alle seksjoner av arbeiderklassen konfronterer det kapitalistiske systemets realitet, som arbeidere må reagere mot gjennom byggingen av en internasjonal sosialistbevegelse.

Fabrikkanlegg blir nedlagt, titusenvis av produksjonsarbeidere, ingeniører, teknikere og andre dyktige arbeidere blir tilsidesatt, med enorme sosiale kostnader. Besparelsene presset ut av lønningene, helserettighetene og pensjonene blir stjålet fra arbeiderne og de går direkte inn på bankkontoene til konsern- og finansoligarkiet som styrer samfunnet.

I løpet av de siste få årene har GM og Ford brukt milliarder på aksjetilbakekjøp og utbyttebetalinger til sine rikeste investorer og konsernledere. I 2018 anvendte amerikanske foretak mer enn $ 1 billion [NOK 8,74 billioner] på tilbakekjøp av egne aksjer og dét rekordbeløpet kan bli overgått i år.

Alle styringsklassens partier støtter eskaleringen av angrepet på arbeidere. Mens Trump-administrasjonen er en bitter fiende for alle arbeidere, var det Det demokratiske partiets president Barack Obama som restrukturerte bilindustrien i 2009. Som en betingelse for den føderale utkausjoneringen insisterte Obama på at bilarbeiderne måtte godta titusenvis av permitteringer, en halvering av lønna for nytilsatte, og andre innrømmelser, mens UAW ble kjøpt av med kontrollen over en stiftelse for multi-milliarder-dollar-pensjonshelseforsikringer.

Sosial likhet vil ikke bli oppnådd gjennom appeller til de rike om å akseptere beskjedne økninger av skattene, langt mindre gjennom det foretakskontrollerte Demokratiske partiet.

Hvis arbeideres og deres familiers sosiale rettigheter for trygge arbeidsplasser og inntekter skal ha forrang fremfor profittene til milliardærbankører og millionær-foretaksdirektører, da må arbeidere ekspropriere kapitalistklassenes privateiendom og forvandle bilindustrien til et offentlig eid redskap, kollektivt eid og demokratisk kontrollert av arbeiderklassen.

Den ubendige og ødeleggende higen etter privatprofitt må erstattes av en vitenskapelig planlagt økonomi på tvers av hele kloden, basert på produksjon for menneskelige behov, ikke profitt og parasittisme.

Etter flere tiår med fallende reallønninger, innstramminger og økende sosial ulikhet vokser antikapitalistiske sentimenter, og støtten for sosialisme. Dette kom til uttrykk i kommentaren til én fastlønns-Ford-arbeider på nettsiden thelayoff.com, som meldte: «Det er en liten minoritet av mennesker i den herskende klassen, og så er det alle oss andre i underklassen. Jeg bare håper jeg fortsatt er i live den dagen vi reiser oss og velter dem.»

Den voksende opposisjonen mot kapitalisme må forvandles til en bevisst politisk bevegelse. Socialist Equality Party i USA og søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for å bevæpne denne utviklende objektive arbeiderklassebevegelsen med en kompromissløs revolusjonær sosialistisk strategi og et tilsvarende perspektiv.

Jerry White