Angrepet på den venezuelanske ambassaden

20 May 2019

Begivenhetene som fant sted med Venezuelas ambassade i det eksklusive Washington-området Georgetown på torsdag, uttrykte i et mikrokosmos, den kriminaliteten og forakten for folkeretten som karakteriserer amerikanske imperialistoperasjoner over hele verden.

Hundrevis av bevæpnede agenter fra US Secret Service, Washington Metropolitan Police og utenriksdepartementets Diplomatic Security Service, stormet bygningen for å kaste ut fire fredelige antikrigaktivister, som var de siste av en større kontingent som har bodd i ambassaden den siste måneden, på invitasjon fra den venezuelanske regjeringen.

De aktiverte politienhetene inkluderte agenter iført kampkledning og hjelmer, og som bar rambukker for å tvinge seg inn i ambassaden. Mange av de som ble satt inn i angrepet på bygningen hadde skuddsikre vester.

Denne oppvisningen av overveldende militarisert makt var knapt nødvendig gitt det lille antallet aktivister inne i bygningen, og deres tidligere forsikringer overfor amerikanske myndigheter at de ikke ville motsette seg det de betraktet som en ulovlig arrestasjon. Oppvisningen ble iscenesatt som en demonstrasjon av den amerikanske statens makt, en intimideringshandling mot alle som motsetter deres intriger, både innenlands og internasjonalt, og et billedlig uttrykk for at makt gjør rett [‘might makes right’], og til helvete med loven.

Den venezuelanske regjeringen har fordømt invasjonen av landets ambassade som et grovt brudd på Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner, undertegnet av USA i 1963 og observert av nesten alle land i verden. Denne konvensjonen fastslår at ambassader og andre diplomatiske fasiliteter er «uangripelige» og ikke kan entres av vertslandets regjeringsagenter uten eksplisitt tillatelse fra øverste hold ved den diplomatiske representasjonen. Det krever også at vertslandets regjering beskytter diplomatiske lokaliteter «mot enhver inntrengning eller skade, og forhindrer enhver forstyrrelse av representasjonens fred eller svekkelse av dens verdighet».

Washington har på alle punkter ridd jernskodd over disse bestemmelsene i relasjon til den venezuelanske ambassaden. Før de trengte seg inn i bygningen hadde de tillatt en mobb av fascistiske høyreorienterte bøller å mobilisere utenfor ambassaden, der de etablerte telt på eiendommen og fysisk angrep de som støtter aktivistene som var inne i bygningen eller forsøkte å bringe dem vann og mat. Disse elementene forsøkte gjentatte ganger å bryte seg inn i ambassaden, skade dens fasiliteter og truet de som var inne med mord og voldtekt. Når politiet intervenerte for å stoppe de mest forkastelige av disse ulovlige handlingene løslot de straks gjerningsmennene, og tilrettela og oppildnet lynsjmobbstemningen.

I flere tiår har Washington behandlet Iran – landet som de nå truer med krig – som en såkalt «skurkestat», for hendelsene i november 1979. Under den gangens revolusjonære omveltninger stormet militante studenter den amerikanske ambassaden i Teheran og tok det amerikanske personalet som gisler. Washington gikk til FN og til Den internasjonale kriminaldomstolen [International Court of Justice], og anklaget den iranske regjeringen for brudd på Wien-konvensjonen for ikke å ha stoppet angrepet.

Den iranske regjeringen deltok ikke i disse forløpene. Den insisterte i stedet på at handlingen måtte behandles i sammenheng med det forrige kvarte-århundrets amerikanske imperialistforbrytelser i Iran, fra det CIA-orkestrerte kuppet i 1953 som veltet den nasjonalistiske regjeringen til Mohammad Mossadeq, og videre til Washingtons støtte for shahens diktatur og de mord og den tortur som ble utført av diktaturets hatede hemmelige politi Savak. Den iranske regjeringen insisterte på at ambassadesaken bare kunne løses gjennom USAs utlevering av shahen til Iran og tilbakeføringen av de enorme mengder rikdom og formue han hadde tatt med seg.

Seks år etter at de gikk til domstolen i Haag over den amerikanske ambassaden i Iran, avviste Washington domstolens jurisdiksjon for å unngå at USA ble rettsforfulgt for sin terroristiske krig mot Nicaragua.

Når det gjelder «skurkestater» eksisterer det ikke en regjering på planeten som kan konkurrere med USA.

Ved stormingen av den venezuelanske ambassaden hevder USA å handle på vegne av «regjeringen» til Juan Guaidó, den høyreorienterte, CIA-støttede politiske operatøren som i januar proklamerte seg som «midlertidig president» i Venezuela, med støtte fra Washington. Nesten fire måneder senere har denne regimeendringsoperasjonen lansert med Guaidós egen-«innsverging» avtatt. Et forsøk på å fullbyrde kuppet den 30. april, med en appell for en direkte militærstyrting av Maduro-regjeringen, fallerte fullstendig og fremkalte hverken et militæropprør eller noen betydelig støtte fra befolkningen.

Beslagleggelsen av ambassaden er del av en stadig mer åpen appell for direkte amerikansk militærintervensjon for å oppnå den ønskede regimeendringen.

Ambassaden skal nå okkuperes av Carlos Vecchio, et partnermedlem av Guaidós ytrehøyreparti, det USA-finansierte Voluntad Popular (Folkets Vilje). Vecchio gikk i eksil etter å ha blitt anklaget for oppfordring til vold i Venezuela. Mens han forkynnes av Guaidó som Venezuelas «ambassadør» til USA, representerer han selv som «midlertidig president», hverken det venezuelanske folket eller noen reell regjering. Hans «ambassade» kan ikke utstede pass eller visum, eller utføre noen som helst annen virksomhet som er gjengs for diplomatiske representasjoner.

Snarere er både han og Guaidó Washingtons betalte agenter. De er sjakkbrikker i det amerikanske pådrivet for å få etablert de amerikanske energikonglomeratenes ubehindrede kontroll over Venezuelas oljereserver, de største på planeten, og rulle tilbake den voksende innflytelsen fra både Kina og Russland i Venezuela, og fra Latin-Amerika generelt, som amerikansk imperialisme lenge har betraktet som sin «egen bakgård».

En av Vecchios første handlinger som «ambassadør», nylig installert av US Secret Service, vil være et møte satt for idag mandag med sjefene for Pentagons Southern Command (SOUTHCOM), som har tilsynsmyndighet for alle amerikanske militæroperasjoner i Latin-Amerika og Karibia. I et brev til SOUTHCOM sa Guaidó-leiren at deres mål er å gjennomføre «strategisk og operativ planlegging slik at vi kan ... gjenopprette vårt demokrati».

Dette «demokratiet» skal besørge en krig av det amerikanske militæret for regimeendring, for å installere de mest høyreorienterte representanter for Venezuelas styringsoligarki, forpliktet til å overlevere landets oljerikdommer til Exxon Mobil, Chevron og resten av Big Oil. Et slikt regime kan bare pålegges ved hjelp av en blodig krig og den mest hensynsløse undertrykkingen av den venezuelanske arbeiderklassen.

Med sin invasjon av den venezuelanske ambassaden sementerer Washington en presedens. De hevder retten til å styrte enhver regjering i verden, velge sin egen marionett til å lede erstatningen, og installere dens representant i landets ambassade i Washington for å bistå koordineringen og legitimeringen av amerikansk militærintervensjon.

Denne kriminelle handlingen har i vesentlig grad blitt forbigått i taushet av amerikanske foretaksmedier, og har blitt berettiget i de få rapportene som har vært. Bemerkelsesverdig var dekningen i New York Times, som hevdet følgende: «Dissonansen av en venezuelansk diplomatisk representasjon okkupert av ei gruppe overveiende hvite, amerikanske, antiintervensjonistiske aktivister, hadde vært en kilde til vrede blant de overveiende venezuelanske demonstrantene som hadde omringet ambassaden.»

Hvilket skittent tøv! «Vreden» blant de fascistiske bøllene som beleiret ambassaden var ikke over den rasemessige eller nasjonale identiteten til de som opponerte mot den amerikanske regimeendringsoperasjonen, men snarere at de sto i veien for at de eksilerte høyreorienterte og oligarkene kunne komme tilbake til makten på ryggen av det amerikanske militæret. Som avisa er tilbøyelig til, anvender Times høyreorientert identitetspolitikk for rettferdiggjøring av imperialistisk kriminalitet.

Det har heller ikke vært et kny av opposisjon fra Trump-administrasjonens angivelige politiske motstandere i Det demokratiske partiet, som fra Biden til Sanders alle har stilt på rekke bak regimeendringsoperasjonen i Venezuela.

Den venezuelanske ambassadebeleiringen, med sin mobilisering av massiv politimakt sammen med høyreorienterte gjenger, for å oppnå illegale mål som fremmer den amerikanske styringselitens interesser, utgjør en advarsel til arbeiderklassen i USA og over hele verden.

I lys av en gjenoppblussende klassekamp og det globale kapitalistsystemets uløselige motsetninger, kaster nå de kapitalistiske styringselitene i USA og alle land, til og med fra seg forestillingen om demokratiske prinsipper og prosesser og vender seg mer åpent mot autoritært styre og promoteringen av fascistiske og høyreorienterte krefter.

Stormingen av den venezuelanske ambassaden i Washington etterfølger at dørene til den ekvadorianske ambassaden i London ble slått åpne for at en britisk politi-pågripingstropp fikk tak i Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange, der de handlet på vegne av amerikanske anklagere som bestreber seg på straffe ham for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser og fremme anklager som kan føre til hans henretting.

Forsvaret av demokratiske rettigheter, sammen med kampen mot faren for krig i Venezuela, ligger hos den internasjonale arbeiderklassen, som har interesser diametralt motsatte den krigshissende amerikanske styringsklassen og deres lakeier i Det demokratiske partiet og mediene.

Bill Van Auken