Washington truer Europa over EUs planer om egen hær

Av Alex Lantier
18 May 2019

Den 1. mai sendte USAs forsvarsdepartement et brev til EU som advarte for at planer om en uavhengig EU-hær kunne føre til et sammenbrudd av NATO-alliansen mellom USA og EU-maktene. Brevet var sendt av de amerikanske viseforsvarsministrene Ellen Lord og Andrea Thompson adressert til Federica Mogherini, EUs sjef for utenrikspolitiske anliggender, og ble lekket til den spanske dagsavisa El País.

El País rapporterte om brevet den 13. mai, akkurat da USAs utenriksminister Mike Pompeo ubuden ankom et møte mellom EUs utenriksministre i Brüssel, for å kreve EUs støtte til amerikanske krigstrekk mot Iran.

«USA er sterkt bekymret over vedtaket av regler for European Defense Fund [Det europeiske forsvarsfondet] og de generelle vilkårene for PESCO» sto det i brevet, med henvisning til EU-hærens tekniske benevnelse, Permanent Structured Cooperation [Det permanente strukturerte samarbeidet]. Brevet la til at EU-hæren fører til «et dramatisk tilbakeskritt etter tre tiår med økende integrering av den transatlantiske forsvarsindustrien». Det advarte om faren for «unødvendig konkurranse mellom NATO og EU».

El País rapporterte at «det veldig skarpe brevet er fullt av mer eller mindre tilslørte trusler om mulig politisk eller kommersiell gjengjeldelse dersom Brüssel opprettholder sine intensjoner om å utvikle europeiske våpenprosjekter uten å konsultere utenforstående land, som for eksempel USA.»

Pentagon-brevet motsetter seg bestemmelser i Det europeiske forsvarsfondet som bemyndiger at europeiske foretak kontrollerer teknologien anvendt i europeiske våpensystemer, og truer med å treffe tilsvarende tiltak for å utelukke europeiske foretak fra Pentagon-våpenkontrakter. Det hevder at «det er klart at lignende gjensidige pålagte amerikanske restriksjoner ikke ville bli ønsket velkommen av våre europeiske partnere og allierte, og det ville ikke behage oss å måtte vurdere dem i fremtiden.»

Med henvisning til konfliktene som brøt ut da europeiske makter anført av Berlin og Paris motsatt seg den ulovlige invasjonen av Irak i 2003, står det i brevet at dagens EU-planer ikke bare kunne skade det konstruktive forholdet mellom NATO og EU, men også potensielt «kunne gjenopplive de spente diskusjonene som dominert våre utvekslinger om europeiske forsvarsinitiativ for 15 år siden».

At farene for et sammenbrudd av den amerikansk-europeiske alliansen blir tatt med stort alvor innen styringskretsene i Europa ble reflektert av publiseringen denne uka av en studie fra tankesmia Det internasjonale instituttet for strategiske studier (IISS) i London. Rapporten, med tittel «Forsvar av Europa: scenario-baserte kapasitets- og evnebehov for NATOs europeiske medlemmer», estimerte Europas kostnader for å gjenoppbygge NATOs militærkapasitet dersom USA skulle forlate alliansen. Dokumentet kalte for en massiv marineoppbygging estimert til $ 110 milliarder [NOK 958 milliarder] og $ 357 milliarder [NOK 3,107 billioner] til forberedelser for krig med Russland.

Publiseringen av disse dokumentene peker på den fremskredne tilstanden av sammenbrudd av allianser og ordninger som har styrt verdenskapitalismens internasjonale relasjoner i flere tiår. De viser hulheten av de europeiske imperialistmaktenes forsøk på å presentere sine planer for en stor eskalering av deres militærutgifter og operasjoner, som et supplement ment å bistå NATO. Pentagon ser disse planene som en trussel for å utvikle EU som en rival til den USA-ledede NATO-alliansen, grunnlagt i 1949 etter to verdenskriger mellom USA og Tyskland.

De strategiske målene som er underliggende for utplasseringen av amerikanske krigsfartøy og tropper for krig med Iran, som Washington berettiger med ubegrunnede og ikke troverdige påstander om en iransk militærtrussel mot USA, strekker seg langt forbi den oljerike regionen. Washington er engasjert i en voldsom militærkampanje, som ikke bare er for å forsvare sitt svinnende militærhegemoni i Midtøsten og Eurasia. Ett av hovedformålene er å utrydde faren for en potensiell utfordring fra sine store maktrivaler, inkludert landets nominelle europeiske allierte.

Den massive militæroppbyggingen i Europa, der EU-myndighetene pøser milliarder av euro inn i sine militærer og fører blodige plyndringskriger, som den fransk-tyske okkupasjonen av Mali, understreker disse konfliktenes klassekarakter. De er bitre kamper mellom rivaliserende imperialistmakter over byttet som kan hentes ut av verdensøkonomien, samtidig med arbeiderklassens voksende motstand mot krig og de innstrammingstiltakene som anvendes for å finansiere militæroppbyggingen.

Washington så på den midlertidige alliansen mellom Berlin, Paris og Moskva ved FN, i opposisjon mot den illegale 2003-invasionen av Irak, som ble berettiget av løgner om ikke-eksisterende irakiske masseødeleggelsesvåpen (WMD), som en alvorlig trussel. Nå som Brexit har fratatt London evnen til å nedlegge veto mot planer om en EU-hær på vegne av Washington, har disse konfliktene økt vesentlig. Under dekke av enighet mellom alle NATO-maktene om å øke militærutgiftene til 2 prosent av landenes bruttonasjonalprodukt, fortsetter den strategiske og kommersielle rivaliseringen mellom Washington og EU-maktene å vokse.

Den 13. mai introduserte de amerikanske senatorene Ted Cruz og Jeanne Shaheen et lovforslag med enighet på tvers av partiskillene, om å sanksjonere europeiske og russiske foretak som samarbeider om gassrørledningen Nord Stream 2 som forbinder Russland og Tyskland. Washington vurderer nå å anvende samme midler mot Europa som de tidligere har brukt for å målrette Iran og Russland, og lovforslaget vil forby reiser og finansielle transaksjoner som involverer ansatte og fysiske eiendeler i foretak som bygger rørledningen, som Trump fordømte i fjor. Selskaper som er målrettet kan inkludere Tysklands BASF, britisk-hollandske Royal Dutch Shell og Frankrikes ENGIE.

Spenningene vokser også over EUs forbindelser med Kina, etter at Italia i mars formelt undertegnet en intensjonssavtale (MoU; Memorandum of Understanding) som støtter Beijings Belte-og-Vei-Initiativ (BRI; Belt and Road Initiative), som er en enorm eurasisk infrastrukturplan, mot amerikanske innvendinger. Siden da har Washington truet Tyskland og Storbritannia med en suspendering av etterretningssamarbeid for å tillate det kinesiske firmaet Huawei å delta i utbyggingen av deres telekommunikasjonsnettverk.

Bitter konflikt har fremfor alt blitt fremprovosert av den amerikanske kampanjen mot Iran, siden Trump-administrasjonen unilateralt trakk seg fra JPCOA-atomtraktaten fra 2015 og gjeninnførte amerikanske sanksjoner, og skar på tvers av multi-milliarder-dollar-avtaler som var signert i Iran av europeiske olje- og industriforetak.

I forrige uke kansellerte Pompeo plutselig et planlagt besøk til Berlin, etter å ha besøkt Storbritannia for å kreve Londons støtte til Washingtons kampanje mot Iran, der han refererte til «presserende anliggender» og i stedet fløy til Bagdad. Der promoterte han amerikanske oljeavtaler og krevde at den irakiske marionettestaten etablert etter 2003-krigen måtte beskytte amerikanske interesser mot påståtte iranske trusler. Tysklands Süddeutsche Zeitung skrev om Pompeos krenkelse av Berlin at «mye av det som i lang tid ble hyllet som det tysk-amerikanske vennskapet ligger nå i knas.»

Tilsvarende klaget den franske presidenten Emmanuel Macron over den amerikanske torpederingen av den iranske atomavtalen. På et EU-toppmøte i Romania i forrige uke sa Macron: «For det første, Iran trakk seg ikke fra denne avtalen. For det andre, dersom Iran trekker seg fra denne avtalen, da vil det være USAs ansvar.»

Og på onsdag trakk Spania sin fregatt Méndez Núñez ut fra den USA-ledede marinekampgruppa konfigurert rundt hangarskipet Abraham Lincoln, som seiler mot Persiabukta for å true Iran. Den spanske forsvarsministeren Margarita Robles sa nøkternt: «Dersom den nordamerikanske regjeringen har til hensikt at hangarskipet Abraham Lincoln skal gå til en bestemt sone for et bestemt oppdrag som det aldri var enighet med Spania om, da forlater vi foreløpig kampgruppa.»

Til tross for å ha besluttet et trekk som indikerer en ekte frykt for at marinekampgruppa skal lansere en militæraksjon mot Iran, forsøkte Madrid å nedtone betydningen av beslutningen og tilsløre den for allmennheten. Den spanske utenriksministeren Josep Borrell sa at det ikke hadde vært «noen formell klage» fra Madrid til Washington over denne hendelsen, og la til: «Det er ikke noe å bli for oppkjaset om.»