Iran-konflikten intensiverer transatlantiske spenninger

Av Peter Schwarz
13 May 2019

Intensiveringen av USAs sanksjoner mot Iran har forårsaket skarpe transatlantiske spenninger. I en fellesuttalelse fordømte EUs utenrikspolitiske representant og utenriksministrene fra Tyskland, Frankrike og Storbritannia utvidelsen av sanksjonene.

«Vi merker oss med beklagelse og bekymring USAs beslutning om ikke å forlenge dispensasjonene relatert oljehandelen med Iran,» sa uttalelsen. Undertegnerne bemerket deres besluttsomhet for «å tilrettelegge for videreføringen av legitim handel med Iran», og appellerte eksplisitt til Russland og Kina «om å gjøre sitt ytterste for, gjennom konkrete skritt, å forfølge den legitime handelen som avtalen tillater».

Men til forskjell fra 2003 da representanter for tyske og franske myndigheter offentlig erklærte deres opposisjon mot krigen i Irak, og millioner av mennesker tok til gatene på begge sider av Atlanterhavet for å motsette seg den, gjør de europeiske regjeringene i dag alt i deres makt for å forhindre en bredere mobilisering mot krigsfaren.

I steden krever de, enda mer høylydt enn tidligere, mer europeisk militærgjenopprusting. I Süddeutsche Zeitung krevde Stefan Kornelius et «europeisk muskelbyggingsprogram» for å forsvare Europa mot vilkårlighetene til de to aktørene USA og Iran. «Det som hittil har manglet er en troverdig strategi for avskrekking, eller til og med for et motangrep, i finanssektoren, ved hjelp av handelssanksjoner, men i siste instans også militært.»

«Avskrekking» og et militært motangrep: det er det utilslørte språket for militarisme. Kommentarer som disse understreker at den eneste forskjellen mellom Trump-administrasjonen og de europeiske regjeringene er at de sistnevnte henger etter i gjenopprustningskappløpet.

I fjor opponerte Tyskland, Frankrike og Storbritannia mot USA da landet ensidig kansellerte atomtraktaten med Iran. De ble enige med Iran om å fortsette å respektere avtalen, og å utvikle mekanismer for finansielle og handelmessige transaksjoner for å omgå sanksjonene som USA innførte.

De var fremfor alt motivert av egne økonomiske interesser i et land med store olje- og gassreserver, og med en velutdannet befolkning på rundt 80 millioner. De ser Trumps trusler om krig mot Iran som et angrep på deres imperialistinteresser i regionen.

Men forsøket på å omgå de amerikanske sanksjonene rant imidlertid ut i sanden. Stilt overfor et ultimatum om tap av tilgangen til det amerikanske markedet om de skulle fortsette å handle med Iran, trakk nesten alle store europeiske foretak og banker seg ut.

Washingtons siste beslutning om å oppheve dispensasjonene for Kina, Sør-Korea, Japan, India og Tyrkia, som var innvilget unntak og fikk fortsette å kjøpe olje fra Iran, har bare akselerert denne trenden. De europeiske pressekommentarene domineres av raseri mot Trump og over Europas manglende maktmidler, kombinert med løfter om å gjenoppruste og etablere Europa som en verdensmakt.

Storbritannias Financial Times klaget over at de europeiske regjeringene «har få alternativer: uansett hvor mye embetsrepresentanter oppfordrer dem til det kan ikke banker og foretak operere utenfor Washingtons robuste sanksjonsregime. De vil ikke velge Iran over USA. ... Mr. Trump ga aldri traktaten en sjanse, selv om han samtidig entusiastisk bestrebet seg på å få etablert en tilsvarende avtale med Nord-Korea.»

Klaus-Dieter Frankenberger sukket i Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Det er smertelig å erkjenne sin egen impotens. ... Veien til verdensmakt er fortsatt lang.»

Daniel Brössler bemerket i Süddeutsche Zeitung at det tysk-amerikanske vennskapet har blitt «knust». «I mange tilfeller er ikke USA lenger en alliert, men en motstander som det må konspireres allianser mot,» fortsatte han. Det opprettholdes «mange fellesinteresser, i Ukraina for eksempel, og i Venezuela og Syria.» Men, selv etter Trump vil USA aldri «vende tilbake til å bli den beskyttende makten Tyskland så lenge stolte på». Brössler konkluderte med oppfordringen at Tyskland må øke sine militærutlegg.

Tidligere utenriksminister Sigmar Gabriel (SPD; sosialdemokratene) uttrykte seg på samme måte i et intervju med Deutschlandfunk. Han beskrev det som et problem at «EU, siden unionen ble grunnlagt, aldri var ment å være en verdensmakt. I stedet var det ment at vi alltid skulle holde oss utenfor. Og vi fant oss tilrette med det, og mente det var bra.» Gabriel konkluderte som følgende: «Vi må lære oss å spille en rolle i verden.»

Den europeiske motstanden mot amerikanske sanksjoner og trusler om krig mot Iran er ikke motivert av noen bekymring for å forsvare Iran mot urettferdig behandling eller utpressing, eller for den saks skyld å forhindre en krig. Dét ble gjort klart etter at Teheran responderte på Trumps trusler ved å kunngjøre at Iran ville forlate atomavtalen med mindre de resterende partene til traktaten – Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Russland og Kina – implementerte atomavtalen innen 60 dager ved å heve sanksjonene mot olje- og banksektoren.

Utenriksministrene i Tyskland, Frankrike, Storbritannia og EU responderte med å utstede en erklæring der de fordømte Iran. «Vi oppfordrer innstendig Iran til å opprettholde sine forpliktelser i henhold til JCPoA, som landet hittil har gjort, og avstå fra ethvert eskalerende tiltak,» sa erklæringen. Den bemerket også at Irans overholdelse av sine forpliktelser ville bli etterprøvd.

Tysklands utenriksminister Heiko Maas (SPD) uttalte at Tyskland ønsker å forhindre at Iran skaffer seg et atomvåpen. «Vi forventer derfor at Iran fullt ut skal implementere avtalen, uten avvik.» Den franske forsvarsministeren Florence Parly kunngjorde nye sanksjoner mot Iran, klare for implementering dersom Teheran skulle bryte med traktatens bestemmelser. Den britiske utenriksministeren Jeremy Hunt advarte om «konsekvenser» dersom Iran skulle avstå fra å oppfylle sine forpliktelser.

Voksende spenninger mellom stormaktene, trusler og utpressing i utenrikspolitikken, og et eskalerende våpenkappløp: alt dette minner sterkt om forholdene før de to verdenskrigene i forrige århundre. Som også dengang var tilfelle, har ikke krigstrusselen opphav i den ene eller den andre politiske lederens karakteregenskaper, men stammer fra de uforsonlige motsetningene i kapitalistsamfunnet. Kampen om hegemoni i den globale økonomien, og bestrebelsene på å rette interne sosiale spenninger utover, driver kapitaliststatene uunngåelig til krig.

Faren for en tredje verdenskrig, og sågar en nukleær konfrontasjon, kan bare forhindres av en uavhengig internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, i kamp for å omvelte kapitalismen og for byggingen av et sosialistisk samfunn.