Amerikanske militærtrusler tiltar i kjølvannet av kuppfiaskoen i Venezuela

Av Bill Van Auken
8 May 2019

Ei uke etter det mislykkede kuppforsøket lansert av den høyreorienterte, USA-finansierte og selvutnevnte «midlertidige presidenten» i Venezuela Juan Guaidó, har Washington skrudd opp sine trusler om en direkte amerikansk militærintervensjon.

Den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo opptrådte på ABCs nyhets-talkshow «This Week» der han insisterte på at president Donald Trump har fullmakter til å beordre en invasjon av Venezuela uten Kongressens autorisering.

«Presidenten har hele rekken av mandater i henhold til Artikkel 2, og jeg er helt trygg på at enhver handling vi måtte ta i Venezuela ville være lovlig,» sa Pompeo til ABC.

«Vær viss på vi har et bredt spekter av alternativer som vi forbereder oss for,» sa Pompeo. «Diplomatiske alternativer, politiske alternativer, alternativer med våre allierte, og så til slutt, et sett med alternativer som ville innebære bruken av det amerikanske militæret. Vi forbereder disse for ham [Trump] sånn at når situasjonen oppstår, da er vi ikke på bakfoten.»

Pompeos trusler etterfølger et Pentagon-møte sist fredag hvor admiral Craig Faller, sjefen for US Southern Command (SOUTHCOM), som kommanderer amerikanske militæroperasjoner i Latin-Amerika og Karibia, ble fløyet til Washington for å orientere administrasjonens topp embetsrepresentanter, deriblant utenriksministeren og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton, begge sentrale arkitekter for den venezuelanske regimeendringsoperasjonen.

Etterpå uttale Patrick Shanahan, Trumps fungerende forsvarsminister, til Pentagon-reportere: «Vi har et omfattende sett av alternativer skreddersydd for bestemte betingelser, og jeg lar det bare være med det.»

Da en reporter presset på for å få vite om alternativene som ble diskutert inkluderte en invasjon av Venezuela, svarte Shanahan: «Jeg lar det være opp til din fantasi. Alle alternativene er på bordet.»

Samtidig uttalte Guaidó til BBC at han seriøst vurderte å spørre USA om å lansere en militærintervensjon, som den eneste måten å få plassert seg i presidentpalasset Miraflores.

Spurt om USAs «militære alternativ», sa han at han ville «evaluere alle muligheter», og la til at det var «ansvarlig å evaluere» utsiktene til en væpnet amerikansk invasjon av Venezuela, og at «jeg, som president med ansvar for det nasjonale parlamentet, vil evaluere alle alternativer etter behov.»

På den ene siden har man Pompeo, Bolton og andre imperialistgangstere som insisterer på at en aggresjonskrig for å håndheve USAs regimeskifte i en latinamerikansk nasjon er «lovlig». På den andre siden har man avsløringen av Guaidó, den angivelige forkjemperen for demokrati i Venezuela, som en skamløs marionett for Washington, beredt til å invitere amerikanske tropper til å invadere landet.

Guaidós fundering over muligheten for en amerikansk invasjon etterfølger den fullstendige fiaskoen for forrige tirsdagens kuppforsøk, der han opptrådte sammen med lederen av hans ekstreme høyreparti Voluntad Popular, Leopoldo Lopez, som hadde vært under husarrest for sin deltakelse i tidligere voldshandlinger, så vel som noen få dusin væpnede menn i uniform, utenfor flybasen La Carlota i det østlige Caracas.

Hans oppfordring der til at militæret måtte reise seg og velte regjeringen til president Nicolás Maduro, mislyktes med å fremkalle noen seriøs splittelse innen de væpnede styrkene, akkurat som hans appell til den venezuelanske befolkningen om å storme flybasen fremkalte lite folkelig støtte. Ikke desto mindre viste forsøket beredskapen til kreftene bak Guaidó, som uten tvil inkluderer CIA-trente leiesoldater, for å utføre ekstrem vold, med tungt bevæpnede sivile som monterte maskingeværposisjoner på en motorveiforhøyning nær den målrettede flybasen.

Fiaskoen for forrige tirsdags kuppforsøk ble etterfulgt av et enda mer miserabelt oppmøte for høyreopposisjonen på lørdag da Guaidós oppfordring til venezuelanene om å marsjere mot militærbaser og appellere til de væpnede styrkene om opprør, i beste fall mønstret noen få hundre mennesker, og soldater som ble tilnærmet av de høyreorienterte tente på løpesedlene de ble tildelt.

I mellomtiden har det vært en rekke diskusjonene mellom USA og Russland over Venezuela, som begynte med en 90-minutter-lang telefonsamtale mellom Trump og Vladimir Putin på fredag, etterfulgt av et møte mellom Pompeo og hans russiske motpart Sergei Lavrov i Finland på mandag. Etter å ha brautet dagen før i sitt ABC-intervju med at «russerne må komme seg ut» av Venezuela, kom Pompeo smilende ut sammen med Lavrov etter deres samtale.

Samtidig har Guaidó imidlertid insistert på at selv om forrige ukes kuppforsøk mislyktes kan et nytt militæropprør være forestående. «Det var folk som ikke klarte å følge opp,» sa han til AFP i Caracas, og hevdet at «det betyr derimot ikke at de ikke kan gjøre dét snart ... Vi er veldig nært å oppnå endring i Venezuela.»

Det er historiske presedenser for aborterte kupp som blir etterfulgt av den virkelige saken på et senere tidspunkt. Det var tilfellet i Chile i juni 1973, der en oberstløytnant ledet en kolonne av stridsvogner mot presidentpalasset, det såkalte tanquetazo-opprøret mot president Salvador Allende som ble raskt slått ned. Det mislykkede forsøket viste seg imidlertid å være en kostymeprøve for det vellykkede kuppet ledet av general Augusto Pinochet i september1973. Tanquetazo-oppstanden ble anvendt til å utprøve reaksjonen fra militæret, regjeringen og arbeiderklassens organisasjoner. Pinochet skulle komme til å styre landet med et fascist-militært diktatur de neste 16 årene.

Et militæropprør for å styrte Maduro-regjeringen kunne fremprovosere en blodig borgerkrig i Venezuela. En vellykket maktovertakelse ville utvilsomt pålegge et rått diktatur, og forene deler av de væpnede styrkene med landets tradisjonelle høyreorienterte oligarki og amerikanske imperialisme.

Guaidó har allerede stavet ut de økonomiske og sosiale målsetningene for dette regimet i sin såkalte «Plan Pais», som krever privatiseringen av Venezuelas oljereserver, de største på planeten, og overføringen av dem til de amerikanske energikonglomerene, med sultelønninger og en fullstendig underordning av landets økonomi til IMFs strukturtilpasningsplaner og innstramminger. En slik politikk kan bare gjennomføres ved hjelp av politi-stat-undertrykking.

Den venezuelanske arbeiderklassen kan hverken stole på Maduro-regjeringen eller øverstekommandoen for landets militære for å nedkjempe konspirasjonene til Washington og deres marionett Guaidó. Begge parter har forsvart den eksisterende kapitalistiske orden i Venezuela, og interessene til boliburguesiaen av finansspekulanter, regjeringens embetsrepresentanter og kontraktsentreprenører, så vel som interessene til bankører og transnasjonale konsern som Chevron og Halliburton, mens arbeiderne har sett sine levestandarder desimeres.

Det eneste progressive svaret på den stadig farligere krisen som utfolder seg i Venezuela ligger i arbeiderklassens uavhengige politiske inngrep, der den slåss for bevæpningen av massene, beslagleggelsen av borgerlig eiendom og de utenlandske kapitalistbesittelsene og plasseringen av landets enorme oljeformue under folkelig kontroll.