Tale til Online International May Day RallyForfølgelsen av Assange og Manning er et angrep på arbeiderklassen

Av Oscar Grenfell
8 May 2019

Natt til søndagden 5. mai arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige online-mai-dag samlingen holdt av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler om ulike aspekter av kapitalistkrisen og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner over hele verden.

World Socialist Web Site publiserer de kommende dagenenorske oversettelse av transkripsjonerav talene som ble holdtonline-samlingen. Nedenunder er talen levert av Oscar Grenfell, medlem av Nasjonalkomitéen for Socialist Equality Party (Australia). På tirsdag publiserte WSWSden norske oversettelsen avåpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS internasjonale redaksjonsråd og nasjonalformann for Socialist Equality Party (USA).

                                                                     ***

En av den internasjonale sosialistiske arbeiderbevegelsens store tradisjoner for mai-dagen [o. anm.: i Norge den 1. mai, men i noen land ikke nødvendigvis denne dagen] er å gi uttrykk for vår solidaritet og støtte til alle klassekrigsfanger, og vi forplikter oss til å fordoble vår innsats for å sikre deres frihet.

I dag er de mest prominente klassekrigsfangene i verden WikiLeaks-grunnleggeren og utgiveren Julian Assange og den modige varsleren Chelsea Manning. De blir hensynsløst forfulgt av de mektigste regjeringer i verden, for sine tjenester for den internasjonale arbeiderklassen.

Assange og Manning har ikke begått noen forbrytelse. De blir målrettet for å ha avslørt illegale kriger, masseovervåkningsoperasjoner og daglige diplomatiske konspirasjoner i USA, og alle av landets allierte.

På denne feiringen av den internasjonale mai-dagen, forplikter World Socialist Web Site, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og alle av ICFIs seksjoner seg til å utdype vår lengestående kampanje mot forsøkene på å overføre Assange til USA, og for å vinne hans frihet. Vi lover også å utvide vår kamp for den umiddelbar løslatelsen av Chelsea Manning. Dette er en avgjørende politisk kamp for arbeiderklassen og for alle forsvarere av demokratiske rettigheter.

Vi er samlet nå litt over tre uker siden Assange ble slept ut av Ecuadors London-ambassade og arrestert av det britiske politiet. Bildeopptak av en svært syk, verdensberømt journalist som blir brutalt håndtert av seks britiske polititjenestemenn, der han kniper øynene sammen ved sin første eksponering for sollys på syv år, vil leve i historien som en milepæl i forfallet av borgerlig demokrati og vendingen til autoritære virkemidler av regjeringer over hele verden.

Assanges arrest var illegal. Hans status som en politisk flyktning, opprettholdt av De forente nasjoner, ble tråkket på og annullert av et korrupte Ecuador-regime som søkte å imøtekomme Wall-Street-bankene og etterretningstjenestene.

Så snart Assange var pågrepet ble det avslørt at Trump-administrasjonen hadde utstedt en anmodning om hans utlevering for å konfrontere tiltale i USA. Dette var en bekreftelse på advarslene fra WikiLeaks, fra World Socialist Web Site og fra Assange selv, om at han trengte politisk asyl for å unngå amerikansk rettsforfølgelse for WikiLeaks’ lovlige publiseringsaktiviteter.

Assanges arrestering har igangsatt en juridisk perversjon som kun kan beskrives som et pseudo-juridisk fikenblad for en utenomjuridisk overføringsoperasjon [‘extraordinary rendition’]. Innen få timer etter hans utvisning fra den ekvadorianske ambassaden ble han dømt for oppblåste kausjonsanklager, fordømt som en «narsissist» av den presiderende dommeren og provoserende fortalt at han kunne overgi seg til utlevering til USA for å «komme seg videre med sitt liv».

Siden da har Assange blitt holdt i Belmarsh Prison under isolasjonsbetingelser, i det som er kalt Storbritannias Guantanamo Bay, etter det amerikanske militærfengselet notorisk for tortur og andre brudd på menneskerettighetene.

Sist onsdag ble Assange dømt til 50 uker i fengsel på anklagene om overtredelse av kausjonsbestemmelsene. Dette til tross for det faktum at han allerede hadde tilbrakt år i det som effektivt sett var vilkårlig frihetsberøvelse, at han hadde gitt avkall på kausjonspengene og at årsaken til hans henvendelse til den ekvadorianske ambassaden – at han konfronterte politisk motivert amerikansk rettsforfølgelse – hadde blitt bekreftet.

Med all den britiske styringsklassens ondskapsfullhet og hevngjerrighet avviste dommeren summarisk argumenter fra Assanges advokater, og hun gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin forakt for ham.

Hennes rettsavgjørelse viser at det å forhindre Assanges utlevering til USA vil kreve ikke mindre enn en fullskala mobilisering av den eneste sosiale kraften som kan mønstre et vellykket forsvar for demokratiske rettigheter – arbeiderklassen.

De to offentlig kunngjorte amerikanske anklagene mot Assange er en farse. De fokuserer på påstander om at en ubekreftet chat-logg avslørte at Assange og Manning hadde forsøkt å knekke et passord for et amerikansk militært datanettverk. Faktisk er det ingen bevis på at passordet ble tilgjengeliggjort. Og selv om det var tilfelle er alt Assange har blitt anklaget for, dét å forsøke å hjelpe Manning til å beskytte sin identitet – en vanlig praksis for journalister som arbeider med kilder.

Men som juridiske eksperter har advart for er anklagene om datanettverkhackingen bare rettet inn på å lette Assanges utlevering, ved å omgå et forbud mot at britiske fanger blir sendt til USA for politiske lovbrudd. Hvis krigsforbryterne i Washington får lagt sine hender på WikiLeaks-grunnleggeren, vil han med all sannsynlighet bli anklaget for spionasje, en forbrytelse som kan innebære dødsstraff.

En rettsforfølgelse av Assange langs disse linjene ville være ikke mindre enn et forsøk på å avskaffe retten til pressefrihet og ytringsfrihet, som er nedfelt i den amerikanske konstitusjonen. Målet ville være å intimidere masseopposisjon innen arbeiderklassen mot krig, ulikhet og autoritært styre.

Betydningen av en slik anklage er demonstrert av Spionasjelovens historikk. Den ble brukt til å fengsle sosialistlederen Eugene Debs for hans motstand mot Den første verdenskrigen. På 1970-tallet forsøkte Nixon-administrasjonen, uten hell, å anvende dens bestemmelser for å få blokkert videre publiseringer av Pentagon Papers, som eksponerte omfanget av amerikansk kriminalitet i Vietnam-krigen.

Farene som Assange står overfor blir demonstrert av Chelsea Mannings lidelser. Hun har blitt sperret inne av Trump-administrasjonen i over åtte uker, tidvis under isolat-betingelser, for å ha nektet å levere menedsvitnesbyrd mot WikiLeaks-grunnleggeren. Dersom Assange blir overlevert til USA er det stor sannsynlighet for at han vil ende opp i Guantanamo Bay, eller et ‘dark site’-fengsel operert av CIAs torturister.

Alle av kapitalistsamfunnets offisielle institusjoner er implisert i forfølgelsen av Assange. Konsernpressen har reagert på hans arrestering med utilslørt fryd.

Konsernreportere, som fungerer som stenografer for regjeringer og etterretningsorganer, har proklamert at Assange «ikke er en journalist». De er dagens ekvivalenter av faraoens skriftlærde, eller de tyske journalistene som fungerte som propagandister for naziregimet. La det ikke glemmes at slike «journalister» ble rettsforfulgt under Nürnburg-rettssakene for deres rolle i tilretteleggingen for krigsforbrytelser og uforlignelige angrep på demokratiske rettigheter.

Alle etablissementspartiene i Storbritannia, USA og Australia har deltatt i angrepene på Assange.

Demokratene i USA har vært spydspiss for de falske påstandene om at Assange er en russisk agent fordi WikiLeaks publiserte sann og nyhetsverdig informasjon som avslørte det faktum at Den demokratiske nasjonalkomitéen rigget partiets 2016-primærvalg til fordel for Hillary Clinton. Hennes hemmelige Wall-Street-taler, også publisert av WikiLeaks, avslørte Clinton som en kjøpt-og-betalt tjener av bankene.

I Storbritannia har Jeremy Corbyn og Labour Party ikke gjort noe for å forsvare Assange. Påfølgende australske regjeringer, Labor og Liberal-National, har sluttet seg til kampanjen mot ham, og de har nektet å utføre deres klare forpliktelse til å forsvare en forfulgt australsk statsborger og journalist.

En rekke organisasjoner, fra pseudo-venstre til fagforeningene, har snudd ryggen til og forlatt Assange. I løpet av de siste åtte årene, etter at de først poserte som Assange-forsvarere, har de stilt på rekke bak hver en løgn og bakvaskelse mot den modige journalisten, inkludert de falske svenske påstandene om at han begikk seksuelle misgjerninger. De ignorerer det faktum at Assange aldri har blitt anklaget for noen forbrytelse i landet, og at undersøkelsen ble avsluttet i 2017. Slike organisasjoner har allerede sluttet sin fred med imperialistkrig og undertrykkelse.

Det er imidlertid en annen kraft, som kan og må mobiliseres for å forsvare Assange: den internasjonale arbeiderklassen. Millioner av arbeidere og unge mennesker ser ham med rette som en helt, for å ha avslørt de amerikanske krigsforbrytelsene i Irak og Afghanistan, Washingtons globale innblandingsoperasjoner, og CIAs massespionering, for bare å nevne noen av WikiLeaks mest prominente åpenbaringer.

Arbeiderklassen går inn i sosiale og politiske massekamper over hele verden. Kampen for å frigjøre Julian Assange og Chelsea Manning må være innskrevet på banneret for alle disse kampene.