Den imperialistiske «løgna i sjelen»

Politikere feiret «Internasjonal dag for pressefrihet» mens Julian Assange vansmekter i fengsel

6 May 2019

Den 3. mai er Internasjonal dag for pressefrihet, sponset årlig av De forente nasjoners (FN) organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO).

UNESCO arrangerte begivenheten som feiret «de grunnleggende prinsippene for pressefrihet, for å evaluere pressefriheten rundt om i verden, for å forsvare media mot angrep på deres uavhengighet og for å hylle journalister som har mistet livet i utøvelsen av sitt yrke».

Disse påstandene er hule og bedragerske, som fakta viser.

Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange forblir innesperret i et høysikkerhetsfengsel i London og står overfor trusselen om overføring til USA. Hvorfor? Fordi han og hans organisasjon tok «de grunnleggende prinsippene for pressefrihet» seriøst og aktivt retter lys på både den daglige korrupsjonen og kriminaliteten til regjeringer og foretak internasjonalt, og på det amerikanske militærets morderiske aktiviteter spesielt. Som en av Assanges advokater har observert forsøker Washington å «få overført en utenlandsk journalist for å møte kriminalanklager for å ha publisert sannferdig informasjon».

Samtidig registrerte sist fredag et annet FN-organ, Arbeidsgruppa om vilkårlig frihetsberøvelse, sitt misbehag angående den «uforholdsmessige straffeutmålingen» på 50 ukers fengsel tildelt Assange for å ha krenket kausjonsbetingelsene, som det ble bemerket var «en mindre overtredelse». Arbeidsgruppa, som en del av FNs Menneskerettighetssystem, ga i 2015 uttrykk for sin oppfatning om at Assange ble «vilkårlig frihetsberøvet» av regjeringene i Sverige og Storbritannia, og at han var «berettiget sin bevegelsesfrihet og til kompensasjon». Den oppfatningen ble ignorert av den britiske regjeringen, som også den nye fra fredagen vil bli.

Uansett, ingen assosiert med UNESCO eller Internasjonal dag for pressefrihet nevnte Assange under forrige ukes begivenheter. Faktisk, og bemerkelsesverdig nok, var en av hovedtalerne ved den sentrale feiringen i Addis Ababa, Etiopia med Den afrikanske union som vertskap, den britiske utenriksministeren Rt. Hon. Jeremy Hunt [Right Honourable].

Den «ærverdige» Mr. Hunt var en av de britiske myndighetsrepresentantene som var ansvarlig for den brutale pågripelsen og fengslingen av Assange den 11. april. Etter WikiLeaks-utgiverens arrest meddelte Hunt i en uttalelse: «Det vi har vist i dag er at ingen er over loven. Julian Assange er ingen helt. Han har skjult seg for sannheten i år etter år, og det er rettmessig at hans fremtid skal avgjøres i det britiske rettssystemet.»

Ifølge en pressemelding utla Hunt i sin tale i Addis Ababa «sin visjon om å forbedre mediefriheten». Vi må kunne tilgis for å foreslå at utenriksministeren, der han presiderte over den hevngjerrige forfølgelsen av verdens mest fremtredende gravejournalist allerede hadde «utlagt sin visjon», ikke med forberedte bemerkninger, men med den ubehøvlede volden til Metropolitan Police Service.

I løpet av sin tale, som var en vev av reinspikka falskheter og tomme platityder, fortalte Hunt sitt publikum i Etiopia at «menneskehetens fremskritt viser tydelig at visdom oppstår fra den åpne konkurransen mellom ideer, der ulike synspunkter blir tilført oksygenet for fritt og likeverdig å konkurrere.» Hunt kunne ha lagt til «så lenge disse forskjellige synspunktene viderefører det offisielle synspunktet. Hvis ikke, da vil oksygentilførselen bli avstengt.»

Presentasjonene i Addis Ababa ble dominert av alle frykten hos alle deltakerne, både de imperialistiske som de afrikanske borgerlige politikerne, for den voksende folkelig misnøyen, såvel som av den klart oppfattede nødvendigheten for å undertrykke opposisjonelle stemmer.

Dette ga talene holdt av Hunt og andre – og den for nåværende generelle tilnærmingen fra myndigheter over hele verden til spørsmålet om «pressefrihet» – deres karakter av forvrengt og uærlig «dobbeltale». Det regjeringer egentlig vil ha, er frihet fra «pressefrihet.» Styringselitene selv ønsker å kunne operere fritt, det vil si uten innblandingen fra avvikende og «forstyrrende» stemmer.

Disse bekymringene ligger til grunn for det systematiske arbeidet for å sensurere og nøytralisere internett, rettferdiggjort med fromme referanser til farene ved hatspråk, fremmedfrykt, online-trakassering, forvrengt statistikk, misvisende medierapporter, den påståtte manipuleringen av valg og «populistisk retorikk». Selvfølgelig har alltid feilinformering, bedrageri og oppildning av enhver form for tilbakeståenhet og fordommer vært de borgerlige medienes gjengse fremgangsmåte siden tidenes morgen, som ingen i en autoritetsposisjon noensinne har beklaget. Det er nettopp sammenbruddet av de-til-nå effektive mekanismene for feilinformasjon og bedrageri som har satt de-rådende-makter i harnisk, og som fyrer opp under voldsomheten i forfølgelsen av Assange.

UNESCOs trykksak «Journalistikk, falske nyheter og desinformasjon: Håndbok for journalistikkutdanning» (2018), argumenterer langs disse retningslinjene og for at «autoritative kilder» og «troverdig journalistikk» har blitt skadet av det de beskriver, i en udødelig formulering, som den nåværende «informasjonsuorden».

Forfatterne hevder at sosialmedier «undergraver demokrati» ved å «skape ekkokamre, polarisering og hyper-partiskhet», ved å «omdanne popularitet til legitimitet» og ved å «tillate populistiske lederes, regjeringers og utkantaktørers manipulering».

«Håndboka» peker nervøst på fenomenet «nyhetsutgivere som strever for å holde på sitt publikum, mens hindringer for publisering fjernes og bemektiger enhver person eller enhet med muligheter til å produsere innhold, omgå tradisjonelle portvoktere og konkurrere om oppmerksomhet». Og den advarer videre for at i «sosialmedienes og internettets åpen-for-alle høyhastighetsinformasjon, der kan enhver være en utgiver. Som resultat sliter borgerne med å skjønne hva som er sant og hva som er falskt. Kynisme og mistillit regjerer. Ekstreme synspunkter, konspirasjonsteorier og populisme florerer og det blir stilt spørsmål ved engang-aksepterte sannheter og institusjoner.»

Voldsomheten i deres konservative, antidemokratiske og pro-etablissement synspunkter, og dybden av deres begjær etter å beskytte «engang-aksepterte sannheter og institusjoner» forklarer hvorfor de høyst respekterte, veltalende arrangørene av Internasjonal dag for pressefrihet håper at Assange og alle hans like råtner i fengsel til tidenes ende.

Dersom UNESCO og resten av denne gjengen hadde vært seriøse om «desinformasjon» og «feilinformasjon» da måtte de i det minste ha presentert de amerikanske medienes løgnaktige og katastrofale kampanje om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak, uten sammenligning den største «falske nyheter»-operasjonen i moderne tider, som har ført til mer enn én million menneskers død, og til forødelse av en hel region.

Leo Trotskij observerte en gang at «Hver historiske epoke har ikke bare sin egen teknikk og sin egen politiske form, men også et hykleri som er seg helt særegent.»

Hvordan er det mulig for Hunt, på den ene siden å kunngjøre at han og andre embetsrepresentanter lanserer «en global kampanje for å beskytte journalister som gjør jobben sin, og promotere fordelene med frie medier,» og på den andre siden å gjøre sitt ytterst for å kneble og om mulig bringe Assange til taushet for alltid?

Faktisk strekker dette seg forbi bare det rene hykleri. Den engelske økonomen og sosialforskeren John A. Hobson hevdet i si verdifulle bok Imperialisme: En studie (1902), at en slik offisiell «nedbrytning og kategorisering» [‘compartmentalizing’], denne «inkonsekvensens genialitet, med å holde motstridende ideer eller følelser i sinnet samtidig» var «ikke et tilfelle av hykleri eller av forsettelig og bevisst simulering av falske motiver». Han hevdet at det snarere var «den tilstanden Platon benevner som ‘løgna i sjelen’ – ei løgn som ikke vedkjenner seg å være ei løgn.» Hobson fastholdt at dette var det imperialistiske utviklingsstadiets «etikk og sosiologi», med sin «forseggjorte veving av intellektuelle og moralske forsvarsverk».

Han skrev: «Den styrende og dirigerende agenten av hele prosessen er presset fra finansielle og industrielle motiver, operert for de direkte, kortsiktige materielle interessene til små, evnerike og velorganiserte grupper i en nasjon.»

Assange er en klassekrigsfange som holdes på vegne av de rike og mektige, denne «lille, evnerike og velorganiserte gruppa», fordi han eksponerte noen av deres forbrytelser mot de undertrykte.

Jeremy Hunt hadde rett i én ting i Addis Ababa. «Dersom problemer og spenninger demmes opp og sperres inne, da er det langt mer sannsynlig at det koker over,» advarte han. «Det å forhindre journalister fra å rapportere om et problem får det ikke til å forsvinne ... Sannheten er at når regjeringer begynner å stenge ned aviser og undertrykker media, da er det mer sannsynlig at de vil lagre problemer for fremtiden enn bevare harmoni.»

Han har ganske enkelt ingen anelse.

Over hele verden engasjerer arbeidere seg i en voksende streikebevegelse til forsvar for sine jobber, lønninger og sosiale rettigheter. Det er denne samfunnskraften, ikke kapitalistoligarkiets korrupte representanter, som utgjør det reelle sosiale grunnlaget for forsvaret av demokratiske rettigheter.

Natt til søndag den 5. mai avholdt Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) sin sjette årlige online-maidag-feiring. Et sentralt fokus for arrangementet var organiseringen av arbeiderklassen til forsvar for Assange og varsleren Chelsea Manning. Alle lesere av WSWS som ikke deltok på live-begivenheten men som søker å kunne forsvare ytringsfriheten, vil kunne lese norske oversettelser av transkripsjonene av bidragene etterhvert som de publiseres.

David Walsh