Chicago-borgermester Rahm Emanuel intervenerer for å avslutte CSO-musikernes streik med innrømmelser

Av George Marlowe
30 April 2019

Med den politiske interveneringen fra den utgående Chicago-borgmesteren Rahm Emanuel sent i forrige uke påla styret ved Chicago Symphony Orchestra (CSO) en konsesjonskontrakt på de mer enn hundre CSO-musikerne som har stått i streik gjennom syv uker.

Til tross for å ha ført en tapper kamp for å opprettholde sine definerte-rettigheter-baserte pensjonsordninger, samt forsvar for kunsten og kulturen generelt, konfronterte musikerne et enormt press for å ratifisere en fem-årskontrakt, på grunn av Chicago Federation of Labors (CFL) isolering av streiken. Avsluttingen av den lengste CSO-musikerstreiken noensinne har ikke løst noen ting, men bare fremskyndet angrepet på kunsten og kulturen fra den politiske og finansielle eliten i USA og internasjonalt.

CSO-musikere på streikevakt [Foto av Marcus Day]

Den 11. mars begynte musikerne sin streik, hovedsakelig for å motsette seg CSOA-styrets [Chicago Symphony Orchestra Association] tiltak for å omdanne deres definerte-rettigheterbaserte pensjonsplan til en definert-innskuddsbasert plan tilsvarende en 401 (k), som ville flytte enorm risiko over på musikerne. Musikerne krevde også lønnsvekst over inflasjonen, etter å ha vært tvunget til å godta tidligere kontrakter som førte til en nedgang i reallønn.

Musikerne ved verdensklasseorkesteret erkjente at deres streik hadde mye bredere implikasjoner for forsvaret av kunst og kultur, med en finansiering som er underlagt konsern- og finansaristokratiets forgodtbefinnende. Den streikende CSO-musikeren John Bruce Yeh kommenterte med rette i et intervju med WSWS: «Det synes å være klassekrig, og det vil vi ikke akseptere.»

Musikerne avviste det «siste, beste og endelige» tilbudet fra styret den 8. april og fortsatte sin streik samtidig som de holdt mange offentlige gratiskonserter, som ble besøkt av tusenvis av deres tilhengere. Styrets siste tilbud opprettholdt kravet om at musikerne måtte godta drastiske endringer av sine pensjoner.

Sent i forrige uke intervenerte Emanuel for å få avsluttet musikernes streik, etter å ha forholdt seg taus om arbeidsnedleggelsen til da. Til tross for at han hevdet å ville mekle konflikten som en nøytral tredjepart har Emanuel tette finansielle og politiske bånd til CSOAs ledelse og orkesterets velgjørere. Styrets medlemmer inkluderer investeringsbankører, eiendomsmeglere og andre konsernfigurer.

Et av styrets fremste medlemmer er styrelederen Helen Zell, kona til milliardæren Sam Zell, som har en lang historikk for å verdistrippe nødstedte foretak og ødelegge arbeideres pensjoner. Zell-ene har bidratt med over $ 300 000 [NOK 2,6 millioner] til Emanuels politiske kampanjer. Eiendomsutvikleren og styremedlemmet Robert Kohl jobbet også med Emanuels politiske kampanje, og donerte mer enn $ 28 000 [NOK 243 000] for å få ham valgt.

På fredag møtte musikernes forhandlingsutvalg fra Chicago Federation of Musicians (CFM) og CSOA-styret på borgermesterkontoret for å forhandle om en avtale som skulle avslutte streiken. Under borgermesterens press kom musikerforeningens forhandlingsutvalg og styret frem til en preliminær avtale som ikke ble offentliggjort. Avtalen ble fremmet som et «kompromiss» av borgermesteren, styret og musikernes forhandlingsutvalg.

Innen mindre enn 24 timer stemte musikerne over den fem-årskontrakten på lørdag morgen. I henhold til avtalens vilkår vil kontrakten overføre musikerne fra en frossen definert-rettigheterbasert plan til en definert-innskuddsplan som trer i kraft den 1. juli 2020. Nye musikeravtaler vil bli plassert i den definerte-innskuddsplanen fra og med juli 2020, hvilket effektivt sett har skapt en to-nivå pensjonsplan.

Musikerne vil også se en lønnsøkning på 13,25 prosent i løpet av kontraktperioden, som knapt vil holde følge med inflasjonen.

Jeff Alexander, presidenten for CSOA, som selv har mer enn en halv million dollar i lønn [NOK 4,34 millioner], fortalte til Chicago Tribune: «Vi introduserte en måte hvor de nåværende musikerne kan få garantert at når de går i pensjon – om det er fem år fra nå, eller om 35 år, vil kunne få det samme pensjonsbeløpet som de ville ha mottatt dersom definerte-rettigheterplanen hadde vært videreført.»

I henhold til denne planen vil nåværende musikere få deres eksisterende definerte-rettighetbaserte pensjonsfond frosset og deres fremtidige bidrag vil bli overført til den definerte-innskuddsplanen, med eventuelle forskjeller i pensjonen dekket av styret. Nytilsatte musikere vil imidlertid ikke ha slike beskyttelser.

Mens avtalen har blitt presentert som et «kompromiss» opprettholder den i vesentlig grad styrets krav fra det «siste, beste og endelige» tilbudet, med unntak av den såkalte garantien. I siste instans oppnådde styret sitt hovedmål, ved å få eliminert fullt betalte pensjonsordninger.

Etter avstemmingen hoverte Emanuel: «Dette er en rettferdig avtale for symfonien og for musikerne, og en stor avtale for fremtiden til en av byens største kulturinstitusjoner.»

Emanuel, en tidligere investeringsbankør og en lengetidig politisk operatør for Det demokratiske partiet, med tette bånd til Wall Street og finansaristokrater i dette landet [USA], forlater embetet som en dypt hatet figur. Hans to perioder var preget av en eksplosiv vekst av sosial ulikhet i byen, og et styre av politivold og brutalitet, inkludert tildekningen av politiets mord på den svarte tenåringen Laquan McDonald. Han dirigerte også angrep på lærere og den offentlige utdanningen, med nedleggelsen av nesten 50 offentlige skoler, såvel som et angrep på kommunalt ansattes pensjoner [engelsk tekst].

Akkurat som han har gjort i løpet av de siste åtte årene stolte Emanuel på fagforeningene for å isolere og beseire musikernes streik. Mens de for sin del kom med tomme fraser om «solidaritet» lot Chicagos Lærerforbund [Chicago Teacher Union], United Auto Workers (UAW), United Steelworkers (USW) og andre CFL-fagforbund, som tilsammen har en halv million medlemmer i Cook County, alle musikerne stå alene i sin kamp mot de mektige konsern- og politikk-kreftene som var rekket opp mot dem.

Meget vel klar over de enorme sosiale spenningene i byen intervenerte fagforeningene og Emanuel for å få kvalt streiken før den kunne bli katalysator for en langt bredere bevegelse av arbeiderklassen. Lærere er satt til å streike denne uka ved charter- og kontraktskoler, inkludert Chi-Arts (med styremedlemmer som inkluderer CSO-styremedlem og investeringsdirektør James Mabie), mer enn 20 000 lærere fra Chicago Public Schools, samtidig som tusenvis av lokale Ford-bilarbeidere har kontrakter som utløper i løpet av de neste fire-og-en-halv månedene.

Som et urverk har pseudo-venstre-figurene fra De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA) i Chicago også overfladisk hyllet nedleggelsen av streiken med påleggingen av en innrømmelse-kontrakt, som en «seier». DSA uttalte på Twitter: «Gratulasjoner til CSO-musikerne for deres 7-uker-streik for beskyttelse av sine pensjonsrettigheter! Direkte handling bringer varene!»

Faktisk setter avtalen scenen for ytterligere angrep på orkestre, musikere og kunstorganisasjoner over hele landet. Det politiske etablissementet og finansaristokratiet i USA og internasjonalt er fast bestemt på å uthule pensjoner og kulturtilgangen for det store flertallet i samfunnet, og hevder at det er «ingen penger». Faktisk har USA i dag mer enn $ 100 billioner i nettoformue [NOK 868 billioner], som utgjør mer enn $ 300 000 per person [NOK 2,6 millioner]. Ytterligere billioner blir brukt til å blåse opp Wall Street og på kriminelle kriger, mens arbeiderklassen kjemper seg fra lønnsslipp til lønnsslipp.

Mens CSO-musikerne tappert trosset angrepet på sine pensjoner med sin syv-ukersstreik, ble musikerene til slutt tvunget til å akseptere en konsesjonsfylt kontrakt, fremfor alt på grunn av fagforeningenes og pseudo-venstres isolering av streiken, som politisk underordnet arbeiderne til det konsernkontrollerte Demokratiske partiet.

Den enorme støtten for CSO-musikerne og kampen mot de groteske nivåene av sosial ulikhet eksisterer fortsatt. Musikeren John Yeh sa på lørdag: «Pensjoner, kunst og kultur bør ikke overlates til finansaristokraters forgodtbefinnende.» Kunst og kultur kan ikke blomstre, enn si overleve, under slike betingelser.

Fremfor alt peker Emanuels nedleggelse av CSO-streiken på uforenligheten av forsvaret av kunst og kultur med kapitalistsystemet, et samfunn der profittinteressene er plassert over arbeiderklassens og de bredeste lagene av befolkningens sosiale behov. Streiken fant sted midt under en enorm gjenoppblomstring av klassekampen internasjonalt, som i økende grad reiser spørsmålet om sosialisme og allokeringen av samfunnets ressurser til å imøtekomme samfunnets enorme behov, herunder å sikre alles sosiale rett til kunst og kultur.