Nye fagforeningsbyråkratier eller grunnplanarbeidernes makt?

Lærdommer av Matamoros-arbeidernes opprør: Del fem

Av Andrea Lobo
29 April 2019

Dette er den femte og konkluderende delen av en serie artikler om bølga av streiker gjennomført av maquiladora-arbeidere i den meksikanske grensebyen Matamoros.

Del en | Del to | Del tre | Del fire | Del fem

Matamoros-arbeidernes opprør de første månedene av 2019 var en strategisk erfaring som det må trekkes kritiske lærdommer fra, ikke bare for arbeidere i Mexico men for hele den internasjonale arbeiderklassen.

I løpet av deres modige kamp dannet maquiladora-arbeiderne streikekomitéer på grunnplanet, i opposisjon mot de foretakskontrollerte fagforeningene, de sammenkalte til folkelige massesamlinger over hele byen for å stemme over kollektiv handling, og de marsjerte til den amerikanske grensa og kom med uttalelser til amerikanske arbeidere om å slutte seg til kampen mot de transnasjonale konsernene.

Konfrontert med de repressive tiltakene fra charro fagforeningsbøller, arbeidsgiverne, delstatens og føderale politimyndigheter og militæragenturer, kalte Matamoros-arbeiderne for støtte fra bredere deler av arbeiderklassen i Mexico, så vel som internasjonalt, og dannet arbeidernes egne forsvarsgrupper som patruljerte til forsvar for de streikende. Ved Ballinger-fabrikken, der noen arbeidere ble sparket for å ha fremmet kravet 20/32, krevde arbeiderne spontant administrativ kontroll over ansettelser og oppsigelser.

Denne inspirerte til støtte fra studenter, lærere, andre tjenesteytende arbeidere og fra sjikt av den lavere middelklassen, som småbedriftseiere som sluttet seg til de streikendes demonstrasjoner og som donerte mat og penger. Samtidig med de begynnende kampene til lærere og sykehusarbeidere mot president Andrés Manuel López Obradors angrep på helsevesenet og den offentlige utdanningen, inspirerte Matamoros-opprøret ei bølge av streiker blant universitetsprofessorer, metallarbeidere og andre deler av arbeiderklassen.

Fremveksten av nye organisasjoner for arbeiderklassekamp har bekreftet prognosen til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, fastlagt så tidlig som på begynnelsen av 1990-tallet, om at gjenkomsten av klassekampen i økende grad ville ta form av et direkte sammenstøt med de gamle byråkratiserte og korporatistiske fagforeningene, og oppstå som en internasjonalt koordinert kamp.

Tyco-arbeidere marsjerer ut av fabrikkanlegget

Matamoros-arbeiderne gikk til opprør mot de gangstergjennomsyrede charro-fagforeningene. Men de «uavhengige» fagforeningene promotert av arbeidernes falske venn arbeidslivadvokaten Susana Prieto, er innordnet med amerikanske fagforbund som United Auto Workers (UAW) og United Steelworkers (USW ), og med det tyske IG Metall, som alle fungerer som industripolitistyrker for gigantiske konsern som General Motors og Volkswagen. Disse korporatistiske fagforeningene, som gjennom tiår har undertrykt arbeideres motstand mot lønnsreduksjoner, fabrikknedleggelser og permitteringer, byr ikke noe alternativ.

I kjølvannet av Matamoros-streikene gjennomfører maquiladora-eierforeningen og amerikanske og andre utenlandseide selskaper en straffende kampanje med oppsigelser og svartlisting av militante streikeledere, mens AMLO-regjeringen truer med å bruke statsundertrykking for å stoppe arbeidere fra å hevde sin rett til lønninger til å kunne leve av, og anstendige arbeidsbetingelser.

Hva er så veien fremover?

Det er helt klart at maquiladora-arbeiderne ikke ville ha oppnådd noe som helst hadde de ikke organisert seg selvstendig fra fagforeningene. Nettopp den uavhengige bevegelsen må utvides og konsolideres, gjennom etableringen av grunnplankomitéer, demokratisk kontrollert av arbeiderne selv, på alle fabrikkene og på alle arbeidsplassene.

Disse komitéene vil ikke bli nye fagforeninger. Som David North, styreleder for Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site, forklarte i 1998: «Fagforeningene, som står på de kapitalistiske produksjonsbetingelsenes grunnlag, er av natur tvunget til å innta en fiendtlig innstilling til klassekampen. Der de retter sitt arbeid inn mot å sikre avtaler med arbeidsgivere som fastsetter prisen på arbeidskraften, og som bestemme de generelle betingelsene for pumpingen av merverdi ut av arbeiderne, er fagforeningene forpliktet til å garantere at deres medlemmer leverer sin arbeidskraft i samsvar med vilkårene i den fremforhandlede kontrakten. Som Gramsci bemerket: ‘Fagforeningen representerer legaliteten, og må besørge at medlemmene respekterer denne legaliteten.’»

I en tidligere historisk periode [i USA], spesielt under andreverdenskrigsboomen, var arbeidere i stand til å vinne visse forbedringer gjennom fagforeningene, til tross for disse organisasjonenes forsvar av de kapitalistiske eiendomsrelasjonene og deres nasjonalistiske program. Men, til og med den gangen, var de gevinster som ble oppnådd resultat av massekampene nedenfra, som fagforeningsbyråkratiene følte seg forpliktet til å svare på.

De siste fire tiårene har sett fagforeningene omdannes fra organisasjoner som presset arbeidsgiverne for innrømmelser for arbeidernes del til organisasjoner som presser arbeiderne for innrømmelser overfor ledelsen – lønnskutt, hastighetsøkninger og effektiviseringer, permitteringer og andre tilbakeleveringer til arbeidsgiverne. Denne omdanningen var knyttet an til objektive sosio-økonomiske endringer, fremfor alt globaliseringen av den kapitalistiske produksjonen og fremveksten av transnasjonale konsern, som produserer for verdensmarkedet og tråler kloden på jakt etter de billigste kildene til arbeidskraft.

Fagforeningene, som er basert på et nasjonalt rammeverk enten de er nominelt «sosialistiske» eller åpent pro-kapitalistiske, er ute av stand til å reagere på globaliseringen på noen som helst progressiv måte. I stedet sier de fra seg enhver motstand mot foretakene og samarbeider frivillig med sine «egne» arbeidsgivere og regjeringer, for å redusere lønnskostnadene og øke konkurranseevnen og lønnsomheten til nasjonens egen industri mot sine internasjonale rivaler.

Underordningen av arbeiderklassens interesser til det kapitalistiske økonomiske, juridiske og politiske oppsettet av idag betyr avvisningen av enhver hevdelse av arbeiderklassens sosiale rettigheter. Disse rettighetene, inkludert retten til en sikker og godt betalt jobb, kolliderer med de kapitalistiske eiernes «rettigheter» til å nedlegge sine fabrikker, si opp arbeidere, sparke de militante og flytte produksjonen hvor som helst i verden for å få anvendt billigere arbeidskraft.

Grunnplankomitéer

Karl Marx sa: Når to rettigheter kolliderer, «da bestemmer styrken».

Grunnplankomitéer vil ikke bøye seg for «ledelsens rettigheter» og hva foretakseiere og deres bestukkede politikere sier kan betales. Komitéene må årvåkent sette arbeidernes vilje opp mot foretaksledelsens diktater. De må bruke klassekampens metoder – massedemonstrasjoner, massestreiker og arbeidsnedleggelser i solidaritet, fabrikkokkupasjoner, osv. – som bringer til skue arbeiderklassens enorme styrke, og hele dens kollektive arbeid som samfunnet vil skrubbe ned til stillstans foruten.

Grunnplankomitéer må kreve gjeninnsettingen av alle oppsagte og trakasserte arbeidere. I opposisjon mot foretaksbossenes diktatur på fabrikkgulvet, påtvunget av regjeringen og dens kapitalistlover, og med bistand fra fagforeningene, må arbeiderne slåss for industrielt demokrati og arbeidernes kontroll over produksjonen, blant annet over samlebåndhastighet og sikkerhet.

Streikende maquiladora-arbeidere kom ofte til WSWS-journalister og de meldte på sosialmedier, sine krav relatert til dårlig tilgang til helsetjenester, voksende gjeld til Det nasjonale fondsinstituttet for arbeiderboliger (INFONAVIT), de begrensede mulighetene for barnepass, og andre bredere anlagte sosialanliggender som titalls-millioner av arbeidere og undertrykte mennesker kan mobiliseres rundt, der de nå rister av seg sine illusjoner om AMLO og våkner opp til nødvendigheten av å opponere mot hans kapitalistregjering.

Grunnplankomitéer må forbinde arbeiderne i fabrikkene og på andre arbeidsplasser, med arbeidere og unge mennesker i nabolagene, for å slåss for retten til en anstendig offentlig utdanning og andre livsviktige samfunnstjenester, og mot politi- og militærundertrykking.

Tungt bevæpnet politi satt inn for å bryte streikevakta ved Mecalux den 31. mars

For å forene seg mot de transnasjonale foretakene som overutbytter maquiladora-arbeiderne, må arbeidere slåss for å forene seg med alle deler av arbeiderne på tvers av hele Mexico, og de må etablere kommunikasjonslinjer til bilarbeidere og andre arbeidere i USA og Canada, for å forberede en koordinert kamp for å få stoppet løpet mot bunnen, og få garantert sikre og godt betalte jobber for alle arbeidere.

Produksjonsnedstengningen ved bilsammenstillingsanlegg over hele Nord-Amerika som følge av streikene i Matamoros demonstrerte håndfast og tydelig arbeiderklassens internasjonale karakter, og det faktum at arbeidere over hele verden står overfor en felles kamp. Gjennom WSWS fikk titusenvis av arbeidere internasjonalt anledning til nøye å følge deres klassebrødre og -søstres kamp i Matamoros, og disse kommunikasjons- og samarbeidslinjene må styrkes.

Reform eller revolusjon

Arbeiderklassen kan ikke sikre sine sosiale rettigheter uten å fusjonere arbeidernes voksende motstand med det internasjonale revolusjonære perspektivet som bare Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, kjemper for. ICFI er trygg på at når klassekampen nå intensiveres vil de mest avanserte arbeiderne vende seg til marxismens vitenskapelige innsikt og revolusjonære strategi, og studere historiens lærdommer i forberedelsen av sine kamper.

Den uforsonlige konflikten mellom arbeiderklassens sosiale behov og den superrike minoritetens jag etter personlig rikdom reiser behovet for at arbeiderklassen må avskaffe kapitalistsystemet og ta den politiske makten i egne hender. Bare på den måten kan arbeidere omorganisere det økonomisk livet på grunnlag av kollektivt eierskap og en demokratisk og vitenskapelig utviklet plan for verdensøkonomien, for å imøtekomme menneskelige behov og ikke privatprofitter.

I Mexico betyr kampen for dette perspektivet en uforsonlig kamp mot AMLO-regjeringen og alle de småborgerlige og pseudo-venstre-forsvarerne av dette kapitalistregimet. De meksikanske og amerikanske styringsklassene ga i fjor klar-signal for AMLOs valgseier, etter å ha frastjålet ham presidentvalget i 2006 og 2012, i et forsøk på å spre arbeiderklassens voksende motstand og kanalisere den inn i blindgata av hans pro-kapitalistiske og nasjonalistiske program.

AMLO, som tilbrakte 18 år i partiet PRI, det høyreorienterte Revolusjonære institusjonspartiet, fikk i fjor grønt lys for å innta presidentembetet etter personlig å ha appellert til businessledere som Larry Fink, grunnleggeren og bossen for finanskonsernet BlackRock [et hedgefond] som er toppeier av meksikanske aksjer og som kontrollerer besittelser verdsatt totalt til $ 6 billioner [NOK 52 billioner], mer enn BNP for hele Latin-Amerika.

Noen få måneder etter innsettelsen står AMLO-administrasjonen allerede overfor masseopposisjon fra arbeiderklassen. Mens presidenten bestreber seg på å fange opposisjonen inn i de USA- og Europa-støttede «uavhengige fagforeningene», blir nye metoder for statsundertrykking hurtigbehandlet gjennom den Morena-ledede Kongressen, som svar på Matamoros-streiken. Den nesten énstemmige godkjenning av loven om opprettelsen av en Nasjonalgarde, og nedfellingingen i konstitusjonen av militærets anvedelse innenlands, den 28. februar, viser at alle fraksjoner av styringsklassen baserer seg på de væpnede styrkene for å drukne den voksende sosiale opposisjonen i blod.

Trusselen fra de utenlandskeide maquiladora-fabrikkene og deres meksikanske marionetter om masseoppsigelser, må besvares med nasjonaliseringen av fabrikkene under arbeidernes kontroll, som del av en sosialistisk omorganisering av økonomien. Dette inkluderer eksproprieringen av de superrike, deriblant den meksikanske milliardæren Carlos Slim Helú, for å anvende rikdommen som skapes av arbeidernes kollektive arbeid til å imøtekomme menneskelige behov.

Den ukuelige konflikten mellom flertallet av verdens befolkning og en liten minoritet av konsern- og finansaristokrater driver frem veksten av klassekonflikt rundt om i verden. Matamoros-opprøret fant sted i parallell med et rekordantall streiker av amerikanske lærere, mange av dem initiert av lærere på sosialmedier uavhengig av fagforeningene, månededsvis med «Gul Vest»-protester i Frankrike, og opprør i Algerie, Marokko, Sudan og andre land. Samtidig, 30 år etter restaureringen av kapitalismen i Kina og Øst-Europa som skulle innlede en ny epoke av velstand og demokrati, har ei bølge av streiker bredt seg over Polen, Ungarn, Romania, Tsjekkia og i Kina.

Arbeidere og støttespillere demonstrerte i Detroit den 9. februar mot GMs nedleggelser av fabrikkanlegg

Under politisk lederskap av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som publiserer WSWS, ble Styringskomitéen for Koalisjonen av grunnplankomitéer grunnlagt i USA den 9. desember, for å koble kampen til bilarbeiderne og andre arbeidere mot General Motors anleggsnedleggelser med angrepene på lønninger og levestandarder for alle arbeidere.

Et sentraltema for Styringskomitéens kamp i den kommende kontraktskonfrontasjonen for 150 000 arbeidere ved GM, Ford og Fiat Chrysler, er å avvise den antimeksikanske sjåvinsmen til fagforbundet United Auto Workers Union (UAW) og slåss for foreningen av amerikanske, meksikanske og kanadiske arbeidere.

Matamoros-opprøret bekrefter den trotskistiske verdensbevegelsens marxistiske perspektiv, som er skissert i erklæringen den 3. januar: «Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019»:

Som ICFI forutså vil kampen for sosial likhet og verdenssosialisme finne sin initielle form i et globalt opprør mot disse diskrediterte kapitalistapparatene ... Det som med sikkerhet kan forutsies er at arbeiderklassens oppsving av militante kamper vil fortsette i 2019. Men omdanningen av denne intensiverte sosiale militansen til den internasjonale arbeiderklassens bevisste bevegelse for sosialisme er avhengig av byggingen av marxist-trotskistiske partier i arbeiderklassen, det vil si byggingen av nasjonale seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.

Dette er den grunnleggende lærdommen som må trekkes av Matamoros-opprøret.

Fullført

Del en | Del to | Del tre | Del fire | Del fem