Internasjonal finans bakker sosialdemokratene (PSOE) i Spanias valg den 28. april

Av Alejandro López
27 April 2019

Rett før det på søndag i Spania skal avholdes generalvalg, i tillegg til regionale og lokale valg, har Sosialistpartiet (PSOE) fremstått som en favorisert seierherre for vesentlige deler av big business og globale finanskonsern.

De aktuelle meningsmålingene tyder på at PSOE vil slutte først, og øke sine plasser i Kongressen, men at partiet vil være langt unna et parlamentsflertall. Partiet er forventet å vinne om lag 29 prosent av stemmene (anslagsvis 128 av 350 seter), etterfulgt av det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular] med 20 prosent (83 seter), Borgere [Ciudadanos] med 15 prosent (53 seter) og pseudo-venstre Unidas Podemos [valgalliansen mellom IU og Podemos] med 13 prosent (34 seter). Ytrehøyrepartiet Vox, som aldri tidligere har hatt noen plass i Kongressen, kan få 11 prosent av stemmene (22 seter).

Utfallet av valget er fortsatt ekstremt usikkert, med meningsmålinger som viser at opptil fire av ti velgere enda ikke har bestemt seg, og at opp mot halvparten av de stemmeberettigede ikke akter å delta. Flere koalisjonsarrangement er mulige, deriblant en fornyet PSOE-regjering, enten i koalisjon eller støttet av Podemos og de katalanske og baskiske nasjonalistpartiene, en høyreorientert PP-Borgere-regjering støttet av Vox, eller til og med en PSOE-Borgere-regjering. Forhandlinger om å danne en regjering kan strekke seg ut i flere måneder, og de kan også bryte sammen og føre til nok et nyvalg.

Noen EU-kilder advarer for de negative konsekvensene av langvarig politisk ustabilitet i Spania. «Brussel håper på en regjering med et stabilt parlamentarisk flertall, som vil kunne skyve budsjettet igjennom og sette en stopper for all vaklingen som har vært regelen siden 2015,» sa en høytstående EU-embetsrepresentant til El País.

Britiske Economist, kjent for sin nyliberale og pro-EU-holdning, anmoder de spanske velgerne om å «gi sosialistene et styrende flertall», i en redaksjonell lederartikkel med tittelen «Flere politiske lammelser vil ikke tjene Spania vel».

Lederen oppfordrer: «For å opprettholde vekst, trenger landet mye mer reformer: av sitt skolesystem, av pensjonene, av den kompliserte politiske strukturen og av arbeidsmarked, og landet må bygge på [tidligere PP-statsminister] Rajoys nyttige arbeid.»

En ny PSOE-regjering er derfor sett som den beste mekanismen for å utdype den rå innsparingspolitikken sluppet løs av sine PSOE- og PP-forgjengere siden utbruddet av den økonomiske verdenskrisen i 2008.

Disse politiske retningslinjene har hatt forødende konsekvenser for arbeidere og ungdom.

Arbeidsledigheten er på 20 prosent generelt, og 50 prosent for de unge. Av de som er sysselsatte er 30 prosent i midlertidig arbeid, hvorav halvparten er på kontrakter med varigheter mindre enn seks måneder.

Ifølge Oxfam er fattigdom blitt multiplisert med faktoren fire siden 2008. Årsrapporten om verdens fattigdom bemerker at i Spania var det i fjoråret ytterligere 16 500 husstander som ikke mottok noen form for inntekt, som brakte totalen til 617 000 mennesker. Samtidig økte de ultrarike – menneskene med nettoformuer som overstiger € 40 millioner [NOK 387 millioner] – med 4 prosent, og nådde rekordantallet 1 690 individer.

Rapporten fremhever også forskjellen i forventet levealder mellom de som bor i rikere og fattigere nabolag – i hovedstaden Madrid er den 7 år, og i Barcelona, hovedstad i den rikeste regionen Catalonia, er den 11 år.

En rapport fra JP Morgan, den største banken i USA, talte i lignende termer til Economist, som sa at «for oss vil en koalisjon ledet av PSOE fortsette å gå frem mot en slags finanspolitisk konsolidering.» Det ble erklært: «En regjering ledet av PSOE vil være oppmerksom på markedstrykkene, og vil ikke være villig til å skade det gunstige markedsklimaet for spanske statsobligasjoner, og vil dermed opprettholde et rimelig nivå av budsjettdisiplin.»

JP Morgan er også veldig innsiktfull i sin vurdering av Podemos, som hevder at en koalisjon eller partiets støtte for PSOE er et middel til å presse regjeringen til venstre og gjøre den lydhør for arbeideres og ungdommens interesser.

I kontrast til denne vurderingen konkluderer JP Morgan, med hensyn til enhver slik koalisjon: «Vi opprettholder vår oppfatning om at det ikke ville være noen signifikant systemisk risiko, fordi PSOE forblir fast i sin oppslutning til EU, og den populistiske komponenten av Unidos Podemos ville bli kontrollert og begrenset.»

Det skal ikke så svært mye til for å «kontrollere og begrense» Podemos, gitt partiet faktiske enighet med PSOEs sentrale mål om å opprettholde spansk imperialismes interesser, mens man bare anvender venstre-ordgyteri for å avlede enhver politisk utfordring fra arbeiderklassen.

Den sanne målet av Podemos har også blitt tatt av den amerikanske multinasjonale investeringsbanken og finansselskapet Goldman Sachs. De sier at det kunne bli «tre mulige koalisjonsregjeringer, etter en forhandlingsperiode», hvorav én kan inkludere Podemos, før det blir tillagt at «alle er de forpliktet til det europeiske prosjektet, med solide offentlige finanser og en konkurransedyktig markedsøkonomi.»

PSOE og partiets allierte Podemos har gjort alt som er mulig for å sikre denne positive vurderingen fra den internasjonale finanskapitalen. Innen to uker etter at han ble installert som statsminister i juni i fjor kunngjorde Pedro Sánchez at han ville implementere budsjettet fremmet av den utgående PP-administrasjonen, og fortsette innstrammingstiltakene, mens det spanske militæret ble overøst med en 10,5 prosent økning.

Sánchez annonserte også at han ikke ville reversere de tre arbeidsreformene som ble gjennomført siden 2010, som har bidratt til å desimere arbeiderklassens betingelser, og at han ville opprettholde PPs lov om offentlig sikkerhet, kalt «kneblings-loven», som begrenser ytringsfriheten, forbyr massemøter og pålegger bøter for å protestere og kommentere på sosialmedier.

I ti måneder forfulgte PSOE en agenda som ikke var til å skilles fra PPs. Hans regjering fortsatte forfølgelsen av de katalanske nasjonalistene under falske anklager om voldelige opprør, og han utførte sin lobbyvirksomhet i Brüssel for at EU skulle finansiere marokkanske myndigheter for å terrorisere innvandrere i illegale raid, med formål å forhindre at de krysser over til Spania.

PSOEs politikk bekrefter at hele styringsklassen forflytter seg ytterligere til høyre og slutter rekkene, med det siktemål å undertrykke alle former for demokratisk opposisjon og intensivere sin politiske konspirasjon mot befolkningen.

Under valgkampanjen har PSOE presentert seg som den beste garantisten for et borgerlig styre, samtidig som partiet forsøker å forbigå høyrepartiene på lov-og-orden-politikken for undertrykking av de katalanske nasjonalistene. Det katalanske problemet har dominert hele valgdebatten, selv om den siste undersøkelsen fra Spanias Senter for sosiologisk forskning identifiserer landets største problemer som arbeidsledighet (61,8 prosent), korrupsjon og bedrageri (33,3 prosent), og Spanias politikk, politikere og partier (29,1 prosent). Katalansk uavhengighet var en bekymring for bare 11 prosent av velgerne.

På tirsdagkvelden åpnet Sánchez en partilederdebatt kringkastet på fjernsyn, med å si at han «ville gjøre det klart» at han aldri hadde sluttet noen politisk avtale med katalanske separatister. Beskyldt av Pablo Casado fra PP for å være «favorittkandidaten til Spanias fiender» og av Albert Rivera (Borgerne) for å ville «likvidere Spania», insisterte Sánchez på at «det kommer ikke til å bli hverken uavhengighet eller noen folkeavstemming» i regionen.

I mellomtiden bykset Podemos-lederen Pablo Iglesias til forsvar for grunnloven, og krevde at dens artikler knyttet til sosialspørsmål (full sysselsetting, anstendig boligpolitikk), som har forblitt «ikke-implementert» gjennom 40 år, nå måtte aktes og æres. Iglesias spurte Sánchez gjentatte ganger om hvem han ville vurdere for en styrende koalisjon dersom PSOE ikke skulle få nok stemmer til å vinne et eget flertall. Han håpet Sanchez ikke ville vurdere Borgere [Ciudadanos] fordi «det ville være en høyreregjering».

Iglesias bønnfalte Sánchez om å erkjenne at «det har blitt klart, at skal PSOE kunne oppfylle visse ting, er Podemos nødvendig.» Den påfølgende dagen ble Iglesias’ moderate harme og tone rost av professorer, journalister og skribenter i de viktigste borgerlige avisene, og til og med i høyrepressen som tradisjonelt er veldig fiendtlig innstilt mot ham.