Amerikansk imperialisme gjenoppliver Monroe-doktrinen

25 April 2019

«I dag erklærer vi stolt for alle å høre: Monroe-doktrinen lever i beste velgående,» proklamerte den amerikanske sikkerhetsrådgiveren John Bolton i Florida i forrige uke.

Dette var bare én av Trump-administrasjonens embetsrepresentanters økende antall offentlige påkallinger av denne nesten to-hundreår-gamle kanon i Washingtons utenrikspolitikk for den vestlige halvkula.

Boltons publikum besto av en samling individer som markerte 58-års-jubiléet for invasjonen av Svinebukta i 1961 – det aborterte forsøket mønstret av CIA, ved hjelp av kubanske kontrarevolusjonære og leiesoldater, på å styrte Fidel Castros regjering. Bolton sammenlignet absurd deltakerne i denne skitne operasjonen, en av de aller største fiaskoene i amerikansk utenrikspolitikks historie, med «de modige menn fra Bunker Hill ... og Normandie».

Monroe-doktrinen ble skrevet i 1823 av John Quincy Adams, en av de mest prominente motstanderne av slaveriet og av krigen mot Mexico i 1846, som han fordømte som en krig for å utvide slavesystemet. Da doktrinen ble kunngjort av president James Monroe i 1823, var den rettet mot ethvert forsøk fra de reaksjonære monarkistiske maktene i Europa på å rekolonisere de nylig uavhengige republikkene i Latin-Amerika.

Definisjonen av doktrinen gjennomgikk imidlertid dyptgående forandringer med fremveksten av amerikansk imperialisme ved forrige århundreskifte. Dette ble konsolidert med strippingen av Spania for landets gjenværende kolonier på Amerika-kontinentene, samtidig med hensynsløs undertrykking av de revolusjonære bestrebelsene til befolkningene i disse koloniene, spesielt på Cuba, og påleggingen av amerikansk semikolonidominans som fratok dem enhver genuin uavhengighet.

Det såkalte «Big Stick»-sluttresultatet introdusert under president Teddy Roosevelt i 1904 definerte doktrinens essensielle parametre for det neste århundret, og satte scenen for anslagsvis 50 direkte amerikanske militærintervensjoner. Den hevdet amerikansk imperialismes «internasjonale politimandat» på tvers av hele hemisfæren, dvs. bruken av makt for å velte regjeringer som sto i konflikt med interessene til amerikanske banker og foretak, for å erstatte dem med slike som Somoza-diktaturet i Nicaragua og Trujillos i Den dominikanske republikk.

I den siste halvdelen av det 20. århundre ble Monroe-doktrinen uløselig knyttet til et hemisfæredekkende «nasjonal sikkerhets»-regime, og antikommunisme, rettet mot å opprettholde Latin-Amerika som en amerikansk inflytelsessfære og knusingen av den latinamerikanske arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. Resultatet var påleggingen av fascist-militære diktaturer over mye av Sør- og Mellom-Amerika, som myrdet, torturerte og fengslet hundretusener av arbeidere, studenter og andre motstandere av amerikansk dominans og militærstyre.

Gitt denne blodige og kriminelle historien refererte amerikanske myndigheter i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen stadig sjeldnere til Monroe-doktrinen som en operativ politisk retningslinje i Latin-Amerika. John Kerry, den amerikanske utenriksministeren under Obama-administrasjonen, gikk så langt som til å erklære i en tale til Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) i 2013 at «Monroe-doktrinens æra er over», og utroverdig hevdet han at Washington frasa seg ytterligere intervensjoner og så nå på landene til sør som sine likeverdige.

Nå har imidlertid denne blodstenkte doktrinen blitt gjenopplivet med brask og bram, først i relasjon til den kyniske regimeendringsoperasjonen rundt den selvutnevnte «midlertidige presidenten» Juan Guaidó i Venezuela, og nå med den dramatiske eskaleringen av Washingtons illegale og ensidige utenomterritoriale sanksjoner mot Cuba.

I det første tilfelle fortsetter Trump-administrasjonen å pålegge lammende sanksjoner som har forverret fattigdom og sult i Venezuela, samtidig som det insisteres på at «alle opsjoner er på bordet», som truer en direkte militærintervensjon under betingelser der trikset med å erklære Guaidó, et høyreorientert USA-finansiert politisk null, som den eneste «legitime» regjering i Venezuela har mislyktes i å utløse militærkuppet Washington håpet på.

«Det er for [Venezuelas president Nicolás] Maduro å bekymre seg over hva USA er i stand til,» erklærte Bolton i et intervju på PBS TVs program Newshour i forrige uke, «og det er også for å gjøre det klart at vi verdsetter beskyttelsen av 40 til 45 000 amerikanske statsborgere i Venezuela. Vi ønsker ikke å se noen skade tilkomme dem.»

Beskyttelsen av amerikanske statsborgere mot antatt «skade» var påskudd for de to siste amerikanske militærinvasjonene på halvkula: Grenada i 1983 og Panama i 1989.

Bolton gjentok sin erklæring om at Monroe-doktrinen var «i live og i beste velgående», og la til at dens formål var å «kaste frem et skjold rundt halvkula» og å skape «den første helt frie halvkula i menneskehetens historie».

Fritt for hva, kunne man gjerne spørre. Det korte svaret er fritt for enhver forhindring for amerikanske energikonglomeraters utbytting av venezuelansk olje; fritt for konkurransen om handel og ressurser fra Kinas, Russlands og EUs side, og fritt for enhver utfordring nedenfra for dominansen av den amerikanske imperialismen og dens allierte i de nasjonale borgerskapene i de forskjellige latinamerikanske landene.

Doktrinen staver så visst ikke ut frihet for arbeiderklassen i Latin-Amerika. Trump-administrasjonens holdning overfor disse arbeiderne blir eksponert hver eneste dag i den ubarmhjertige forfølgelsen av innvandrere ved den amerikanske sørgrensa, som blir jaktet ned av fascistiske immigrasjonsagenter, kastet inn i konsentrasjonsleirer, og får sine barn dratt ut av sine armer.

Hva angår Cuba gikk Bolton og USAs utenriksminister Mike Pompeo i forrige uke til den hittil usette handling å aktivere det som utgjør «den nukleære opsjonen» i Helms-Burton Act, loven som kodifiserte den amerikanske blokaden mot øynasjonen. Tittel tre i loven, som tillater amerikanske selskaper og statsborgere å anlegge søksmål ved amerikanske domstoler for å gjenvinne eiendom tapt i ekspropriasjonene som etterfulgte Den kubanske revolusjonen av 1959, har blitt suspendert av påfølgende administrasjoner, både demokratiske og republikanske, siden Helms-Burton Act ble undertegnet til lov av demokratenes president Bill Clinton i 1996.

Tiltaket som nå er trådt i kraft eksponerer utenlandske foretak som opererer på Cuba – europeiske, kinesiske og kanadiske – for potensielle søksmål som kan involvere milliarder av dollar, med trussel om at deres eiendeler i USA kan bli beslaglagt, eller at de utesperres fra amerikanske markeder.

Gjenopplivingen av Monroe-doktrinen er knyttet opp med forberedelsene for en ny verdenskrig. Amerikansk imperialisme er fast bestemt på å hevde sitt hegemoni ikke bare over Venezuela, men også over Iran, Midt-Østen og Sentral-Asia, for å etablere sin uutfordrede kontroll over alle verdens energireserver, som kan gi den muligheten til å nekte tilgang for sin viktigste globale rival, Kina.

Samtidig er gjenopplivelsen av den diskrediterte doktrinen, foraktet over hele Latin-Amerika, responsen fra en amerikansk imperialisme i tilbakegang, som konfronterer det faktum at den i sin «egen bakgård» har blitt erstattet av Kina som hovedkilden for utenlandske investeringer. Kina har forbigått EU som den nest største handelspartneren i Latin-Amerika, og er Brasils, Perus og Chiles ledende handelspartner.

Det hører selvfølgelig også en innenlandskomponent til vinkingen med Monroe-doktrinens besudlede flagg. Det er uadskillelig knyttet til Trump-administrasjonens forsøk på å føre en fascistisk kampanje mot «sosialisme», som den forsøker å likestille med det korrupte borgerlige regimet til Maduro i Venezuela, midtpunktet for adminisrasjonens 2020-gjenvalgspådriv. Ominøst erklærte Bolton, i sin tale til de høyreorienterte kubanske eksilantene knyttet til Svinebukta, et miljø som produserte terrorister og drapsmenn involvert i mange av amerikansk imperialismes forbrytelser i det 20. århundre: «Vi vil trenge deres hjelp i dagene fremover. Vi må alle avvise kommunismens og sosialismens krefter på denne halvkula – og i dette landet.»

Kampen mot den amerikanske styringselitens forsøk på å promotere en fascistisk bevegelse mot veksten av sosialistisk opposisjon innen arbeiderklassen finner sin mest umiddelbare allierte i latinamerikanske arbeideres kamp mot deres høyreorienterte regjeringer, som den til den fascistiske tidligere hærkapteinen Jair Bolsonaro i Brasil, den høyreorienterte multimillionæren Mauricio Macri i Argentina og Lenín Moreno, som beviste sin troskap til imperialismen ved å slå dørene til Ecuadors ambassade i London åpne for det britisk politiets ‘snatch’-tropp som handlet på vegne av Washingtons forlangende om overføringen av Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange.

Som den nylige streikebølgen av meksikanske arbeidere i Matamoros så mektig demonstrerte kan arbeiderklassen, objektivt forent i en felles produksjonsprosess på tvers av nasjonale grenser av de utbyttende operasjonene til transnasjonale banker og foretak, bare finne en vei fremover gjennom den bevisste foreningen av den amerikanske og den latinamerikanske arbeiderklassen, i kampen for å beseire deres felles fiender, amerikansk imperialisme og regionens nasjonale styrende oligarkier. Dette krever byggingen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, i hvert land på halvkula.

Bill Van Auken