Nye fagforeningsbyråkratier eller grunnplanarbeidernes makt?

Lærdommer av Matamoros-arbeidernes opprør: Del fire

Av Andrea Lobo
25 April 2019

Del en Del to Del 3

Historikken viser at Prieto og Den amerikanske føderasjonen for arbeid - Kongressen av industrielle organisasjoner (AFL-CIO) har jobbet tett sammen for å kanalisere voksende misnøye blant arbeidere langs grensa inn bak meksikanske fagforeninger, finansiert av og i partnerskap med, og i noen tilfeller også opprettet av AFL-CIO. Disse bestrebelsene blir nå intensivert som respons på gjenkomsten av klassekampen, som raskt utvikler seg til et opprør mot den meksikanske arbeidsføderasjonen CTM, og mot en regjering innordnet med den fraksjonen av byråkratiet som er favorisert av AFL-CIO som kom til makten.

Arbeidere konfronterer Villafuerte utenfor SJOIIMs hovedkvarter [foto: AquiMatamoros, den 17. januar]

Det er ikke bare spørsmål om å skape en ny fasade for fagforeningene, men om å integrere den meksikanske staten og dens politiske institusjoner mer direkte inn i amerikansk imperialismes operasjoner, og i en mindre grad goså tysk imperialismes.

Mens den initielle impulsen til etableringen av de massive industriforbundene i USA kom fra sosialister og venstreorienterte militante i 1930- og 1940-årene, var fusjonen i 1955 av CIO med det høyreorienterte AFL basert på en eksplisitt antikommunistisk allianse med den amerikanske styringseliten for å slå ned på støtten for sosialisme blant arbeidere under Den kalde krigen. AFL-ledere som George Meany, Irving Brown og Jay Lovestone kollaborerte med krigstidens Kontor for strategiske tjenester (OSS) og organisasjonens etterfølger Central Intelligence Agency (CIA), i utallige operasjoner for å undergrave arbeiderbevegelser og motvirke innflytelsen etter krigen fra sosialister i Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Innen 1961 hadde AFL-CIO grunnlagt American Institute for Free Labor Development (AIFLD) for å utvide disse aktivitetene på tvers av hele verden. AIFLD ble i hovedsak finansiert av den amerikanske regjeringen gjennom USAID, som ble grunnlagt samme året, og senere gjennom National Endowment for Democracy (NED) – to produkter av Den kalde krigen som fungerte som ‘slush’-fond for CIA-operasjoner [midler uten bevilgende myndigheters allokering].

Under slagordet «utviklingen av den demokratiske fagforeningsbevegelsen i Latin-Amerika og Karibia» opplærte AIFLD fagforeninger på tvers av hele regionen som kontraoppstandsoperatører, for å luke ut radikaliserte arbeidere og utkonkurrere fagforeninger ledet av stalinistiske organisasjoner. I 1969 fortalte William C. Doherty, lederen av AIFLD, åpent til en senatskomité at organisasjonen ble grunnlagt i samarbeid med toppkapitalistmagnater som David Rockefeller og Peter Grace.

Grace ble AIFLDs konsernstyreleder og erklært i 1965 – som sitert i en pamflett fra 1974 skrevet av Fred Hirsch, en rørlegger og medlem av Plumbers and Steamfitters, som fordømte disse tilknytningene: «AIFLD oppfordrer til samarbeid mellom arbeidsstyrken og ledelsen, og en slutt på klassekampen. Den instruerer arbeidere til å bidra til å øke foretakets business ... for å fremme demokratiske frie fagforeninger; for å forhindre kommunistisk infiltrering, og der denne inflytelsen allerede foreligger til å kvitte seg med den.»

Hirsch dokumenterer at AIFLD-opplærte agenter penetrerte lederskapet av flere chilenske fagforeninger, som den chilenske Maritime føderasjon (COMACH) og føderasjonen (CUPROCH) som deltok direkte i militærkuppet mot Salvador Allende-regjeringen i 1973, såvel som i den blodige utrenskningen av radikaliserte arbeidere og ungdommer utført av det fascistiske USA-støttede diktaturet til Augusto Pinochet. Juntaen forbød fagforeninger, men tillot snart aktivitetene til 26 små fagforeninger tilknyttet AIFLD. Tusenvis ble drept, torturert og fengslet og 200 000 arbeidere ble sparket av politiske årsaker. AIFLD-dokumenter for årene 1962 til 1972 indikerer at 92 prosent av budsjettet kom fra den amerikanske føderale regjeringen.

AIFLD støttet kuppet i Guatemala i 1954 og allierte seg i 1970- og 1980-årene med dødsskavdronene i Nicaragua og El Salvador.

Så diskreditert var AIFLD på grunn av sin medskyldighet i CIA-kupp og kontraoppstandsoperasjoner at innen 1997 endret det nye AFL-CIO-lederskapet navnet på føderasjonens internasjonale operasjoner til Solidaritetssenteret. Men deres operasjoner på vegne av amerikansk imperialisme fortsetter. Den seneste tilgjengelige 2016-rapporten indikerer at 93 prosent av budsjettet på $ 32 millioner [NOK 273 millioner] kommer fra den amerikanske føderale regjeringen.

I henhold til beretninger fra National Endowment for Democracy bevilget det amerikanske regjeringsorganet $ 704 000 [NOK 6 millioner] til Solidaritetssenterets spesielle operasjoner i Venezuela i løpet av de fem årene før det mislykkede kuppet i Venezuela i 2002, der den venezuelanske Arbeiderkonføderasjonen (CTV) spilte en ledende rolle. Disse pengene gikk direkte inn i CTVs kasser under påskudd om å støtte organisasjonens «svært vellykkede interne demokratiseringsprosess». CTV har hatt lengestående bånd til AFL-CIO og ledes av det høyreorienterte partiet Demokratisk Handling som er med i ledelsen av den pågående kuppoperasjonen organisert av Trump-administrasjonen mot Nicolás Maduros regjering i Caracas.

I Mexico skjente AFL-CIO vekk fra å støtte CTM på slutten av 1990-tallet. I januar 1998 skrev New York Times godkjennende: «Siden vedtaket av NAFTA [North American Free Trade Agreement; frihandelstraktat mellom USA, Canada og USA] og valget av Mr. George Sweeney til AFL-CIO-president i oktober 1995, har den amerikanske føderasjonen besluttet å nå ut til mindre og mer militante meksikanske fagforeninger som i årevis har blitt forfulgt her, men som vokser raskt.»

Den beslutningen var basert på brede strategiske betraktninger. Mexico hadde lidd en vesentlig finansiell krise i 1994, utløst av devalueringen av den meksikanske pesoen og implementeringen av NAFTA-frihandelstraktaten. Etterfulgt av den asiatiske finanskrisen i 1997, den russiske krisen i 1998 og kollapsen av amerikanske Long-Term Capital Management, uttrykte styreleder Alan Greenspan for Federal Reserve bredt delte sentimenter innen styringskretser på begynnelsen av 1998, da han snakket om «en instinktiv, altomsvøpende frykt» angående den globale økonomien.

Globalisering «muliggjorde overføringen av økonomiske forstyrrelser langt mer effektivt enn tidligere. Mexico-krisen, for noen år siden, var den første av slike episoder assosiert med vårt nye høyteknologiske internasjonale finanssystem,» sa Greenspan. Clinton-administrasjonen intervenerte i 1994, kjøpte pesos og godkjente milliarder i lån til Mexico, i frykt for at krisen skulle innvirke seriøst på den amerikanske økonomien.

Inflasjon, arbeidsledighet og dypere sosiale angrep på arbeidernes levestandarder fremprovoserte eskalerende sosial opposisjon mot det regjerende partiet PRI [Det institusjonaliserte revolusjonspartiet; det sentrale maktapparatet siden 1920-årene] og CTM, som er tilknyttet PRI. Bortgangen av Fidel Velázquez i juni 1997, den lengetidige lederen av CTM og Arbeiderrådet [CT], og juli-valgene der PRI tapte majoriteten i parlamentet for første gang, førte til en intern krise i både det politiske og i fagforeningsetablissementet. UNAM-historikeren Javier Aguilar García skriver: «Det ble åpenbart at CT [Arbeiderrådet] og CTM som hovedorganer for mekling mellom arbeidere og makten, sluttet å fungere som korporatistiske organer i landet, og spesielt i Mexico City.»

Den autentiske arbeiderfronten (FAT), STUNAM og andre mindre fagforbund som hevdet å være «uavhengige» av PRI, brøt med CTM og CT og grunnla Det nasjonale arbeiderforbundet (UNT) den 28. november 1997.

Omtrent syv uker senere arrangerte Thomas F. McLarty, Clintons spesialrådgiver for Latin-Amerika – en forretningsmann som grunnla det rådgivende foretaket McLarty Associates i samarbeid med Henry Kissinger, president Nixons utenriksminister og en av hoveddirigentene for 1973-kuppet i Chile – for Sweeney den første turen for en AFL-CIO-president til Mexico, for å møte landets president Ernesto Zedillo, hans arbeidsminister og UNTs lederskap, for å støtte bestrebelsen «for å organisere nye fagforeninger i [maquiladoras-] sammenstillingsanleggene langs den meksikanske grensa» og for å endre «det fossiliserte arbeidskraftsystemet» i landet, ifølge Times.

En av UNT-lederne Sweeney møtte var daværende FAT-sjef Bertha Luján Uranga, som nå er president for [regjeringspartiet] Morenas øverste organ, Nasjonalrådet.

I 1998 var det ei bølge av spontanstreiker i maquiladora-fabrikker langs grensa, mot CTM-fagforeningene, deriblant én ved Hang Young av arbeidere i Tijuana, som ble direkte benevnt av Sweeney. WSWS publiserte på det tidspunktet et brev fra en leser som rapporterte om spontanstreiker av 13 000 maquiladora-arbeidere i Matamoros, og som tilføyde at amerikanske og kanadiske fagforeninger «var forsiktige for å ikke mobilisere sine egne medlemmer til støtte for deres meksikanske brødre og søstre, mens de søker juridiske midler, i Mexico og USA under NAFTA-traktaten, for å bryte CTM-monopolet».

Etter hvert som de nordamerikanske forsyningskjedene begynte å bli vel så tett integrerte som finanssystemet, fryktet den amerikanske styringsklassen at i en tid med økonomiske kriser ville ei bølge av streiker ledet av grunnplanarbeidere utenfor fagforeningenes tvangstrøyer i Mexico raskt kunne slå over på tvers av kontinentet.

To tiår senere har Prieto og hennes pseudo-venstre-bakkere spilt nøkkelrollen for å isolere spontanstreiker som truer med å utløse et slikt opprør, alle bak løftet om å «bli kvitt CTM».

En 2003-publikasjon fra Solidaritetssenteret om Mexico bemerket at ILO, det amerikanske utenriksdepartementet og NGOer hadde identifisert behovet for å takle «den fortsatte forankringen av udemokratiske fagforeninger som ikke er valgt av arbeiderne, som ikke er representative for arbeiderne og som ikke er lydhøre overfor arbeiderne (vektlegging tillagt),» gjenspeiler tydelig frykten for at CTM hadde blitt grundig diskreditert.

UNT ble beviselig AFL-CIOs nærmeste partner i Mexico. Da SINDJA ble grunnlagt i 2015 med støtte fra AFL-CIO, tilsluttet den seg umiddelbart UNT. Det året skrev AFL-CIOs Solidaritetssenter i en rapport: «Med støtte fra Solidaritetssenteret stemte arbeidere i Mexico for å danne landets første innenlandske arbeideres fagforbund SINACTTRAHO,» som også tilsluttet seg UNT. Samtidig er Gómez Urrutias Gruvearbeidernes fagforening åpent tilknyttet det amerikanske fagforeningen United Steelworkers (USW), som er del av AFL-CIO, sammen med IndustriAll, mens Solidaritetssenteret i 2015 rapporterte om finansieringen av opplæringsprogrammer for kvinnelige fagforeningsrepresentanter for Gómez Urrutias fagforening.

Etter at Felipe-Calderón-administrasjonen likviderte det offentlig eide elektrisitetsforsyningsforetaket Luz y Fuerza i 2009 og hensynsløst sa opp 44 000 arbeidere, eller to tredjedeler av medlemskapet i Elektrisitetsarbeidernes fagforening (SME), isolerte og demobiliserte fagforeningen motstanden mot oppsigelsene og privatiseringstiltaket, gjennom tomme «solidaritets»-kampanjer og sultestreiker orkestrert med støtte fra AFL-CIO og IndustriAll. Så snart det privatiserte «grossistmarkedet for elektrisitet» var opprettet av Peña-Nieto-administrasjonen ble SME en budgiver i det private markedet ved etableringen av Fenix, et selskap SME er deleier av sammen med det portugisiske multinasjonale konsernet Mota Engil, og som sysselsetter 1 400 arbeidere. Martín Esparza, generalsekretær for SME og nå en sentral støttespiller for privatiseringen, fortalte nylig til Den nordamerikanske kongressen for Latin-Amerika, at «mange multinasjonale foretak har kommet inn på markedene ... så det er ekstremt viktig at vi har bånd til fagforeninger i USA, for å jobbe sammen for å organisere og forbedre arbeidsforholdene.»

I februar 2014 grunnla SME foreningen Ny arbeidersentral (NCT), som i sitt stiftelsesdokument erklærer sin intensjon om å organisere sammen med IndustriAll, som sendte hilsninger til stiftelsen, og å melde seg inn i UNT. Både AFL-CIO og IndustriAll kom med støtteuttalelser til SMEs nye front CIT med Gómez Urrutia.

IndustriAll, som beskriver seg som det «globale forbundet», er avhengig av den tyske regjeringen. Mye av finansieringen og bistanden internasjonalt kommer fra stiftelsen Friedrich Ebert Stiftung Foundation (FES), som forbundet beskriver som sin «langvarige strategiske partner». FES opereres av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), del av den regjerende storkoalisjonen i Tyskland, og får sin finansiering fra den føderale regjeringen. IndustriAlls tyske arbeidsallierte IG Metall, har lenge samarbeidet med Volkswagen og andre bilprodusenter i nedskjæringen av arbeidsplasser og levestandarder. Bernd Osterloh, en av lederne, er styreformann for Fellesarbeidsrådet for Volkswagen Group, og blir betalt $ 845 109 året (16 millioner pesos / NOK 7,2 millioner), eller nesten $ 70 000 (1,3 millioner pesos / NOK 597 000) måneden.

FES og UNT er i fellesskap verter for en fagforeningsskole i Mexico. Lourdes Hernández Hernández og Lorenzo Rodríguez Jiménez, henholdsvis lederne av SINACTTRAHO og SINDJA – som Susana Prieto har organisert å nedlegge sammen med – mottok denne imperialistfagforeningsopplæringen, blant lederne av andre såkalte «uavhengige» fagforeninger.

Tilbake i august 2015 advarte World Socialsit Web Site om faren forbundet med disse tilknytningene, og sa: «I frykt for muligheten for at et opprør mot CTM kan føre til et radikalt oppsving av meksikanske arbeidere, som kan tjene som katalysator for en enhetlig bevegelse av arbeiderklassen over hele det nordamerikanske kontinentet, har en koalisjon av amerikanske og europeiske fagforbund søkt å bygge ‘frie og uavhengige fagforeninger’ i Mexico basert på den korporatistiske modellen for ‘arbeidsstyrke-ledelse-partnerskap’ og en eksplisitt avvisning av sosialisme og ekte internasjonalisme.»

Siden Trump kom på post med løfte om å reforhandle NAFTA har AFL-CIO presset på, som forbundsammenslutningen gjorde på slutten av 1990-tallet, for at den nye NAFTA-traktaten skal kreve arbeidslover i Mexico som oppmuntrer til et skifte vekk fra CTM.

I et brev fra januar 2017 oppforder AFL-CIO til at den nye traktaten skal inkludere «håndhevbare arbeiderrettigheter» i Mexico, samtidig som de gyter ut «Kjøp amerikansk»-retorikk rettet mot meksikanske og kinesiske arbeidere. I desember 2017 sendte AFL-CIO et brev til den amerikanske handelsrepresentanten Robert Lighthizer, som krevde at han suspenderte forhandlinger med Mexico, med mindre landet implementerte lover som favoriserte «forhandlinger i god tro med uavhengige fagforeninger». Den påfølgende måneden sendte AFL-CIO og meksikanske UNT et fellesbrev til det amerikanske arbeidsdepartementet med lignende krav. Til slutt ble promoteringen av disse fagforeningene innlemmet i den nye nordamerikanske frihandelsavtalen, som det gjenstår å ratifisere av amerikanske og meksikanske lovgivere.

Etter innvielsen av den Morena-ledede Kongressen i Mexico City i fjor begynte AFL-CIO, IndustriAll og FES å organisere og finansiere lobbyvirksomhet ledet av SME og UNT for å implementere en ny «arbeidsreform» som favoriserer «demokratiske» fagforeninger, basert på FN-organisasjonen ILOs [International Labour Organization] Konvensjon nr. 98 av 1949 om antifagforeningsdiskriminering. I september presset Morena ratifiseringen av denne konvensjonen gjennom den meksikanske Kongressen.

Til høyre Martí Batres, president i Senatet, og til venstre UNT-president Francisco Hernández Juárez, under en arbeidssesjon om arbeidslovgivning

Som svar på en tweet i september som rapporterte fra et møte mellom SME og Martí Batres, Morenas president i Senatet, tvitret en arbeider: «Fagforeninger her ved grensa, i Tamaulipas, tjener bare til å hente inn sine ukentlige avgifter, men de tjener ikke arbeideren. Vi er alene; jeg forstår ikke hvorfor dere vil pålegge oss fagforeninger, siden de aldri gjør noe når vi ber dem om hjelp.»

Det er foreslått flere utkast til denne reformen, inkludert den som Morena, UNT og SME utarbeidet og presenterte den 22. desember, og et ytterligere et den 6. januar 2019 fremlagt av UNT. Det essensielle karaktertrekket for begge er kravet om at fagforeninger må vise at de representerer majoriteten av arbeidere, og forbyr «beskyttelseskontrakter» som forhindrer konkurranse mot de etablerte fagforeningene; men parlamentarikerne har imidlertid ingen intensjon om å oppheve eksklusivlover som bare tillater registrerte fagforeninger å forespørre om streikeautoriseringer og undertegne kollektivforhandlinger.

Den 14. mars besøkte AFL-CIO-presidenten Richard Trumka Mexico City for et møte på høyt nivå. Den konspiratoriske karakteren for dette møtet understrekes av at de få nyhetsrapportene ikke engang nevne Trumkas tilstedeværelse – en som har kommet med mange utsagn der han hyller Trumps Amerika-Først-nasjonalisme. Andre tilstedeværende var Jesús Seade Kuri, AMLOs handelsforhandler, og Prietos allierte Napoléon Gómez Urrutia, sammen med en stor gruppe byråkrater fra AFL-CIO og forskjellige kanadiske fagforbund. Deres hensikt var å presse på for godkjenningen av den nye arbeidsreformen, og det rapporteres at Gómez Urrutia lovet at den ville være innrettet på å forbedre «fagforeningsdemokrati og frihet» og ville bli vedtatt innen neste lovgivningsperiode.

Ken Neumann, kanadisk USW-leder; Sharan Burrow, ITUCs generalsekretær; Jesús Seade Kuri; Napoleón Gómez Urrutia; Richard Trumka AFL-CIO-president; Leo Gerard, amerikansk USW-president. [@AFLCIOGlobal, den 14. mars]

Den 2. april fortalte Nancy Pelosi, demokratenes Speaker of US House of Representatives, til Politico at demokratene ville «se bevisene» for at Mexicos arbeidsreform vil bli håndhevet før de støtter den nye regionale handelstraktaten. To dager senere responderte AMLO at hans administrasjon presser parlamentarikerne for å få vedtatt reformen, der Reuters spesifikt indikerer at den meksikanske Kongressens arbeidskomité planlegger å «vedta lovgivning innen utgangen av denne måneden, som vil gjøre det lettere for arbeidere å danne uavhengige fagforeninger».

Fortsettelse følger