Brannen i Notre-Dame-katedralen i Paris

18 April 2019

Millioner av mennesker i Frankrike og internasjonalt ble på mandag lamslått og forferdet over å se et århundrer-gammelt historisk monument gå opp i flammer. På tirsdag, mens vrakrestene av taket strødd over Notre-Dame-katedralen fortsatt smuldret, var det klart at mandagens inferno var forårsaket av et katastrofalt sammenbrudd av brannsikkerheten under restaureringsarbeider på katedralen. Ansvaret for dette ligger hos den franske presidenten Emmanuel Macrons regjering, og i siste instans det kapitalistiske systemet.

Europas mest besøkte monument, udødeliggjort av Victor Hugos roman Notre Dame de Paris fra 1831 og bokas filmversjoner, har blitt ødelagt av en katastrofe som kunne ha vært forebygget. Flammene fortærte taket og veltet spiret, som da det styrtet brøt åpent katedralens steinhvelv og regnet smeltet bly og aske over kunstverkene under. Uerstattelige glassmalerier fra det 13. århundre ligger knust, hovedorgelet er skadet, og katedralens interiør er et nedsotet skall.

Bilde av Notre-Dame brannen sett ovenfra

Internasjonale arkitektureksperter understreker brannsikringens kostbare, teknisk utfordrende og arbeidskrevende karakter for slike restaureringsprosjekter. Varme fra blåselamper eller kraftverktøy – noen ganger overført over lange avstander via rørsystemer – antenner branner i treverk eller støv, gjerne langt vekk fra der arbeidet pågår.

Gerry Tierney, fra det San-Francisco-baserte foretaket Perkins and Will, sa at når du restaurerer gamle bygninger da «må du ha ei 24-timer-brannvakt dersom det har vært noen som helst slags aktivitet som har involvert varmekilder, fordi så snart det bryter ut da må du ha noen parat til å komme seg dit så fort som overhode mulig».

Katastrofale branner knyttes vanligvis til kostnadsbesparelser på brannsikringens personalnivå, sier Edward Lewis fra universitetet i South Florida: «All min erfaring tilsier at det begynner med menneskelig feil, som stammer fra utilstrekkelig overvåkingsnivå, og manglende respekt for brannforebyggende prosedyrer ... På mange byggeprosjekter er forholdet mellom veiledere og arbeidere utilstrekkelig.»

Beretninger om brannen viser at det er dette som skjedde ved Notre-Dame. Etter at den første brannalarmen lød fra takområdet kl. 18:20 på mandag, godt etter at bygningsarbeidere hadde forlatt og dratt hjem, sjekket kirkepersonalet raskt den enorme labyrinten av kryssende tømmerbjelker fra det 13. til det 19. århundret, som holdt taket oppe. De fant ikke brannen. Klokka 18:45 ble en ny brannalarm utløst. Denne gangen brant det ekstremt gamle, tørre og brannfarlige tømmeret ute av kontroll i løpet av minutter.

Renoveringen av Notre-Dame ble finansiert på minimalbudsjetter. For to år siden, da kirkens offisielle representanter søkte om € 100 millioner [NOK 959 millioner] for prosjektet, ble de tvunget til å mønstre en internasjonal appell etter donorer og veldedige organisasjoner, etter at den franske staten som eier katedralen, sjokkerte med bare å innvilge € 2 millioner per år [NOK 19 millioner]. Nå med bildet av Notre-Dames utbrente skall brent fast i millioner av menneskers bevissthet over hele verden, er det klart at de resulterende nivå av brannsikringsbemanning var tragisk utilstrekkelige.

Brannen i Notre-Dame er en skremmende manifestering av de destruktive prosessene kapitalismen har sluppet løs i alle land. Perioden siden Sovjetunionens stalinistiske oppløsing i 1991, og spesielt siden Wall-Street-krasjet i 2008, har sett uopphørlige innstrammminger kombinert med en feberhet gjenopprustning over hele Europa. Macron presiderer over bankkausjoneringer for multi-billioner-euro, og planlegger å bruke € 300 milliarder [NOK 2,876 billioner] på hæren innen 2023, og milliarder i skattelettelser for de rike.

Spiret på Notre-Dame kollapser

Som resultat er alle virkelig vitale programmer underfinansierte, og det kuttes hjørner overalt. Det intenderte resultatet, ansett som fullstendig naturlig av konsernmedia og makta-som-rår, er den systematiske utarmingen av arbeidende mennesker, nedskjæringen av sosiale tjenester og underfinansieringen av kulturinstitusjoner med budsjetter som faktisk reduseres. Tidvis finner imidlertid den parasitære karakteren til finansaristokratiets hensynsløse og egoistiske politikk sitt uttrykk i ødeleggelsen av store monumenter over den menneskelig kultur.

Under den illegale USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 oppmuntret amerikanske okkupasjonsstyrker til plyndringen av Det irakiske nasjonalmuseet og stod til side da det skjedde, hvilket førte til tap av 50 000 gjenstander fra 5 000 år tilbake, og til ødeleggelsen av museets katalog over beholdningene. Donald Rumsfeld, dengang amerikansk forsvarsminister, godkjente plynderingen, og erklærte: «Frie mennesker er frie til å gjøre feil og begå forbrytelser.»

Brannen i Notre-Dame er i siste instans ikke annerledes enn slike blodige plyndringsgjerninger, som inkluderer NATOs islamistiske proxy-militsers plyndring av den gamle byen Palmyra i den syriske krigen. Det stammer fra politikken gjennomført av den samme styringsklassen, med de samme essensielle målene.

Macron, foraktet av arbeidere i Frankrike som «de rikes president», underordner ethvert spørsmål til finansaristokratiets pådriv for selvberikelse. Hans skattelettelser for de rike tillot milliardæren Bernard Arnault å øke sin personlige formue med over € 22 milliarder bare i fjor [NOK 211 milliarder].

I 1938-manifestet «I retning av en fri revolusjonær kunst», utarbeidet i fellesskap av Leo Trotskij og den franske poeten André Breton, skrev forfatterne: «Vi kan si uten overdrivelse at aldri før har sivilisasjonen vært truet så alvorlig som i dag. Vandalene, med instrumenter som var barbariske, og så sammenlignbart ineffektive, slettet ut antikkens kultur i ett hjørne av Europa. Men i dag ser vi verdenssivilisasjonen, forent i sin historiske skjebne, vaklende under slagene fra reaksjonære krefter bevæpnet med hele arsenalet av moderne teknologi.»

Disse strofene får en knusende bekreftelse i skjebnen til katedralen i Paris. Notre-Dame kom uskadet gjennom mer enn åtte århundrer, siden byggingen startet i 1163. Katedralen overlevde de historiske omveltningene av Den franske revolusjonen, Pariskommunen 1871, Første verdenskrig og naziokkupasjonen. Den klarte imidlertid ikke å overleve de to første tiårene av det 21. århundre og Emmanuel Macrons styre.

I dag møter finansaristokratiets diktat økende politisk opposisjon og militant streikeaktivitet fra den internasjonale arbeiderklassen. Streiker av amerikanske lærere og symfoniorkestermusikere, spontane arbeidsnedleggelser av meksikanske maquiladora-arbeidere, og streiker av plantasjearbeidere og offentlig ansatte på det indiske subkontinentet utfolder seg, samtidig som «gule vester» i Frankrike og arbeidere i Algerie mobiliserer til kamp mot Macron og hans allierte i det algeriske militærdiktaturet.

På tirsdag annonserte to av Frankrikes rikeste milliardærer, Bernard Arnault og François Pinault, sine donasjoner på henholdsvis € 200 millioner og € 100 millioner [NOK 1,917 og 0,959 milliarder], som bidrag til gjenoppbyggingen av Notre-Dame. Deres donasjoner, en liten brøkdel av deres enorme formuer, ble gjort for å imøtegå voksende offentlig raseri over deres ublue velstand. De understreker bare forødingen og anarkiet produsert av milliardærenes dominans over det offentlige liv. Disse beløpene, som burde ha vært tilgjengeliggjort for renoveringen av Notre-Dame før brannen, vil uten tvil være utilstrekkelige for finansieringen av det som vil bli et flerårig gjenoppbyggingsprosjekt for mange milliarder euro.

Enorme politiske lærdommer er å trekke fra ødeleggelsen av Notre-Dame. Bare få hundre meter fra Notre-Dame ligger Louvre-museet, opprettet initielt ved nasjonaliseringen av de kongelige kunstsamlingene under Den franske revolusjonen i 1793, samtidig med eksproprieringen av det føydale aristokratiet og giljotineringen av kong Ludvig den 16. [Louis XVI]. De franske revolusjonære forkynte at Louvre skulle være «en helligdom hvor folket vil heve seg, ved bevisstgjøringen om skjønnhet.»

Veien fremover for den internasjonale arbeiderklassens fremvoksende bevegelse mot det 21. århundrets finansaristokrati er en vending til sine revolusjonære tradisjoner, og en kamp for eksproprieringen av oligarkiet og brytingen av dets kvelertak over det sosiale og politiske livet.

Alex Lantier