Den doktatoriske impulsen bak Trumps poliiske utrenskning

10 April 2019

Rekken av amerikanske offisielle sikkerhetstopprepresentanter som har fått sparken i løpet av de siste dagene har brakt til overflaten en dyp krise innen Trump-administrasjonen, og den nasjonale sikkerhetsstaten som helhet.

På fredag trakk Trump tilbake nomineringen av Ronald Vitiello til permanent direktør, nå fungerende ICE-sjef – US Immigration and Customs Enforcement [Direktoratet for immigrasjon- og tollhåndhevelse] – en enhet av DHS, departementet for hjemlandssikkerhet [Department of Homeland Security], der han fortalte journalister: «Vi ønsker å gå i en tøffere retning.» På søndag sa han opp Kirstjen Nielsen, minister for DHS, som det rapporteres var fordi hun protesterte mot å gjenoppta politikken med tvungen separering av foreldre og barn, for flyktninger som søker asyl. På mandag sparket han Randolph Alles, direktøren for Secret Service, som besørger presidentens personlige livvakt. Secret Service er, i likhet med ICE og CBP [Customs and Border Protection; Toll og grensebeskyttelse], en enhet av DHS, som er det nest største amerikanske regjeringsdepartementet, opprettet som et totalomfattende innenrikspolitibyrå i etterdønningene av 9/11-terrorangrepene.

Trumps hovedrådgiver for immigrasjonsanliggender, den fascistiske Stephen Miller, er rapportert å være den drivende kraften i utrenskningen av offisielle DHS-embetsrepresentanter. Tidligere frontet Miller «muslimforbudet» mot besøkende og flyktninger fra hovedsakelig muslimske land, og han har utviklet tette relasjoner med de mest ondsinnede høyreorienterte elementene i det amerikanske politiske liv. Sparkingen av Nielsen kom etter at krav om det var uttrykt av den fascistiske publikasjonen Daily Stormer, av Breitbart News, og av lederne av fagforeningen Border Patrol Union for grensekontrollagenter.

Ifølge en CNN-rapport fortalte Trump en gruppe grenseagenter under sitt besøk til California-Mexico-grenseområdet sist fredag at han ville de skulle slutte å la flyktninger krysse grensa for å få anlagt sine asylsaker, selv om denne prosedyren er nedfelt i amerikansk og internasjonal lov, og gjentatte ganger har blitt opprettholdt av føderale domstoler. Først etter at presidenten forlot rommet fortalte veiledere agentene at det Trump hadde bedt dem om var ulovlig, og at de burde se bort fra hans forespørsel.

DHS vil bli ledet, i hvert fall midlertidig, av Kevin McAleenan, som har vært direktør for CBP-enheten. Som resultat vil DHS, såvel som tre av departementets vesentlige enheter – ICE, CBP og FEMA [Federal Emergency Management Agency; Føderalt direktorat for nødssituasjonledelse] – alle bli ledet av «fungerende» embetsrepresentanter. Forsvarsdepartementet er også under en fungerende minister, forhenværende Boeing-direktør Patrick Shanahan, etter oppsigelsen av den pensjonerte marinegeneralen forsvarsminister James Mattis, i desember. En rekke andre toppstillinger i Trump-administrasjonen holdes nå av «fungerende» embetsrepresentanter: stabssjefen i Det hvite hus, budsjettdirektøren, FN-ambassadøren, innenriksministeren.

Det er to grunner til at Trump satser på slike oppnevnte figurer. De «fungerende» embetsrepresentantene oppfører seg som Det hvite hus’ direkte instrumenter, i håp om å få en fast ansettelse ved å innynde seg med presidenten. Og disse embetsrepresentantene er ikke underlagt Senatets bekreftelse: det er ingen komitéhøringer der de må vitne, underlegges utspørring eller må forsvare den politikken de planlegger å gjennomføre. På denne måten opptrer den utøvende greina av den amerikanske regjeringen mer og mer uavhengig av den lovgivende greina, der den avviser ethvert snev av demokratisk ansvarlighet.

Det er signifikant at slike oppnevnelser er konsentrert i militær-politi-agenturene. Dette må forstås som et forsøk fra Trump på å etablere personlig kontroll over alle den amerikanske regjeringens vesentlige sikkerhetskrefter, og på å omgi seg med et nettverk av lojale medspillere. Han søker å skape en slags praetorisk livvakt for å beskytte administrasjonen, ikke bare fra dens politiske motstandere i styringseliten, men fra et forventet oppsving av sosiale kamper nedenfra.

Det som foregår i Amerika er ikke bare resultat av installeringen av Trump – gangstermilliardæren fra eiendomsverdnene, kasinogamblingen og «reality»-tv – i Det hvite hus. Eller mer presist uttrykt, det er en objektiv sosial logikk for den amerikanske styringselitens dreining til gangsterisme som sin metode for klassestyre. Det konstitusjonelle rammeverket som USA har vært styrt etter i mer enn to århundrer, brytes fra hverandre under stresset av klassespenninger foret av den uforlignelige veksten av sosial og økonomisk ulikhet.

Det er en viss likhet mellom det nåværende Hvite hus’ metoder og Mussolinis under den første perioden av hans styre. Italia opprettholdt en skinn av konstitusjonell regjering, selv om fascistlederen mer og mer forsøkte å frigjøre seg fra borgerlig parlamentarismes begrensninger, hvilket kulminerte i drapet på den sosialistiske parlamentarikeren Matteotti, etter en tale han holdt i parlamentet der han fordømte fascistene.

Også Trump søker på ethvert tidspunkt å frigjøre seg fra tradisjonelle forfatningsmessige begrensninger, som i den 35-dager-lange nedstengningen av den føderale regjeringen, etterfulgt av hans erklæring av en nasjonal nødssituasjon på en fullstendig illegal og forfatningsstridig basis, for å få hånd om midler til byggingen av en grensemur etter at Kongressen hadde nektet å bevilge dem. Nå søker han å oppildne til morderiske angrep av grensepatruljen [Border Patrol] mot sårbare innvandrere og flyktninger som flykter fra undertrykking og statsvold i Mellom-Amerika, mens han raser mot dommere som erklærer at hans antiimmigrantforfølgelse er i strid med loven.

Det er selvfølgelig viktige forskjeller mellom Trump og Mussolini. Trump kontrollerer ikke en fascistisk massebevegelse, eller tusenvis av svartskjortebøller. Men hans forberedelser til voldelig undertrykking er like farlige, fordi de innebærer mobiliseringen av politiet, militæret og etterretningsagenturene til den mektigste imperialiststaten.

Trump-administrasjonen er grepet av frykt for en sosial eksplosjon i Amerika, spesielt blant tegn på økonomisk oppbremsing og gjenkomsten av resesjonsbetingelser som ville eksplodere Trumps høyreorienterte populistdemagogi om å gjenopprette arbeidsplasser i den deindustrialiserte Midtvesten og Appalachia.

Når Trump raljerer mot sosialisme og sverger å ødelegge den, reagerer han på den voksende folkelige støtten til sosialisme, som demokratene forsøker å innhegne, begrense og kontrollere. Det er bevegelsen nedenfra – streiker og protester av lærere, serviceytende og industriarbeidere, utsikter til et stort sammenstøt med bilarbeidere til høsten, de utbredte opposisjonelle sentimentene blant unge mennesker. Dette gjør Det hvite hus og hele den amerikanske finanseliten skrekkslagen, fordi denne bevegelsens objektive logikk er å utfordre profittsystemet som helhet.

Det demokratiske partiet, så langt fra å representere en opposisjon mot pådrivet mot autoritært styre, er bare en alternativ kurs til samme destinasjon. Begge kapitalistpartiene, republikanerne under George W. Bush, demokratene under Barack Obama, har bygget opp nasjonal-sikkerhet-statens makt, utført illegale kriger og angrepet den amerikanske arbeiderklassens demokratiske rettigheter og sosiale erobringer. Trump oppfinner ingenting nytt; han tar bare tak i instrumenter som er smidd av sine forgjengere, for anvendelse mot sine politiske motstandere innen styringsklassen, og fremfor alt mot arbeiderklassen.

Det er et juv mellom den hensynsløse og aggressive holdning til Trump og den inkompetente responsen fra Det demokratiske partiet. Demokratene er mer skremt av konsekvensene av å appellere til det amerikanske folket om å motsette seg regjeringen, enn de er av alt hva Trump-administrasjonen måtte gjøre. Heri ligger Trumps politiske fordel: hans egne tilbøyeligheter samsvarer bedre med den desperate stillingen den amerikanske styringseliten befinner seg i, med sin smuldrende sosiale orden, arbeiderklassen som trer frem og amerikansk imperialismes verdensposisjon i nedgang.

Det demokratiske partiet slåss mot Trump på et høyreorientert grunnlag, og appellerer til nasjonal-sikkerhet-apparatet på basis av deres bedragerske kampanje om russisk «innblanding» i 2016-valget. De angriper Trump på utenrikspolitikken, og krever en mer aggressiv tilnærming mot Syria, Russland, Nord-Korea og Kina. Selv etter at Mueller-rapporten har avslørt og tilintetgjort deres påstander, fortsetter demokratene å promotere påstander om at Trump er en russisk marionette.

Den reelle trusselen mot demokratiske rettigheter i Amerika kommer fra kapitaliststaten selv, som begge kapitalistpartiene er lojale til, demokratene like mye som republikanerne. Der de to partiene anvender palasskuppets metoder mot hverandre, vil de bruke enda mer voldelige midler mot en massebevegelse av arbeiderklassen.

Patrick Martin